Rand så på Moiraine, som lente seg tilbake i stolen. Hun sa ikke noe, så bare på ham, med en finger på leppene. «Vår gård, og hvilken annens?» spurte han til slutt.
«Aybara-gården,» svarte Lan. «Her i Emondsmark angrep de først smia, så smedens hus og mester Cauthons hus.»
Med ett ble Rand helt tørr i munnen. «Det er galskap,» greide han å få frem, og skvatt til da Moiraine satte seg opp.
«Ikke galskap, Rand,» sa hun. «Det tjente en hensikt. Trollokene kom ikke ti! Emondsmark ved en tilfeldighet, og de gjorde ikke det de gjorde fordi de liker å drepe og brenne, samme hvor stor glede de hadde av det. De visste hva, eller rettere sagt hvem de var ute etter. Trollokene kom for å fange eller drepe unge menn av en viss alder som bor i nærheten av Emondsmark.»
«Min alder?» Rands stemme skalv, men han brydde seg ikke om det. «Lys! Matt. Hva med Perrin?»
«Lever i beste velgående,» forsikret Moiraine, «om enn en smule sotete.»
«Ban Crawe og Lem Thane?»
«Var aldri i fare,» sa Lan. «I det minste ikke mer enn andre.»
«Men de så også rytteren, Skyggeren, og de er på samme alder som meg.»
«Mester Crawes hus ble ikke skadet i det hele tatt,» sa Moiraine, «og mølleren og hans familie sov gjennom halve angrepet før de ble vekket av støyen. Ban er ti måneder eldre enn deg, og Lem åtte måneder yngre.» Hun smilte tørt av hans overraskelse. «Jeg sa jo at jeg stilte spørsmål. Og jeg sa også unge menn av en bestemt alder. Det er bare noen ukers aldersforskjell mellom deg og Matt og Perrin. Det var dere tre Myrddraalen lette etter. Ingen andre.»
Rand flyttet urolig på seg. Han ønsket hun ikke ville se sånn på ham, som om blikket hennes kunne trenge gjennom hjernen og lese hva som gjemte seg i alle kriker og kroker. «Hva ville de med oss? Vi er bare bønder, gjetere.»
«Det er et spørsmål som ikke kan besvares i Tvillingelvene,» sa Moiraine stille, «men svaret er viktig. Så mye kan sies når Trolloker dukker opp hvor de ikke er blitt sett på nesten to tusen år.»
«Det finnes mange fortellinger om Trollokenes røvertokter,» sa Rand sta. «Vi har bare aldri hatt noen her før. Voktere kjemper hele tiden mot Trolloker.»
Lan fnøs. «Gutt, jeg forventer å måtte kjempe mot Trolloker langs grensen mot Pestlandet, men ikke her, tusen fjerdinger mot sør. Dette var et tokt like heftig som jeg kunne vente å oppleve det i Shienar eller hvilket som helst av Grenselandene.»
«I en av dere,» sa Moiraine, «eller alle tre, er det noe Den Mørkeste frykter.»
«Det… det er umulig.» Rand snublet bort til vinduet og stirret ut på landsbyen og folkene som slet blant ruinene. «Jeg bryr meg ikke om hva som har skjedd, det er bare umulig.» Noe på Grønnsletten fanget blikket hans. Han stirret, og det gikk opp for ham at det var den svidde stumpen av Vårstangen. Riktig en fin Bel Tine, med en tuskhandler, en barde og fremmede. Han skalv, og ristet voldsomt på hodet. «Nei. Nei. Jeg er gjeter. Den Mørkeste kan ikke være interessert i meg.»
«Det kostet store anstrengelser,» sa Lan hardt, «å frakte så mange Trolloker så langt uten å alarmere noen i Grenselandene eller Caemlyn eller andre steder. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan de gjorde det. Tror du virkelig at de gjorde seg den møyen bare for å brenne noen hus?»
«De kommer snart tilbake,» la Moiraine til.
Rand hadde åpnet munnen for å motsi Lan, men det Moiraine sa, fikk ham til å bråstoppe. Han snurret rundt for å se på henne. «Tilbake? Kan du ikke hindre dem? Du gjorde det i natt, og da ble du overrumplet. Nå vet du at de er her.»
«Kanskje,» svarte Moiraine. «Jeg kunne sende bud til Tar Valon etter noen av mine søstre. De ville kanskje rekke frem før vi trenger dem. Myrddraalen vet at jeg er her, og den vil sannsynligvis ikke angripe – ikke åpenlyst, i alle fall – så lenge den mangler forsterkninger av flere Myrddraaler og Trolloker. Med nok Aes Sedaier og nok Voktere kan Trollokene drives tilbake, men jeg vet ikke hvor mange slag som må til.»
I et syn så han for seg Emondsmark i aske, alle gårdene brent, og Vakthøyden og Devens Ritt og ferjeleiet ved Taren. Alt sammen blod og aske. «Nei,» sa han, og kjente noe kverne i seg, som om han hadde mistet grepet om noe. «Det er derfor jeg må dra, ikke sant? Trollokene kommer ikke tilbake hvis jeg ikke er her.» En siste rest av stahet fikk ham til å si: «Hvis de da virkelig er ute etter meg.»
Moiraine hevet øyebrynene, som om hun undret seg over at han ennå ikke var overbevist, men Lan sa: «Er du villig til å satse landsbyen din på det, sauegjeter? Alt landet ved Tvillingelvene?»
Rands gjenstridighet forsvant. «Nei,» sa han igjen, og kjente tomheten inni seg vende tilbake. «Perrin og Matt må også dra sin vei, må de ikke det?» Forlate Tvillingelvene. Forlate hjemmet og faren. I det minste ville Tam bli bedre. I det minste ville han kunne få gleden av å høre ham si at ordene ved Steinbruddsveien bare hadde vært febervillelse. «Vi kunne dra til Baerlon, antar jeg, eller kanskje Caemlyn. Jeg har hørt at det bor flere mennesker i Caemlyn enn i hele området ved Tvillingelvene. Vi vil være trygge der.» Han forsøkte å le, men det klang hult. «Jeg pleide å dagdrømme om å se Caemlyn. Jeg trodde aldri at det skulle skje på denne måten.»
Det var stille lenge, og så sa Lan: «Jeg ville ikke stole på at Caemlyn er trygg. Hvis Myrddraalene virkelig vil ha deg, finner de en utvei. Vegger stenger ikke Halvmenn ute. Og du er en tåpe hvis du ennå ikke er overbevist om at de jager deg.»
Rand hadde trodd at han så mørkt på livet, men da han hørte dette, mørknet det ytterligere.
«Det finnes et sikkert sted,» sa Moiraine dempet, og Rand spisset ørene for å lytte. «I Tar Valon vil du være blant Aes Sedaier og Voktere. Selv under Trollok-krigene våget Den Mørkestes styrker ikke å angripe De Skinnende Murene. Deres eneste forsøk endte i tap, det største tapet før slutten av krigen. Og i Tar Valon finnes all den kunnskap vi Aes Sedaier har samlet siden Galskapens Tid. Noen fragmenter kan til og med dateres til Legendens Alder. I Tar Valon, om noe sted, kan du finne ut hvorfor Myrddraalene vil ha tak i deg. Hvorfor Alle Løgners Far vil ha tak i deg. Det kan jeg love jeg.»
En reise helt til Tar Valon kunne han nesten ikke forestille seg. En reise til et sted hvor han ville være omringet av Aes Sedaier. Selvfølgelig hadde Moiraine leget Tam – i det minste virket det sånn – men så var det alle disse fortellingene. Det var ubehagelig nok å være i samme rom som en Aes Sedai, men å være i en by full av Aes Sedaier … Og enda hadde hun ikke nevnt prisen. Det var alltid en pris, sa fortellingene.
«Hvor lenge kommer far til å sove?» spurte han til slutt. «Jeg… jeg må fortelle ham det. Han kan ikke bare våkne og finne ut at jeg er borte.» Han trodde han hørte Lan sukke lettet. Nysgjerrig så Rand på Vokteren, men Lans ansikt var uttrykksløst som alltid.
«Det er lite sannsynlig at han vil våkne før vi drar,» sa Moiraine. «Jeg har tenkt å reise så snart det blir mørkt. Selv en eneste dags utsettelse kan være skjebnesvanger. Det er best du skriver et brev til ham.»
«Om natten?» sa Rand tvilende, og Lan nikket.
«Halvmannen vil snart finne ut at vi har reist. Det er ingen grunn til å gjøre det lettere for ham enn vi må.»
Rand ordnet febrilsk med farens tepper. Det var veldig langt til Tar Valon. «I så fall… I så fall bør jeg finne Matt og Perrin.»
«Jeg skal ta meg av det.» Moiraine reiste seg og tok på seg kappen med fornyet kraft. Hun la en hånd på skulderen hans, og han forsøkte av alle krefter å ikke krympe seg. Hun klemte ikke hardt til, men det var et jerngrep som holdt ham like sikkert som en kløftet kvist holder en slange. «Det er best vi holder alt dette for oss selv. Skjønner du det? De som tegnet Dragens Hoggtann på vertshusdøren kan lage problemer hvis de får vite det.»
«Jeg forstår.» Da hun fjernet hånden, pustet han lettet ut.
«Jeg skal få madam al’Vere til å gi deg noe mat,» fortsatte hun, som om hun ikke hadde merket reaksjonen hans. «Og så trenger du søvn. Det blir en slitsom reise selv om du er uthvilt.»