Døren lukket seg bak dem. Rand sto og så ned på Tam – så på Tam, men uten å se noe. Ikke før i dette øyeblikk hadde han forstått at Emondsmark like mye var en del av ham som han en del av Emondsmark. Nå forsto han det, fordi han visste at det var det han hadde følt rive seg løs. Han var atskilt fra landsbyen nå. Nattens Hyrde ville ha tak i ham. Det var umulig – han var bare en bonde –men Trollokene hadde kommet, og Lan hadde rett i én ting. Han kunne ikke satse landsbyen på at Moiraine tok feil. Han kunne ikke engang fortelle det til noen. Coplinene ville lage skikkelig leven hvis de hørte noe slikt. Han måtte stole på en Aes Sedai.
«Ikke vekk ham, da,» sa madam al’Vere, idet borgermesteren lukket døren bak sin kone og seg selv. Fra brettet hun bar, som var dekket med en duk, kom det en varm og deilig duft. Hun satte det på kommoden ved veggen og skjøv Rand bestemt bort fra sengen.
«Madam Moiraine fortalte meg hva han trenger,» sa hun stille, «og det innbefatter ikke at du skal ramle oppå ham av utmattelse. Jeg har tatt med litt mat til deg. Ikke la den bli kald.»
«Jeg skulle ønske du ikke ville kalle henne det,» sa Bran grettent. «Moiraine Sedai er det korrekte. Hun kan bli sint.»
Madam al’Vere klappet ham på kinnet. «La meg bekymre meg over det. Hun og jeg hadde en lang prat. Og demp stemmen din. Hvis du vekker Tam, må du svare både for meg og Moiraine Sedai.» Hun uttalte tittelen med ettertrykk og fikk Brans ord til å virke latterlige. «Nå må ikke dere to gå i veien for meg.» Med et varmt smil til ektemannen snudde hun seg mot sengen og Tam.
Mester al’Vere så frustrert på Rand. «Hun er en Aes Sedai. Halvparten av kvinnene i landsbyen oppfører seg som om hun satt i Kvinnenes Krets, resten ser på henne som en Trollok. Ikke en eneste av dem synes å være klar over at man må være forsiktig i nærheten av en Aes Sedai. Mannfolkene ser kanskje på henne fra øyekroken, men de gjør i det minste ikke noe for å irritere henne.»
Forsiktig, tenkte Rand. Det var ikke for sent å begynne å være forsiktig. «Mester al’Vere,» sa han sakte, «vet du hvor mange gårder som ble angrepet?»
«Bare to, så vidt jeg vet, medregnet deres gård.» Borgermesteren stoppet og rynket pannen. Så trakk han på skuldrene. «Det virker ikke rimelig, ikke med alt som skjedde her. Jeg vet jeg burde være glad, men … Vel, vi får vel høre mer før dagen er omme.»
Rand sukket. Det var ingen vits i å spørre hvilke gårder det gjaldt. «Her i landsbyen, var de … Jeg mener, hva var de ute etter?»
«Ute etter, gutt? Jeg vet ikke om de var ute etter noe, bortsett kanskje fra å drepe oss alle. Det var akkurat som jeg sa. Hundene gjødde, og Moiraine Sedai og Lan løp gjennom gatene, og så ropte noen at mester Luhhans hus og smia brant. Abell Cauthons hus flammet opp – det var rart, for det huset står nesten midt i landsbyen. Uansett, i neste øyeblikk var Trollokene blant oss. Nei, jeg tror ikke de var ute etter noe.» Brått bjeffet han ut en latter, og stoppet med et blikk på kona. Hun så ikke opp fra Tam. «For å si som sant er,» fortsatte han roligere, «så virket de like forbauset som oss. Jeg tviler på at de hadde ventet å finne en Aes Sedai eller en Vokter her.»
«Vel, kanskje ikke,» sa Rand med en grimase.
Hvis Moiraine hadde fortalt sannheten om dette, hadde hun vel fortalt sannheten om det andre også. Et øyeblikk tenkte han på å spørre borgermesteren om råd, men mester al’Vere visste tydeligvis ikke mer om Aes Sedaier enn andre i landsbyen. Dessuten var han uvillig til å fortelle borgermesteren hva som foregikk – hva Moiraine hadde sagt foregikk. Han visste ikke hva han fryktet mest: Å bli ledd ut eller bli trodd. Han gned tommelen mot hjaltet på Tams sverd. Faren hadde vært ute i verden; han måtte kjenne bedre til Aes Sedaiene enn borgermesteren. Men hvis Tam virkelig hadde vært borte fra Tvillingelvene, da var kanskje det han hadde sagt i Vestskog… Han dro hendene gjennom håret for å jage bort tanken.
«Du trenger søvn, gutt,» sa borgermesteren.
«Ja, det gjør du,» la madam al’Vere til. «Du holder jo nesten på å falle der du står.»
Rand så overrasket på henne. Han hadde ikke engang fått med seg at hun ikke lenger satt hos faren. Han trengte faktisk søvn; bare tanken fikk ham til å gjespe.
«Du kan ta sengen i rommet ved siden av,» sa borgermesteren. «Det er allerede fyrt opp der.»
Rand så på faren. Tam sov fremdeles dypt, og det fikk ham til å gjespe igjen. «Jeg vil heller bli her inne hvis dere ikke har noe imot det. Til han våkner.»
Sykestell var madam al’Veres område, og borgermesteren overlot avgjørelsen til henne. Hun nølte bare et øyeblikk før hun nikket. «Men du lar ham våkne av seg selv. Hvis du forstyrrer søvnen hans…» Han forsøkte å si seg enig, men ordene snublet i et gjesp. Hun ristet smilende på hodet. «Du kommer til å sovne selv før du vet ordet av det. Hvis du vil bli, kan du krølle deg sammen ved ildstedet. Og drikk litt av den kjøttsuppen før du sovner.»
«Det skal jeg gjøre,» sa Rand. Han ville ha sagt ja til alt som lot ham få være i dette rommet. «Og jeg har ikke tenkt å vekke ham.»
Da døren til slutt lukket seg bak dem, dro Rand den eneste stolen i rommet bort til sengen og satte seg slik at han kunne se på Tam. Det var greit for madam al’Vere å snakke om søvn – kjevene knaket da han kvalte et gjesp – men han kunne ikke sove ennå. Tam kunne våkne hvert øyeblikk, og ville kanskje bare være våken en kort stund. Rand måtte vente.
Han rynket på nesen og vred seg i stolen, mens han åndsfraværende flyttet hjaltet slik at det ikke stakk i ribbeina. Han følte at tiden ikke var inne til å fortelle noen hva Moiraine hadde sagt, men dette var jo Tam. Dette var… Uten å være klar over det bet han tennene sammen. Min far. Jeg kan fortelle alt til min far.
Han vred seg litt mer i stolen og la hodet bakover mot ryggstøet. Tam var faren hans, og ingen skulle fortelle ham hva han kunne si eller ikke si til sin egen far. Han måtte bare holde seg våken til Tam åpnet øynene. Han måtte bare …
KAPITTEL 9
Hjulet forteller
Hjertet banket i brystet på Rand mens han løp, og han stirret mismodig på de øde fjellene rundt. Dette var ikke et sted hvor våren var sent ute; våren hadde aldri vært her og ville aldri komme. Ingenting vokste i den frosne jorden som knaste under føttene, ikke så mye som en mosedott. Han strevde seg forbi kampesteiner som var dobbelt så høye som ham. De var dekket av støv, som om regndråper aldri hadde rørt dem. Solen var en oppsvulmet, blodrød ball, mer brennende enn på den varmeste sommerdag, og lyset sved i øynene, men den sto skarpt avtegnet mot en heksegryte av smeltet bly, en himmel hvor sølvsvarte skyer rullet og kokte mot alle horisonter. Til tross for de hvirvlende skyene fantes ikke et eneste vindpust, og til tross for den illevarslende solen sved luften kaldt som midt på vinteren.
Rand kikket seg ofte over skulderen mens han løp, men han kunne ikke se forfølgerne. Bare øde høydedrag og forrevne svarte fjell, mange kronet med mørke røykskyer som steg mot de kvernende skyene. Selv om han ikke kunne se jegerne, hørte han dem hyle bak seg, gutturale stemmer som skrek av fryd over jakten, ulende av blodlyst. Trolloker. De nærmet seg, og han hadde nesten ikke mer krefter igjen.
I desperat fart kravlet han seg opp til toppen av en knivskarp åsrygg, og kastet seg på kne med et stønn. Under ham stupte den glatte klippeveggen mot dypet, et tusen fot langt fall ned i en enorm dalsenkning. Dampende tåker dekket dalbunnen; den svulmende grå overflaten rullet i uhyggelige bølger, rullet og brøt mot klippen under ham, men saktere enn en havbølge noensinne hadde beveget seg. Tåkeflekker glødet rødt et øyeblikk, som om store bål plutselig flammet opp og døde hen. Torden rumlet i dypet, og lyn spraket gjennom det grå og iblant opp mot himmelen.