Det var ikke selve dalen som tømte ham for krefter og fylte tomrommet med hjelpeløshet. Fra senteret av de rasende dampskyene reiste det seg et fjell, høyere enn Tåkefjellene, svart som tapet av alt håp. Det forblåste steinspiret, lik en dolk som gjennomboret himmelen, var hjelpeløshetens kilde. Han hadde aldri sett det før, men han kjente det igjen. Minnet gled bort som kvikksølv når han forsøkte å røre det, men det var der. Han visste det var der.
Usynlige fingre rørte ved ham, nappet i armer og bein, forsøkte å dra ham mot fjellet. Kroppen rykket til, klar til å adlyde. Armer og bein stivnet som om han trodde han kunne grave fingre og tær inn i stein. Spøkelsesaktige bånd tvinnet seg rundt hjerteroten, dro i ham og lokket ham til dolkefjellet. Tårene strømmet nedover ansiktet, og han sank sammen. Han kjente viljen renne bort som vann fra en hullete bøtte. Bare en liten stund til, så ville han gå dit hvor man kalte på ham. Han ville adlyde, gjøre som han ble bedt. Plutselig kjente han en ny følelse: sinne. Dytting og draing, han var ikke en sau som skulle drives inn i en kve. Sinnet strammet seg til en hard knute, og han klamret seg til den som han ville ha klamret seg til en flåte i en elv.
Tjen meg, hvisket en stemme i hans tankers stillhet. En kjent stemme. Hvis han lyttet nøye, var han sikker på at han ville gjenkjenne den. Tjen meg. Han ristet på hodet for å få stemmen ut av tankene. Tjen meg! Han hyttet med neven mot det svarte fjellet: «Må Lyset fortære deg, Shai’tan!»
Brått lå en stank av død tykk rundt ham. En skikkelse ruvet over ham i en kappe farget av størknet blod, en skikkelse med et ansikt … Han ønsket ikke å se ansiktet som så ned på ham. Han ville ikke tenke på det ansiktet. Det gjorde vondt å tenke på det, det forvandlet hjernen hans til glødende kull. En hånd ble strukket ut mot ham. Han kastet seg bort uten å bry seg om han ramlet over kanten av stupet. Han måtte komme seg bort. Langt bort. Han ramlet, grep ut i luften, ville skrike, hadde ikke pust til å skrike, ikke pust i det hele tatt.
Plutselig falt han ikke lenger, og det livløse landet var borte. Vinterbrunt gress ble flatklemt under støvlene hans. Det lignet blomster. Han lo nesten over å se trær og busker, selv om de var uten løv, der de sto spredt utover den myke sletten som nå omga ham. I det fjerne løftet et enslig fjell seg med knekt og splintret topp, men dette fjellet skapte ikke frykt og fortvilelse. Det var bare et fjell, selv om det på underlig vis ikke passet inn der, uten andre fjell i nærheten.
En bred elv fløt forbi fjellet, og på en øy midt i elva lå en by hentet fra en bardes eventyr, en by omkranset av høye murer som skinte sølvhvitt under den varme solen. Med en blanding av lettelse og glede la han av gårde mot murene, mot sikkerheten og freden han visste fantes bak dem.
Etter hvert som han nærmet seg kunne han skjelne tårn som reiste seg mot himmelen, mange forbundet med hverandre av vakre gang-broer høyt oppe i luften. Fra begge breddene buet høye broer seg mot øybyen. Selv på avstand kunne han se det silkefine steinarbeidet i buene. Det virket for skjørt til å kunne stå seg mot vannet som raste forbi nedenunder. Bak broene lå sikkerheten. Tilfluktsstedet.
Plutselig iset det langs knoklene, noe klamt la seg mot huden, og luften rundt ham ble rå og stinkende. Uten å se seg tilbake begynte han å løpe. Han løp fra forfølgeren, kjente isfingre streife ryggen og dra i kappen, løp fra en lysslukende skikkelse med et ansikt som … Han kunne ikke huske ansiktet, unntatt som redsel. Han ville ikke huske ansiktet. Han løp, og bakken forsvant under føttene, bølgende åser og flate sletter… og så måtte han nesten hyle som en gal hund. Byen fjernet seg foran ham. Jo fortere han sprang, jo lenger var det til de skinnende hvite murene. De ble mindre og mindre, helt til bare et blekt støvfnugg blinket i horisonten. Forfølgerens kalde hånd grep kragen hans. Hvis disse fingrene fikk røre ved ham, ville han bli gal. Eller noe verre. Noe mye verre. Da vissheten kom over ham, snublet han, ramlet fremover…
«Neeeei!» skrek han.
… og stønnet da brostein slo all luften ut av lungene. Undrende kom han seg på beina. Han sto på adkomsten til en av de vakre broene han hadde sett bue seg over elva. Smilende mennesker passerte ham på begge sider, mennesker i så fargerike klær at de minnet om en blomstereng. Noen av dem snakket til ham, men han skjønte ikke hva de sa, selv om ordene virket kjente. Ansiktene var vennlige og menneskene vinket ham videre, over broen med det intrikate steinarbeidet, mot de skinnende sølvstripete murene og tårnene bak. Mot tryggheten han visste ventet der.
Han sluttet seg til mengden som strømmet over broen og inn i byen gjennom massive porter i de høye, rene murene. Innenfor fantes en eventyrverden hvor selv det simpleste byggverk var som et palass. Det var som om håndverkerne var blitt bedt om å bruke stein og mur og fliser til å skape noe som var så vakkert at det tok pusten fra vanlige dødelige. Det fantes ikke en bygning eller et monument som ikke fikk ham til å stirre med store øyne. Musikk drev gjennom gatene, hundre forskjellige sanger, men alle blandet seg med lydene fra mengden i en eneste storslagen harmoni av glede. Dufter fra søte parfymer og sterke krydderier, av vidunderlig mat og myriader av blomster svevde i luften, som om alle deilige dufter i verden var samlet der.
Han fulgte en bred gate inn i byen. Den var brolagt med glatt gråstein og strakte seg rett foran ham mot senteret av byen. I enden av gaten raget et tårn som var større og høyere enn andre tårn i byen, et tårn så hvitt som nyfallen sne. I dette tårnet fantes sikkerheten og kunnskapen han søkte. Men aldri hadde han drømt om å se en by som denne. Det kunne da ikke skade om han ventet et lite øyeblikk med å gå bort til tårnet? Han smatt inn i en smalere sidegate, hvor sjonglører spaserte blant gateselgere med fremmede frukter.
Foran ham, ved enden av gaten, sto et snøhvitt tårn. Det samme tårnet. Om en liten stund, tenkte han, og rundet et nytt hjørne. Langt borte i enden av denne gaten lå det hvite tårnet. Sta rundet han et nytt hjørne og enda ett, og hver gang så han alabast-tårnet. Han snurret rundt for å løpe sin vei… og stoppet momentant. Foran ham sto det hvite tårnet. Han var redd for å se seg over skulderen, redd for at han ville se det der også.
Ansiktene rundt ham var fremdeles vennlige, men knust håp fylte dem nå, håp han hadde knust. Fremdeles vinket de ham videre med bedende bevegelser. Mot tårnet. Øynene glødet i en desperat bønn, og bare han kunne oppfylle den, bare han kunne redde dem.
Javel, tenkte han. Når alt kom til alt var det jo tårnet han ville inn i.
Da han tok det første skrittet frem, forsvant skuffelsen fra ansiktene rundt, og smil prydet hvert ansikt. De fulgte ham, og små barn strødde blomsterblader på veien foran ham. Han så seg undrende over skulderen og lurte på hvem blomstene var ment for, men bak ham var det bare enda flere smilende mennesker som vinket ham fremover. De må være ment for meg, tenkte han og undret seg på hvorfor han syntes det passet. Men undringen varte bare et øyeblikk; alt var som det skulle være.
Først begynte en, så enda en, å synge, helt til alle stemte i en storslagen hymne. Han skjønte fremdeles ikke ordene, men et dusin sammenflettede harmonier ropte ut om glede og frelse. Spillemenn gled gjennom mengden og lot harper og fløyter og trommer i alle størrelser tone med i hymnen, og alle sangene han kjente, gikk over i hverandre. Unge jenter danset rundt ham mens de la duftende blomsterkranser rundt halsen hans. De smilte til ham og frydet seg stadig mer for hvert skritt han tok. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. Det kriblet i føttene etter å danse, og idet han tenkte det, danset han, og trinnene kom av seg selv som om han ikke hadde gjort annet hele livet. Han kastet hodet bakover og lo, og føttene var lettere enn de noen gang hadde vært når han danset med… Han kunne ikke huske navnet, men det var visst ikke viktig.