Dette er din skjebne, hvisket en stemme i hodet, hviskingen var som en tråd gjennom lovsangen.
Han ble båret som en kvist på skummende bølger, og mengden strømmet mot en enorm åpen plass midt i byen. For første gang så han det hvite tårnet som hevet seg fra et stort palass i blek marmor, mer et kunstverk enn et bygg, med buevegger, esende kupler og skjøre spir som pekte mot himmelen. Han gispet i ærefrykt. Brede trappetrinn av plettfri stein ledet opp fra plassen, og ved foten av trappen stanset mengden, men sangen deres økte i styrke. Føttene hans ble båret frem av de storslagne stemmene. Din skjebne, hvisket stemmen insisterende og iherdig nå.
Han danset ikke lenger, men stoppet heller ikke. Uten å nøle begynte han å gå opp trappen. Det var her han hørte hjemme.
De massive dørene på toppen av trappen var dekorert med utskjæringer så intrikate og sirlige at han ikke kunne forestille seg det knivbladet som var fint og spisst nok til å lage dem. Portalene åpnet seg, og han gikk inn. Det tordnet da de lukket seg bak ham.
«Vi har ventet på deg,» hveste Myrddraalen.
Rand satt rett opp og ned. Han gispet etter luft mens han skalv og stirret rett fremfor seg. Tam sov fremdeles i sengen. Sakte roet pusten seg. Halvbrente kubber flammet i peisen med en god glomørje bak gnistfanget. Noen hadde stelt med varmen etter at han sovnet. Teppet hans hadde falt ned da han våknet, og lå ved føttene hans. Den improviserte båren var borte, og han og Tams kapper var hengt opp ved døren.
Han tørket kaldsvetten av ansiktet med en skjelvende hånd og undret seg på om det hadde samme virkning å kalle på Den Mørkeste i en drøm som i virkeligheten.
Det var blitt skumt i rommet. Månen sto høyt på himmelen og lyste rund og lubben, og kveldsstjerner skinte over Tåkefjellene. Han hadde sovet bort hele dagen. Han masserte et ømt sted i siden. Tydeligvis hadde han sovet med sverdhjaltet stikkende inn i ribbeina. Dette og den tomme magen og natten før måtte ha forårsaket marerittet.
Magen rumlet. Han reiste seg stivbeint og gikk bort til bordet hvor madam al’Vere hadde satt fra seg brettet. Han løftet opp servietten. Til tross for at han hadde sovet lenge, var kjøttsuppen fremdeles varm, og det var også brødet med den tykke skorpen. Det var tydelig at madam al’Vere hadde vært på farten; brettet var blitt byttet ut. Når hun først hadde bestemt seg for at noen trengte et varmt måltid, ga hun seg ikke før de hadde fått det i seg.
Han gulpet i seg noe suppe, og det var så vidt han rakk å legge litt ost og kjøtt mellom to brødskiver før han begynte å stappe det inn i munnen. Han tok store biter mens han gikk tilbake til sengen.
Madam al’Vere hadde visst sett til Tam også. Tam var blitt kledd av. Klærne, som var rene nå, lå pent sammenbrettet på nattbordet, og et teppe var trukket opp under haken hans. Da Rand rørte ved farens panne, åpnet Tam øynene.
«Der er du, gutt. Marin sa du var her, men jeg greide ikke engang å reise meg opp for å se etter. Hun sa du var for trett til at hun kunne vekke deg. Selv Bran greier ikke å overtale henne når hun har bestemt seg for noe.»
Tams stemme var svak, men blikket var klart og stødig. Aes Sedaien hadde rett, tenkte Rand. Med hvile ville han bli like god som før.
«Vil du ha noe å spise? Madam al’Vere satte igjen et brett.»
«Hun har allerede matet meg… hvis det kan kalles mat. Hun ville ikke gi meg annet enn suppe. Hvordan kan en mann unngå å få mareritt når han ikke har annet i skrotten …» Tam fomlet frem en hånd som lå under teppet og rørte ved sverdet ved Rands side. «Så det var ingen drøm. Da Marin fortalte at jeg var syk, trodde jeg at jeg var blitt… Men du har det bra. Det er det viktigste. Det er alt som betyr noe. Hva med gården?»
Rand pustet dypt. «Trollokene drepte sauene. Jeg tror de tok kua også, og huset trenger en skikkelig vask.» Han fikk frem et blekt smil. «Vi var heldigere enn mange andre. De brente halve landsbyen.»
Han fortalte Tam om alt som hadde skjedd, eller nesten alt iallfall. Tam lyttet nøye, og stilte skarpe spørsmål, så Rand måtte fortelle om hvordan han vendte tilbake til gården fra skogen, og hvordan det førte til at han drepte Trolloken. Han måtte fortelle at Nynaeve hadde sagt at Tam kom til å dø, for å forklare hvorfor en Aes Sedai hadde stelt ham, og ikke Den Kloke. Tam gjorde store øyne da de hørte det: en Aes Sedai i Emondsmark. Men Rand så ingen grunn til å fortelle om hvert steg på reisen, om frykten, om Myrddraalen på veien. Spesielt så han ingen grunn til å nevne hvordan Tam hadde snakket over seg da han lå i feber. Ikke ennå. Men Moiraines historie kunne han ikke unngå.
«Nå, det er en fortelling som ville gjort en barde stolt,» mumlet Tam da han var ferdig. «Hva vil Trollokene med dere gutter? Eller Den Mørkeste, Lyset hjelpe oss.»
«Tror du hun løy? Mester al’Vere bekrefter at bare to gårder ble angrepet. Og det om mester Luhhans hus og mester Cauthons.»
Et øyeblikk lå Tam taus. Så sa han: «Fortell meg hva hun sa. Pass på å bruke nøyaktig de samme ordene, akkurat slik hun sa dem.»
Rand strevde. Hvem i all verden husket nøyaktig hvilke ord de hadde hørt? Han bet seg i leppen og klødde seg i hodet, og litt etter litt hentet han det frem så nøye som han kunne huske det. «Jeg kan ikke komme på noe mer,» avsluttet han. «En del av det vet jeg ikke helt om hun kanskje fortalte annerledes, men uansett er det nesten riktig.»
«Det er godt nok. Det får være det, ikke sant? Du skjønner det gutt, at Aes Sedaiene er snedige. De lyver aldri, ikke direkte, men den sannheten du får fra en Aes Sedai, er ikke alltid den sannheten du tror det er. Vær forsiktig når du er i nærheten av henne.»
«Jeg har hørt fortellingene,» svarte Rand. «Jeg er ikke noe barn.»
«Det er du ikke, nei, det er du ikke.» Tam sukket tungt, så trakk han ergerlig på skuldrene. «Men likevel skulle jeg ha fulgt deg på veien. Verden utenfor Tvillingelvene er ikke som Emondsmark.»
Der så Rand en åpning til å spørre Tam om den gang han dro bort og alt det andre, men han benyttet den ikke. I stedet gapte han av forbauselse: «Og det er alt? Jeg trodde at du ville forsøke å overtale meg til å ikke dra. Jeg trodde du ville ha hundre gode grunner for at jeg ikke skulle dra.» Han skjønte han hadde satt sin lit til at Tam ville ha hundre gode grunner.
«Kanskje ikke hundre,» fnøs Tam, «men jeg kan komme på noen. Det er bare det at de ikke betyr så mye. Hvis Trollokene er etter deg, vil du være tryggere i Tar Valon enn du noensinne kunne bli her. Husk bare på å være på vakt. Aes Sedaiene har sine egne grunner til å gjøre ting, og det er ikke alltid de grunnene du tror.»
«Barden sa noe slikt,» sa Rand sakte.
«Da vet han hva han snakker om. Hør godt etter, tenk deg godt om, og vokt tungen. Det er et godt råd for alt du foretar deg utenfor Tvillingelvene, men spesielt i nærheten av en Aes Sedai. Og Voktere. Fortell noe til Lan, så har du så godt som fortalt det til Moiraine. Hvis han er en Vokter, er han bundet til henne like sikkert som at solen sto opp i dag morges, og han vil ikke holde på mange hemmeligheter for henne, om noen i det hele tatt.»
Rand visste lite om båndene mellom en Aes Sedai og en Vokter, selv om de spilte en viktig rolle i hver eneste fortelling han hadde hørt om Voktere. Det hadde noe med Kraften å gjøre, en gave til Vokterne, eller kanskje et slags bytte. Vokterne hadde mange slags fortrinn, ifølge fortellingene. De frisknet til raskere enn andre menn, og kunne gå lenger uten mat og drikke og søvn. Angivelig kunne de fornemme om det var Trolloker i nærheten, og andre av Den Mørkestes vesener, noe som forklarte hvordan Lan og Moiraine hadde kunnet advare folk i landsbyen før angrepet. Fortellingene sa ingenting om hva en Aes Sedai fikk ut av dette, men han trodde ikke de gjorde det uten å få noe igjen.