«Jeg skal være forsiktig,» sa Rand. «Jeg skulle likevel ønske at jeg visste hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor oss?»
«Jeg skulle ønske jeg også visste det, gutt. Blod og aske, jeg skulle ønske jeg visste det,» sukket Tam tungt. «Vel, det er ingen vits å prøve å få et knust egg tilbake i eggeskallet, antar jeg. Når må du dra? Jeg kommer meg vel på beina igjen om en dag eller to, og da får vi forberede oss på en ny saueflokk. Oren Dautry har noen gode lam som han kanskje kan overtales til å gi slipp på nå da beitemarkene er borte, og det samme gjelder Evan Thane.»
«Moiraine … Aes Sedaien sa du måtte holde sengen. Hun snakket om uker.» Tam åpnet munnen, men Rand fortsatte. «Og hun har snakket med madam al’Vere.»
«Ah, vel, kanskje jeg kan overtale Marin.» Men Tam så ikke optimistisk ut. Han så skarpt på Rand. «Du unngikk å svare på spørsmålet mitt, og det betyr at du må dra snart. I morgen? Eller i kveld?»
«I kveld,» sa Rand stille, og Tam nikket trist.
«Ja, ja, hvis det må til, er det best å ikke utsette det. Men vi får se angående disse ‘ukene’ til sengs.» Han nappet i teppene med mer irritasjon enn styrke. «Kanskje følger jeg etter om noen dager. Tar deg igjen et sted på veien. Vi får se om Marin kan holde på meg når jeg har bestemt meg for å stå opp.»
Det banket på, og Lan stakk hodet inn av døren. «Si adjø raskt, sauegjeter, og kom. Det kan være bråk i vente.»
«Bråk?» sa Rand, og Vokteren knurret utålmodig.
«Skynd deg!»
Rand nappet til seg kappen. Han begynte å hekte av seg sverdet, men Tam avbrøt ham.
«Behold det. Du vil sannsynligvis få mer bruk for det enn jeg, men, om Lyset vil, så får ingen av oss bruk for det. Vær forsiktig, gutt. Hører du?»
Rand ignorerte Lans knurring. Han bøyde seg og klemte Tam. «Jeg kommer tilbake. Det lover jeg.»
«Selvfølgelig gjør du det,» lo Tam. Han klemte kraftløst tilbake og klappet Rand på ryggen. «Jeg vet det. Og jeg skal ha dobbelt så mange sauer som du må ta deg av når du er tilbake. Nå må du gå før han i døren gjør en ulykke på seg.»
Rand forsøkte å dra ut tiden, forsøkte å finne ord til spørsmål han ikke ville stille, men Lan kom inn i rommet, grep ham i armen og dro ham ut på gangen. Vokteren hadde kledd seg i en matt grågrønn våpenskjorte av overlappende metallskjell. Stemmen raspet irritert.
«Vi må raske på. Forstår du ikke ordet bråk?»
Utenfor rommet ventet Matt, kledd i kappe og jakke og bærende på buen sin. Et kogger hang ved siden. Han vippet nervøst på hælene og skottet mot trappen med tilsynelatende like mye utålmodighet som frykt. «Dette er ikke som i fortellingene, er det vel, Rand?» spurte han hest.
«Hva slags bråk?» spurte Rand, men Vokteren sprang foran uten å svare mens han tok to og to trinn om gangen. Matt styrtet etter og vinket hissig på Rand for å få ham til å følge etter.
Han slengte kappen over skuldrene og tok dem igjen nede. Storstua var bare svakt opplyst. Halvparten av vokslysene var nedbrent, og resten av lysene dryppet og rant. Rommet var tomt bortsett fra de tre. Matt sto ved et av vinduene og kikket ut som om han forsøkte å ikke bli sett. Lan åpnet døren på gløtt og kikket ut gjennom sprekken.
Rand lurte på hva de så på og gikk bort til ham. Lan ba ham være forsiktig, men åpnet likevel døren en anelse mer for å gi ham plass til å se.
Først var han ikke sikker på hva han så. En flokk av landsbyens menn, rundt tre dusin eller så, sto ved de utbrente restene av tuskhandlerens vogn, og faklene deres fortrengte natten rundt dem. Moiraine sto like overfor dem med ryggen mot vertshuset, og lente seg rolig mot staven. Hari Coplin sto fremst i mengden sammen med broren Darl og Bili Congar. Cenn Buie var også der, og han så ut som om han ikke likte seg. Rand var forskrekket over å se Hari hytte med neven mot Moiraine.
«Kom deg ut av Emondsmark!» ropte den surfjesete bonden. Noen få stemmer i mengden gjentok ropet, men nølende, og ingen presset seg frem. De kunne nok våge å stå overfor en Aes Sedai når de befant seg i mengden, men ingen ville la seg peke ut. Ikke av en Aes Sedai som hadde all grunn til å ta det ille opp.
«Du hadde med deg monsterne!» brølte Darl. Han viftet med en fakkel, og det hørtes et kor av «Du hadde dem med deg!» og «Det er din skyld!» ledet av fetteren Bili.
Hari stakk en albu i siden på Cenn Buie, og den gamle taktekkeren spisset munnen og kastet et skrått blikk på ham. «Disse tingene … disse Trollokene viste seg ikke før dere kom hit,» mumlet Cenn, så vidt høyt nok til at det kunne høres. Trassig vred han hodet fra side til side, som om han ønsket seg bort og så etter en utvei. «Du er en Aes Sedai. Vi vil ikke ha sånne som deg her i Tvillingelvene. Aes Sedaiene kommer drassende med bråk. Hvis du blir her, får vi bare mer bråk.»
Talen fikk ingen respons fra landsbyboerne som hadde samlet seg, og Hari skulte frustrert. Med ett snappet han Darls fakkel og hyttet med den. «Kom deg bort!» ropte han. «Ellers skal vi brenne deg ut!»
Det ble dødsens stille, bortsett fra subbingen av føtter da noen av mennene trakk seg unna. Folk fra Tvillingelvene kunne forsvare seg hvis de ble angrepet, men vold var langt fra vanlig, og de var ikke vant til å true andre, bortsett fra en og annen som hyttet med neven. Cenn Buie, Bili Congar og Coplinene sto alene igjen foran mengden. Bili så ut som om han også gjerne ville trekke seg tilbake.
Hari reagerte sterkt på den manglende støtten, men han hentet seg raskt inn. «Kom deg bort!» ropte han, og et ekko fulgte fra Darl og et svakere fra Bili. Hari skulte på de andre, men de fleste unnlot å møte blikket hans.
Med ett trådte Bran al’Vere og Haral Luhhan ut av skyggene og stoppet et stykke fra både Aes Sedaien og mengden. Borgermesteren hadde tilfeldigvis med seg den store, tunge trehammeren han brukte til å dunke spunser i vinfatene. «Var det noen som foreslo å brenne ned vertshuset mitt?» spurte han mildt.
De to Coplinene tok et skritt tilbake, og Cenn Buie listet seg unna dem. Bili Congar stupte inn i mengden. «Ikke det,» sa Darl raskt. «Vi sa ikke det, Bran … ah, borgermester.»
Bran nikket. «Da hørte jeg kanskje at dere truet med å skade noen gjester i vertshuset mitt?»
«Hun er en Aes Sedai,» begynte Hari sint, men stoppet opp da Haral Luhhan rørte på seg.
Smeden strakte seg ganske enkelt. Han løftet de solide armene over hodet og strammet de veldige knyttnevene til det knaket i knokene, men Hari så på den kraftige mannen som om en av nevene var blitt ristet under nesen hans. Haral foldet armene over brystet. «Unnskyld meg, Hari. Jeg mente ikke å avbryte deg. Du sa … ?»
Men Hari sank sammen i skuldrene som om han forsøkte å trekke seg inn i seg selv og forsvinne, og lot ikke til å ha noe mer å si.
«Jeg er overrasket over dere,» buldret Bran. «Paet al’Caar, gutten din brakk beinet i natt, men jeg så han gikk på det i dag – takket være henne. Eward Candwin, du lå på magen med en flenge nedover ryggen som en sløyd fisk, til hun la hendene sine på deg. Nå ser det ut som om det skjedde for en måned siden, og hvis jeg ikke tar mye feil, vil du knapt få noe arr. Og du, Cenn.» Taktekkeren prøvde å gjemme seg i mengden, men stoppet, holdt fast av Brans blikk. «Jeg ville blitt sjokkert over å finne noen fra Landsbyrådet her, Cenn, men aller mest deg. Armen din ville fremdeles hengt som en ubrukelig klump av kvestelser og brannsår hvis det ikke hadde vært for henne. Selv om du ikke eier takknemlighet, eier du vel litt skam i livet?»
Cenn løftet den høyre hånden halvveis, men tok rasende blikket bort fra den. «Jeg kan ikke nekte for hva hun gjorde,» mumlet han, og han hørtes skamfull ut. «Hun hjalp meg og andre,» fortsatte han i en bedende tone, «men hun er en Aes Sedai, Bran. Om Trollokene ikke kom for å ta henne, hvorfor kom de da? Vi vil ikke ha noe å gjøre med Aes Sedaiene i Tvillingelvene. La dem holde bråket sitt unna oss.»
Noen menn som holdt seg trygt gjemt i mengden, begynte å rope: «Vi vil ikke ha bråk fra Aes Sedaiene!» «Send henne bort!» «Jag henne ut av landsbyen!» «De kom fordi hun var her!»