Et truende uttrykk begynte å bre seg i Brans ansikt, men før han fikk sagt noe, hvirvlet Moiraine den utskårne staven sin over hodet og snurret den rundt med begge hender. Rands gisp var et ekko av landsbyboernes, for en hvit flamme hveste ut fra hver ende av staven, og de sto rett ut som spydspisser selv om staven hvirvlet. Selv Bran og Haral trakk seg unna. Hun strakte armene rett frem med staven flatt over marken. Den bleke ilden sprutet fremdeles ut og lyste sterkere enn faklene. Mennene trakk seg unna og løftet hendene for å beskytte øynene mot lysskjæret.
«Er det slik Aemons blod skal ende?» Aes Sedaien snakket ikke høyt, men stemmen overdøvet alle andre lyder. «Småfolk som krangler om retten til å gjemme seg som kaniner? Dere har glemt hvem dere var og hva dere var, men jeg hadde håpet en liten del var igjen, et minne som satt i blod og bein. En liten rest som ville stålsette dere mot den lange natten som må komme.»
Ingen sa noe. De to Coplinene så ut som de aldri mer kom til å ønske å åpne munnen.
Bran sa: «Glemt hvem vi var? Vi er de vi alltid har vært. Ærlige bønder, gjetere og håndverkere. Folk fra Tvillingelvene.»
«I sør,» sa Moiraine, «ligger elva dere kaller Hviteflod, men lenger øst bruker menn dens rette navn. Manetherendrelle. I det gamle tungemålet Fjellheimens Kilde. Glitrende vann som en gang strømmet gjennom et land av mot og skjønnhet. For to tusen år siden fløt Manetherendrelle langs murene til en fjellby som var så vakker at Ogurenes steinsmeder kom for å stirre i undring. Gårder og landsbyer dekket dette området, og det dere kaller Skyggeskogen og enda lenger. Men alle tenkte på seg selv som Fjellheimens folk, Manetherens folk.
Kongen deres var Aemon al Caar al Thorin, Aemon sønn av Caar sønn av Thorin, og Eldrene ay Ellan ay Carlan var hans dronning. Aemon var så fryktløs en mann at den største heder noen kunne vinne for vågemot, selv blant hans fiender, var å høre at man hadde Aemons hjerte. Eldrene var så vakker at man mente blomstene blomstret for at hun skulle smile. Mot og skjønnhet og visdom og en kjærlighet døden ikke kunne overvinne. Gråt hvis dere har et hjerte, for tapet av dem, for tapet av deres minne. Gråt for tapet av deres blod.»
Så ble hun stille, men ingen sa noe. Rand var like trollbundet som de andre. Da hun begynte å fortelle igjen, slukte han hvert ord, og det samme gjorde de andre.
«I nesten to hundre år hadde Trollok-krigene herjet i verden, og overalt hvor krigen raste vaiet Manetherens røde ørnebanner. Manetherens menn var en torn i Den Mørkestes fot og en borre i hans hånd. Syng Manetherenes pris, for aldri bøyde de kne for Skyggen. Syng Manetherenes pris, om sverdet som aldri ville briste.
De var langt borte, Manetherens menn, på slettene ved Bekkar, kalt Blodslettene, da det kom bud om at Trollokene marsjerte mot deres hjem. For langt unna til å gjøre annet enn å vente på budet om hjemlandets endelikt, for Den Mørkestes styrker hadde tenkt å utslette dem. Felle den mektige eika ved å hakke over røttene. For langt borte til å gjøre annet enn å sørge. Men de var Fjellheimens menn.
De nølte ikke, tenkte ikke på strekningene de måtte tilbakelegge, der de marsjerte seirende fra slettene, fremdeles dekket av støv og svette og blod. Dag og natt marsjerte de, for de hadde sett grusomhetene en hær av Trolloker etterlot seg, og ingen av dem kunne sove når slike farer truet Manetheren. De beveget seg som om føttene hadde vinger. De marsjerte lenger og fortere enn venner håpet på og fiender fryktet. Til enhver annen tid ville marsjen alene vært inspirasjon til flammende sanger. Da Den Mørkestes styrker veltet inn over Manetherens land, sto Fjellheimens menn foran dem med ryggen mot Tarendrelle.»
Noen av landsbyboerne jublet da de hørte dette, men Moiraine fortsatte som om hun ikke hadde hørt det. «Hæren foran Manetherens menn var stor nok til å skremme selv det modigste hjerte. Himmelen var sort av ravner, jorden var sort av Trolloker. Trolloker og deres menneskelige allierte. Trolloker og Mørkefrender i titusener under Svartefyrstenes kommando. Om natten var det flere leirbål i fiendens leir enn det var stjerner på himmelen. Neste morgen så de banneret til Ba’alzamon i front. Ba’alzamon, Mørkets Hjerte. Et eldgammelt navn for Alle Løgners Far. Den Mørkeste var ikke blitt befridd fra sitt fangenskap i Shayol Ghul. Hvis han hadde vært fri, kunne ikke alle menneskehetens krefter klart seg mot ham, men det var mektige krefter der. Svartefyrster og noe av den ondskapen som fikk banneret til å tilintetgjøre lyset og sende frysninger langt inn i sjelen til alle menn som så det.
Men de visste hva de hadde å gjøre. Hjemlandet lå på den andre siden av elva. De måtte holde hærskaren og kraften i den unna Fjellheimen. Aemon hadde sendt ut bud. Hjelp var lovet hvis de kunne holde Tarendrelle i tre dager. Holde stand i tre dager mot en overmakt som ikke kunne holdes i en time. Men på et vis, under blodige angrep og desperat forsvar, holdt de en time, og enda en time, og en tredje. I tre dager kjempet de, og selv om landet ble en slakters bakgård, lot de ingen krysse Tarendrelle. Den tredje natten kom det ingen hjelp og ingen budbringere, og de kjempet videre alene. I seks dager. I ni. Den tiende dagen kjente Aemon svikets bitre smak. Ingen hjelp kom, og de kunne ikke lenger holde brohodet.»
«Hva gjorde de da?» spurte Hari. Flammer fra faklene blafret i den kalde nattevinden, men ingen gjorde mine til å trekke kappene tettere om seg.
«Aemon krysset Tarendrelle,» fortalte Moiraine, «og brente broene bak seg. Og han sendte bud over hele landet om at folk skulle flykte, for han visste at kreftene i Trollokenes horde ville finne en måte å krysse elva på. Og mens budet gikk ut, begynte Trollokene å krysse elva, og Manetherens soldater tok opp kampen igjen. Med sine liv ville de kjøpe timer hvor deres folk kunne flykte. Fra Manetherens by organiserte Eldrene flukten inn i de dype skogene og de befestede fjellene.
Men det var noen som ikke flyktet. Til å begynne med var det en liten sildring, så en bekk og så en flod av menn som dro ut, ikke i sikkerhet, men for å slutte seg til soldatene som forsvarte landet. Sauegjetere med pil og bue, bønder med høygafler, skoggangsmenn med økser. Kvinner dro også ut. De akslet det de fant av våpen og marsjerte side om side med mennene. Ingen dro uten å vite at de aldri ville vende tilbake. Men det var deres land. Det hadde tilhørt deres forfedre, det skulle tilhøre deres barn, og de dro for å betale prisen. Ikke en jordflekk ga de fra seg før den var gjennomtrukket av blod, men til slutt ble Manetherens hær drevet tilbake. Den ble drevet hit, til stedet dere nå kaller Emondsmark. Og her ble de omringet av Trollokenes horde.»
Stemmen hennes hadde en klang som av kalde tårer. «Trollokene døde og likene av menneskelige forrædere dynget seg opp, men stadig flere kravlet over disse dødens hauger. De kom i endeløse bølger. Det kunne bare ende på ett vis. Ingen mann eller kvinne som sto under det røde ørnebanneret den morgenen, levde da natten kom. Sverdet som ikke kunne briste, var splintret.
I Tåkefjellene, alene i Manetherens forlatte by, følte Eldrene at Aemon døde, og hjertet hennes døde med ham. Og der hennes hjerte hadde vært, var det nå bare en hunger etter hevn, hevn over hennes elskede, hevn over hennes land og folk. Drevet av sorg strakte hun seg etter Den Sanne Kilden og slynget Den Ene Kraften mot Trollokenes hær. Og Svartefyrstene døde der de sto, enten det var i hemmelige råd eller mens de talte til soldatene. I et blaff sto Svartefyrstene og generalene i hærskaren til Den Mørkeste i lys lue. Ilden fortærte kroppene deres, og frykten fortærte den seirende hæren.
Nå løp de som dyr foran en skogbrann uten tanke for annet enn flukt. Mot nord og sør flyktet de. Tusener druknet i forsøket på å ta seg over Tarendrelle uten hjelp fra Svartefyrstene, og ved Manetherendrelle rev de ned broene av frykt for hva som kunne følge etter dem. Der de fant folk, drepte og brente de, men det var først og fremst flukten som opptok dem. Til sist var ingen igjen i Manetherens land. De var spredt som støv foran en hvirvelvind. Den endelige hevnen kom senere, men den kom da de ble jaget av andre stammer, av hærstyrker i andre land. Ingen av de som hadde myrdet ved Aemons marker, fikk leve.