Men prisen var høy for Manetheren. Eldrene hadde trukket til seg mer av Den Ene Kraften enn noe menneske kunne håpe å styre uten hjelp. Idet fiendens generaler døde, døde hun også, og ilden som fortærte henne, fortærte også Manetherens forlatte by, til og med steinene ned til det levende fjellet. Men folket var reddet.
Intet var igjen av gårdene, av landsbyene, av den store byen. Enkelte ville ha sagt at det ikke var noe igjen, at det ikke var annet å gjøre enn å flykte til andre land hvor de kunne begynne på nytt. Men slik tenkte de ikke. De hadde kjøpt landet med blod og håp, og de var bundet til jorden med bånd sterkere enn stål. Andre kriger kom til å herje over dem i de kommende årene, til deres hjørne av verden endelig var glemt, til de endelig glemte krigen og krigens vesen. Aldri mer reiste Manetheren seg. De svevende spirene og sprudlende fontenene ble en drøm som sakte bleknet i sinnet deres. Men de og deres barn og deres barnebarn levde i landet som var deres. De levde der til århundrene hadde vasket bort årsakene fra deres minner. De har levd der til i dag, og de er dere. Gråt for Manetheren. Gråt for det evig tapte.»
Flammene forsvant fra Moiraines stav, og hun senket den som om den veide hundre skålpund. En lang stund hørte de ikke annet enn den klagende vinden. Så akslet Paet al’Caar seg forbi Coplinene.
«Jeg vet ikke noe om din historie,» sa bonden med det kraftige hakepartiet. «Jeg er ikke noen torn i foten på Den Mørkeste, og blir det nok aldri heller. Men min Wil kan gå igjen på grunn av deg, og derfor skammer jeg meg over å være her. Jeg vet ikke om du kan tilgi meg, men enten du gjør det eller ei, går jeg nå. Og for min del kan du bli i Emondsmark så lenge du vil.»
Han nikket, bukket nesten, og trakk seg bakover gjennom mengden. Andre begynte å mumle, og med skamfulle ansikter la de frem sin anger, før de listet seg bort én etter én. Coplinene sto der med sure miner og skulende blikk på ansiktene rundt seg før de forsvant i natten uten et ord. Bili Congar hadde forsvunnet før fetterne.
Lan trakk Rand bakover og lukket døren. «La oss dra, gutt.» Vokteren begynte å gå mot baksiden av vertshuset. «Kom igjen, begge to. Raskt!»
Rand nølte, og vekslet undrende blikk med Matt. Mens Moiraine fortalte, kunne selv ikke mester al’Veres Dhurran-hingster ha slept ham bort, men nå var det noe annet som fikk ham til å bli stående. Dette var den egentlige begynnelsen, å forlate vertshuset og følge Vokteren inn i natten … Han ristet på seg og forsøkte å sette mot i seg selv. Han hadde ikke annet valg enn å dra, men han ville vende tilbake til Emondsmark, uansett hvor lang reisen ble.
«Hva venter dere på?» spurte Lan fra døren innerst i storstua. Matt rykket til og skyndte seg bort til ham.
Mens han forsøkte å overbevise seg selv om at han begynte på et storslagent eventyr, fulgte Rand etter dem gjennom det halvmørke kjøkkenet og ut til stalltunet.
KAPITTEL 10
Avskjeder
I stallen hang en enslig oljelampe fra en spiker på en stolpe. Skjermen var halvt lukket, og lykten ga fra seg et svakt lys. Dype skygger fylte mesteparten av rommet. Rand kom inn gjennom dørene hakk i hæl på Matt og Vokteren, og det raslet i strå da Perrin, som satt med ryggen mot en av stalldørene, spratt opp. Han var innhyllet i en tykk kappe.
Lan stoppet så vidt for å spørre: «Så du etter slik jeg ba deg om, smed?»
«Jeg så etter,» svarte Perrin. «Det er ingen andre enn oss her. Hvorfor skulle noen gjemme seg –»
«Forsiktighet går hånd i hånd med et langt liv, smed.» Vokteren tok et raskt overblikk over den halvmørke stallen og de mørkere skyggene på høyloftet over. Han ristet på hodet. «Har ikke tid,» mumlet han, halvveis til seg selv. «Vær snar, sa hun.»
Som for å rette seg etter sine egne ord skred han raskt mot de fem hestene som sto tjoret med sal og bissel i utkanten av lyssirkelen. To av dem var den svarte hingsten og den hvite hoppen Rand hadde sett før. De andre, om de ikke var like høye og velfødde, virket som de beste Tvillingelvene kunne tilby. Med travel omhu begynte Lan å undersøke reimer og salgjorder, og lærreimene som bandt fast salvesker, vannsekker og tepperuller bak salene.
Rand utvekslet nervøse smil med sine venner, mens han forsøkte å se ut som han gledet seg til å dra.
For første gang la Matt merke til sverdet ved Rands side og pekte på det: «Har du tenkt å bli en Vokter?» Han lo, men svelget latteren med et raskt øyekast mot Lan. Tilsynelatende hadde ikke Vokteren lagt merke til ordene. «Eller kanskje vakten til en kjøpmann,» fortsatte Matt med et glis som virket en smule tvungent. Han løftet buen. «En ærlig manns våpen er ikke godt nok for deg.»
Rand tenkte på å trekke sverdet, men Lans nærvær stoppet ham. Vokteren så ikke engang i hans retning, men han var sikker på at Vokteren var klar over alt som skjedde rundt ham. I stedet sa han med utstudert likegyldighet: «Det kan komme til nytte,» som om det å bære sverd ikke var uvanlig.
Perrin rørte på seg og forsøkte å skjule noe under kappen. Rand skimtet et bredt lærbelte rundt livet på smedlærlingen, og skaftet på en øks som var stukket gjennom en løkke i beltet.
«Hva er det du har der?» spurte han.
«Livvakten til en kjøpmann, jommen sa jeg smør!» huiet Matt.
Unggutten med rufsehåret sendte Matt et strengt blikk som antydet at han nå hadde drevet spøken mer enn langt nok. Så sukket han tungt og slo kappen til side for å vise frem øksa. Det var ikke noe vanlig skogsverktøy. Et bredt halvmåneblad på den ene siden og en krummet pigg på den andre siden gjorde det like fremmed for Tvillingelvene som Rands sverd. Men Perrin lot hånden hvile fortrolig på øksa.
«Mester Luhhan laget den for to år siden, til en ullkjøpers livvakt. Men da den var ferdig, ville ikke fyren betale det de hadde avtalt, og mester Luhhan ville ikke ta mindre. Han ga den til meg» – han rensket strupen og sendte Rand det samme strenge blikket han hadde gitt Matt – «da han så meg øve med den. Han sa jeg like godt kunne få den, siden han ikke kunne lage noe nyttig av den.»
«Så deg øve,» knegget Matt, men holdt hendene avvergende opp da Perrin løftet hodet. «Det er bra vi har med oss noen som kan bruke et skikkelig våpen.»
«Buen din er et skikkelig våpen,» sa Lan brått. Han la en arm over salen til den store svarte hingsten og betraktet dem alvorlig. «Det samme er slyngene jeg har sett dere landsbygutter med. Selv om de bare brukes til å jakte på kaniner eller jage en ulv bort fra saueflokken. Alt kan brukes til våpen hvis mannen eller kvinnen som holder det har mot og vilje til å bruke det. Selv om vi ser bort fra Trolloker, bør dere forstå det før vi forlater Tvillingelvene, før vi forlater Emondsmark, hvis dere vil nå Tar Valon i live.»
Ansiktet hans og stemmen, kald som døden og hard som en grov-hogd gravstein, kvalte smilene og lammet tungene deres. Perrin skar en grimase og dro kappen over øksa igjen. Matt stirret på føttene og sparket i halmen. Vokteren gryntet og fortsatte å kontrollere hestene, og stillheten varte ved.
«Dette ligner ikke mye på fortellingene,» sa Matt endelig.
«Jeg vet ikke det,» sa Perrin ublidt. «Trolloker, en Vokter, en Aes Sedai. Hva mer kan du forlange?»
«En Aes Sedai,» hvisket Matt, og det hørtes ut som om han frøs.
«Tror du på henne, Rand?» spurte Perrin. «Jeg mener, hva i all verden vil Trolloker med oss?»
Alle skottet bort på Vokteren. Lan virket opptatt med den hvite hoppens salgjord, men de tre trakk seg bakover mot stalldøren, bort fra Lan. Selv der klumpet de seg sammen og snakket lavt til hverandre.
Rand ristet på hodet. «Jeg vet ikke, men hun hadde rett i at bare våre gårder ble angrepet. Og de angrep mester Luhhans hus og smia først her i landsbyen. Jeg spurte borgermesteren. Det er like lett å tro at de er ute etter oss som noe annet.» Plutselig gikk det opp for ham at de stirret på ham.