Thom så på alle sammen med et ertende smiclass="underline" «Hvis det ikke er farlig for jentebarnet, kan det vel ikke være farlig for meg? Og hvilken barde ville ikke utsette seg for litt fare mot muligheten til å opptre i Tar Valon?»
Moiraine nikket, og Lan stakk sverdet i balgen. Rand undret seg på hva som ville skjedd hvis Thom hadde skiftet mening, eller hvis Moiraine ikke hadde nikket. Barden begynte å sale hesten sin som om tanken ikke hadde streifet ham, men han skottet mer enn en gang mot Lans sverd.
«Nå,» sa Moiraine, «hvilken hest skal Egwene ha?»
«Tuskhandlerens hester egner seg like dårlig som Dhurranene,» sa Vokteren tvert. «De er sterke, men bare lunter av gårde.»
«Bela,» sa Rand, og blikket fra Lan fikk ham til å ønske at han ikke hadde sagt noe. Men han visste han ikke kunne overtale Egwene, han kunne bare hjelpe. «Bela er kanskje ikke så rask som de andre, men hun er sterk. Hun kan holde følge.»
Lan kikket inn i spiltauet og mumlet i skjegget. «Hun er kanskje litt bedre enn de andre,» sa han til slutt. «Jeg antar at vi ikke har noe valg.»
«Hun får holde,» sa Moiraine. «Rand, sal opp Bela. Vær rask nå! Vi har somlet altfor lenge.»
I all hast valgte Rand en sal og et salteppe i bakrommet; så tok han Bela ut av spiltauet. Med søvnig overraskelse så hoppen på ham da han la salen over ryggen hennes. Han hadde bare ridd henne uten sal. Han laget beroligende lyder mens han strammet salgjorden, og hun godtok disse merkverdighetene uten mer enn et kast med manen.
Han tok Egwenes bylt og bandt den bakpå salen, mens hun satte seg opp og rettet på skjørtet. Skjørtet hadde ikke splitt for ridning skrevs over, så ullstrømpene var synlige opp til knærne. Hun hadde på seg samme slags myke lærsko som alle de andre landsbyjentene. De egnet seg absolutt ikke for en tur til Vakthøyden, langt mindre til Tar Valon.
«Jeg mener fremdeles at du ikke burde bli med,» sa han. «Jeg fant ikke på det med Trollokene. Men jeg lover å passe på deg.»
«Kanskje jeg kommer til å passe på deg,» sa hun lett. Da hun så det irriterte uttrykket hans, smilte hun, bøyde seg ned og strøk ham over håret. «Jeg vet at du kommer til å passe på meg, Rand. Vi kan passe på hverandre. Men nå bør du passe på å komme deg i salen.»
Han ble klar over at de andre allerede satt i salen og ventet på ham. Den eneste hesten uten rytter var Sky, høy og grå, med svart man og hale. Den hadde tilhørt Evan Thane. Han klatret opp i salen, men ikke uten problemer, for hesten kastet med hodet og danset sidelengs da Rand satte foten i stigbøylen, og balgen hektet seg fast i beina hans. Det var ikke en tilfeldighet at vennene ikke hadde valgt Sky. Mester Thane hadde ofte latt den fyrige hesten kappløpe med kjøpmannshester, og Rand hadde aldri hørt at den hadde tapt, men han hadde heller ikke hørt at Sky hadde gitt noen en lett ridetur. Lan måtte ha betalt mye for å få mølleren til å selge. Mens han satte seg til rette i salen, danset Sky stadig livligere, som om den var hissig etter å komme seg av gårde. Rand tok et fast tak i tømmene og forsøkte å si til seg selv at han ikke ville få vanskeligheter. Hvis han greide å overbevise seg selv, ville han kanskje overbevise hesten også.
En ugle tutet ute i natten, og de som kom fra landsbyen skvatt til før de skjønte hva det var. De lo nervøst og så flaue på hverandre.
«Det neste blir vel at markmus jager oss opp i trærne,» sa Egwene med en liten usikker klukklatter.
Lan ristet på hodet. «Bedre om det var ulver.»
«Ulver!» utbrøt Perrin, og Vokteren sendte ham et uttrykksløst blikk.
«Ulver liker ikke Trolloker, smed, og Trolloker liker ikke ulver, og ikke hunder heller. Hvis jeg hadde hørt ulver, ville jeg vært sikker på at det ikke ventet noen Trolloker der ute.» Sakte red han den svarte hingsten ut i den månelyse natten.
Moiraine red etter ham uten å nøle et øyeblikk, og Egwene holdt seg helt oppe på siden av henne. Rand og barden dannet baktroppen, bak Matt og Perrin.
På baksiden av vertshuset var det mørkt og stille, og månelyset kastet skygger over stalltunet. Den dumpe lyden av hovene bar ikke langt og ble raskt oppslukt av natten. I mørket forvandlet Vokterens kappe ham til selv å bli en skygge. Det var trangen til å la ham lede som hindret de andre i å flokke seg om ham. Det ville ikke bli lett å komme seg ut av landsbyen uten å bli sett, tenkte Rand da de nærmet seg porten. I hvert fall uten å bli sett av landsbyboere. I landsbyen slapp mange vinduer ut et gulblekt lys, og selv om det var svakt nå nattetid, kunne de se skikkelser bevege seg innenfor. Det var landsbyboere som holdt utkikk for å se hva denne natten brakte med seg. Ingen ville la seg overraske igjen.
I den dype skyggen ved vertshuset, like før de forlot stalltunet, stoppet Lan og gjorde tegn til at de skulle være stille.
Støvler trampet mot Vognbroen, og her og der glimtet månelyset i metall. Støvlene kom klampende over broen, skrapte i grusen og nærmet seg vertshuset. Det kom ikke en lyd fra de som sto i skyggen. Rand gikk ut fra at vennene hans var altfor redde til å gi fra seg noen lyd. Som han selv.
Fottrinnene stoppet i halvmørket foran vertshuset like utenfor det svake skinnet fra vinduene. Evan Thane trådte frem med et spyd over den brede skulderen. En gammel ermeløs lærjakke som var oversydd med stålringer strammet over bringen. Først da så Rand hvem de var. Et dusin karer fra landsbyen og omkransende gårder, noen i hjelmer eller brynjer som hadde samlet støv på loftet i generasjoner, og alle med spyd eller tømmerøks eller en rusten bile.
Mølleren kikket inn gjennom et vindu i storstua. Så snudde han seg med et kort: «Det ser bra ut her. De andre stilte opp i to ujevne rekker bak ham, og så marsjerte patruljen inn i natten som om de fulgte tre forskjellige trommer.
«To Dha’vol-Trolloker ville ha spist dem alle til frokost,» mumlet Lan da lyden av støvlene deres var forsvunnet. «Men de har øyne og ører.» Han snudde hingsten. «Kom.»
Sakte og stille ledet Vokteren dem tilbake over stalltunet, ned til elvebredden, gjennom sivet og ut i vannet fra Vinkilden. Det kalde vannet glitret der det strømmet rundt hestene, og så nær Vinkilden var det dypt nok til å skvulpe mot rytternes støvlesåler.
De klatret opp igjen på den andre siden, og rekken av hester snodde seg fremover under Vokterens kyndige ledelse og uten å nærme seg noen av husene. Fra tid til annen stoppet Lan og ga tegn til dem om å være stille, selv om ingen hørte eller så noe. Men hver gang han gjorde det, passerte snart en ny gruppe patruljerende bønder og landsbyboere. Sakte beveget de seg mot nordenden av landsbyen.
I mørket myste Rand mot husene med de spisse takene, som om han forsøkte å etse dem inn i minnet. Jeg er meg en fin eventyrer, tenkte han. Han hadde ennå ikke forlatt landsbyen og hadde allerede hjemlengsel. Men han sluttet ikke å se seg om.
De passerte de siste gårdene i utkanten av landsbyen og red parallelt med Nordveien, som ledet til ferjeleiet ved Taren. Rand trodde ikke det kunne finnes en nattehimmel noe sted som var så vakker som den i Tvillingelvene. Det klare svarte syntes å bre seg endeløst utover, og myriader av stjerner glitret som lyspunkter spredt gjennom krystaller. Månen, som manglet en smal stripe på å være full, var nesten nær nok til å kunne berøres hvis han strakte seg og…
Konturene av noe svart gled sakte over sølvkulen. Uvilkårlig rykket Rand i tømmene og stoppet den grå hesten. En flaggermus, tenkte han matt, men han visste det ikke var det. Flaggermus var et vanlig syn om kvelden der de stupte etter fluer og sviknott i skumringen. Vingene på denne skapningen kunne nok ha samme form, men de beveget seg med de rolige, kraftfulle slagene til en rovfugl. Og den var på jakt. Måten den kastet seg frem og tilbake i lange sveip på, etterlot ingen tvil om det. Verst av alt var størrelsen. Hvis en flaggermus avtegnet seg så stor mot månen, måtte den være nesten innen rekkevidde. Han forsøkte å anslå størrelsen og hvor langt unna den var. Kroppen måtte være på størrelse med en mann, og vingene … Den skar over måneskiven igjen. Så stupte den brått ned i natten.