Han var ikke klar over at Lan hadde kommet ridende opp bak ham før Vokteren grep ham i armen. «Hva sitter du her og stirrer på, gutt? Vi må videre.» De andre ventet bak Lan.
Rand regnet halvveis med å få høre at han lot frykten for Trolloker ta overhånd, men han fortalte hva han hadde sett. Han håpet at Lan ville slå det bort med at det måtte ha vært en flaggermus eller et synsbedrag.
Lan knurret frem et ord, og det lød som om det etterlot en vond smak i munnen. «Draghkar.» Egwene og de andre fra Tvillingelvene stirret nervøst opp på himmelen, mens barden stønnet stille.
«Ja,» sa Moiraine. «Det hadde vært for mye å håpe på noe annet. Og hvis Myrddraalen har en Draghkar til rådighet, vil han snart få greie på hvor vi er, hvis han ikke allerede vet det. Vi må ri raskere enn vi gjør under terrengritt. Vi kan likevel nå ferjeleiet ved Taren før Myrddraalen. Han og Trollokene vil ikke ta seg over like lett som oss.»
«En Draghkar?» sa Egwene. «Hva er det?»
Det var Thom Merrilin som svarte. Han sa hest: «I krigen som avsluttet Legendenes Alder, ble det skapt verre ting enn Trolloker og Halvmenn.»
Moiraine gjorde et kast med hodet da han svarte. Ikke engang mørket kunne skjule det skarpe blikket.
Før noen kunne be barden fortelle mer, begynte Lan å gi ordrer: «Nå tar vi Nordveien. Det står om livet. Følg meg, og hold dere samlet.»
Han bråsnudde hesten, og de andre galopperte etter ham uten et ord.
KAPITTEL 11
Veien til Taren
Hestene langet ut på den hardtrampede Nordveien. Man og haler flagret etter dem i månelyset, og hovene slo en jevn rytme mens de sprengred nordover. Lan red foran, og den svarte hingsten med den skyggekledde rytteren var nesten usynlig i den kalde natten. Moiraines hvite hoppe holdt tritt med hingsten og fløy som en blek pil gjennom mørket. Resten fulgte i en stram rekke, som om de alle var bundet til et reip der den ene enden lå i Vokterens hender.
Rand galopperte sist i rekken med Thom Merrilin like foran seg, og de andre som utydelige skikkelser foran ham igjen. Barden snudde aldri på hodet. Han brukte øynene på det han hadde foran seg, ikke på det de flyktet fra. Hvis Trollokene dukket opp bak dem, eller Skyggeren på den lydløse hesten eller den flyvende skapningen, Draghkaren, var det opp til Rand å slå alarm.
Med jevne mellomrom strakte han hals for å myse bakover mens han klynget seg til hestens man og tøyler. Draghkaren … Verre enn Trolloker og Skyggere, hadde Thom sagt. Men himmelen var tom, og på bakken så han bare mørke og skygger. Skygger som kunne gjemme en hær.
Nå da den grå hesten fikk løpe som den ville, fløy dyret som et skrømt gjennom natten og holdt uten vanskelighet samme fart som Lans hest. Og Sky ville gjerne løpe fortere. Han ville ta igjen den svarte, anstrengte seg for å ta igjen den svarte. Rand måtte stramme tøylene for å holde ham igjen. Sky kastet seg mot denne hindringen som om han trodde dette var et veddeløp, og kjempet om herredømmet for hvert eneste skritt. Rand klamret seg til salen med alle muskler spent. Han håpet inderlig at hesten ikke merket hvor nervøs han var. Hvis Sky gjorde det, ville han miste den eneste lille fordelen han hadde, hvor usikker den enn var.
Der han lå tett inntil Skys nakke, holdt Rand et bekymret øye med Bela og rytteren hennes. Da han sa at den raggete hoppen kunne holde tritt med de andre, hadde han ikke ment på flukt. Nå holdt hun følge og løp som han ikke hadde ant at hun kunne. Lan hadde ikke villet ha Egwene med. Ville han vente på henne hvis Bela begynte å sakke akterut? Eller ville han forsøke å løpe fra henne? Aes Sedaien og Vokteren trodde at Rand og vennene hans var viktige på et vis, men tross alt Moiraines snakk om Mønsteret, tvilte han på at de inkluderte Egwene i dette viktige.
Hvis Bela sakket akterut, ville han også sakke akterut, samme hva Moiraine og Lan ville si til det. Akterut, der hvor Skyggere og Trolloker var. Og Draghkarer. Av hele sitt hjerte ropte han taust til Bela, ba henne om å løpe som vinden, forsøkte å ønske vilje og krefter inn i henne. Løp! Det prikket i huden, og det føltes som om knoklene var iskalde og på nippet til å briste. Må Lyset hjelpe henne, løp! Og Bela løp.
De hastet videre i det uendelige, nordover i natten, og tiden svant hen til noe flytende uklart. Nå og da blinket lys fra våningshus i synsfeltet deres, men forsvant så raskt at man kunne tro det var innbilning. Hundenes truende bjeffing stilnet av bak dem, eller forsvant brått hvis hundene mente at de hadde jaget dem bort. De raste gjennom et mørke som bare ble brutt av sparsomt og blekt månelys, gjennom et mørke hvor trær plutselig ruvet langs veien og så forsvant. Ellers var de omgitt av et tett mørke, og bare et enslig ugleskrik, ensomt og sørgmodig, forstyrret den jevne rytmen fra hovene.
Med ett saktnet Lan farten og stoppet rekken av hester. Rand var ikke sikker på hvor lenge de hadde ridd, men beina verket etter å ha vært presset inntil salen. Foran dem i natten blinket lys som om en sverm ildfluer holdt til et sted mellom trærne.
Med rynket panne så Rand på lyset, og plutselig gispet han av forbauselse. Ildfluene var vinduer, vinduer på husene som dekket sidene og toppen av en høyde. Det var Vakthøyden. Han kunne nesten ikke tro at de hadde kommet så langt. De hadde sannsynligvis tilbakelagt strekningen så raskt som det aldri var blitt gjort før. Rand og Thom Merrilin fulgte Lans eksempel og steg av hestene. Sky hang med hodet og brystkassen steg og sank. Skumsvetten hadde nesten samme farge som de røykgrå sidene og lå flekkevis over halsen og skuldrene. Rand tenkte at Sky ikke ville orke å bære noen videre den natten.
«Hvor gjerne jeg enn skulle lagt alle disse landsbyene bak meg,» erklærte Thom Merrilin, «ville jeg ikke takke nei til noen timers hvile. Vi har vel så stort forsprang at vi kan tillate oss det?»
Rand strakte seg og masserte korsryggen. «Hvis vi skal bli resten av natten ved Vakthøyden, kan vi like gjerne fortsette helt opp.»
Et vindkast brakte med seg bruddstykker av sang fra landsbyen, og dufter av mat som fikk munnen hans til å løpe i vann. De feiret fremdeles på Vakthøyden. Ingen Trolloker hadde forstyrret deres Bel Tine. Han så seg om etter Egwene. Hun lente seg inntil Bela, sammensunken av tretthet. De andre steg også av hestene, med sukk og stønn og strekking av verkende muskler. Men Vokteren og Aes Sedaien viste ingen tegn til å være utslitte.
«Jeg kunne tenke meg litt sang,» sa en sliten Matt. «Og kanskje en varm kjøttpai i Det Hvite Villsvin.» Han tidde, så la han ticlass="underline" «Jeg har aldri vært lenger enn til Vakthøyden. Det Hvite Villsvin er ikke på langt nær så bra som Vertshuset Vinkilden.»
«Det Hvite Villsvin er ikke så verst,» sa Perrin. «En varm kjøttpai til meg også. Og masse varm te for å få varmen i knoklene.»
«Vi kan ikke stoppe før vi har kommet oss over Taren,» sa Lan skarpt. «Ikke mer enn noen minutter.»
«Men hestene,» protesterte Rand. «Vi kommer til å ri dem til døde hvis vi fortsetter i natt. Moiraine Sedai, du er da –»
Han hadde ganske vagt lagt merke til at hun gikk omkring blant hestene, men han hadde ikke sett hva hun gjorde. Nå strøk hun forbi ham for å legge hendene på nakken til Sky. Rand ble taus. Med ett kastet hesten på hodet og knegget lavt. Den dro nesten tøylene ut av hendene på Rand. Den grå hesten danset noen skritt sidelengs, så utålmodig som om den hadde stått en uke på stallen. Uten et ord gikk Moiraine bort til Bela.
«Jeg visste ikke at hun kunne gjøre det,» sa Rand dempet til Lan, og ansiktet brant.
«Du, av alle mennesker, burde ha ventet det,» svarte Vokteren. «Du så på henne da hun var hos din far. Hun kommer til å vaske bort all trettheten. Først hos hestene, så hos resten av dere.»