«Resten av oss. Ikke deg?»
«Ikke meg, sauegjeter. Jeg trenger det ikke, ikke ennå. Og ikke henne. Hva hun kan gjøre for andre, kan hun ikke gjøre for seg selv. Bare en av oss kommer til å være sliten. Du får bare håpe at hun ikke blir for sliten før vi når Tar Valon.»
«For sliten til hva?» spurte Rand.
«Du hadde rett når det gjaldt Bela, Rand,» sa Moiraine borte ved hoppen. «Hun har et sterkt hjerte og like mye stahet som dere mennesker fra Tvillingelvene. Det er merkelig, men jeg tror hun er den minst slitne av alle.»
Et skrik sønderrev mørket. Det lød som når en mann ble stukket ned med kvasse kniver, og vinger stupte ned mot følget. Natten svartnet i skyggen som feide over dem. Med paniske skrik steilet hestene vilt.
Luftdraget fra Draghkarens vinger slo mot Rand med en eim av slim, som en skjelving i det råtne mørket av et mareritt. Han rakk ikke å føle frykt, for Sky ble sprengt opp i luften med et skjærende vrinsk mens den vred seg desperat som om den forsøkte å riste av seg noe som klebet seg til den. Rand holdt stramt i tøylene og ble dratt over ende og slept langs marken, og hele tiden vrinsket den grå hesten som om ulver rev og slet i hasene.
På et vis greide han å holde seg fast i tøylene og ved hjelp av den andre hånden fikk han karet seg på beina. Han løp og snublet og hoppet for ikke å bli dratt ned igjen. Pusten gikk støtvis og han stønnet desperat. Han kunne ikke la Sky løpe sin vei. Panisk slengte han ut en hånd og fikk så vidt grepet bisselet. Sky steilet og han ble løftet opp i luften; han klynget seg hjelpeløst fast mens han håpet at hesten tross alt ville roe seg.
Da de landet, bølget sjokket gjennom Rand, men plutselig sto den grå hesten stille, stivbeint og skjelvende, med vrengte nesebor og rullende øyne. Rand skalv også der han hang etter bisselet. Det støtet må ha ristet litt vett inn den tomme hesteskallen, tenkte han. Han tok tre-fire dype, skjelvende åndedrag. Først da kunne han kikke seg rundt for å se hva som hadde skjedd med de andre.
Følget var et eneste stort kaos. De klynget seg til tøylene for å roe de steilende hestene, men uten å lykkes der de ble slept rundt i en hvirvlende masse. Det var bare to som ikke hadde noen vanskeligheter med sine ridedyr. Moiraine satt rett i salen, og den hvite hoppen skrittet forsiktig bort fra kaoset som om ikke noe uvanlig hadde skjedd. Lan sto på bakken og gransket himmelen med sverdet i den ene hånden og tøylene i den andre. Den svarte hingsten sto rolig ved siden av ham.
Det hørtes ikke lenger noe støy fra festligheter på Vakthøyden. Landsbyfolket måtte også ha hørt skriket. Rand visste at de ville lytte en stund og kanskje undersøke hva som hadde skjedd før de vendte tilbake til festen. De ville snart glemme hendelsen, og minnet om den ville bli begravd under sang og mat og dans og moro. Når de hørte hva som hadde skjedd i Emondsmark, ville kanskje noen huske dette og undre seg. En fele begynte å spille, og etter en stund falt en fløyte inn. Landsbyen gjenopptok feiringen.
«Til hest,» sa Lan kort. Han stakk sverdet i balgen og hoppet opp på hesteryggen. «Draghkaren ville ikke vist seg med mindre den allerede hadde rapportert vår posisjon til Myrddraalen.» Et nytt skrik drev nedover fra et sted høyt over dem, svakere, men ikke mindre skingrende. Musikken fra Vakthøyden stilnet nok en gang. «Nå følger den oss og markerer posisjonen for Halvmannen. Han er ikke langt unna.»
Hestene, som nå var spreke, men livredde, danset omkring og rygget bort fra de som prøvde å stige opp. En bannende Thom Merrilin var først i salen, men de andre fulgte snart etter. Alle bortsett fra én.
«Skynd deg, Rand!» ropte Egwene. Draghkaren ga fra seg nok et skingrende skrik, og Bela løp noen skritt før hun kunne tøyle hoppen. «Skynd deg!»
Med et rykk gikk det opp for Rand at istedenfor å prøve å stige opp på hesten hadde han bare stått der og stirret opp mot himmelen i et fåfengt forsøk på å lokalisere kilden til de motbydelige skrikene. Dessuten hadde han helt uforvarende trukket Tams sverd som for å kjempe mot den flyvende skapningen.
Han ble rød i ansiktet, og var glad for at det ikke syntes i mørket. Med en hånd på tøylene stakk han sverdet keitet i balgen og kikket raskt på de andre. Moiraine, Lan og Egwene så på ham, men han visste ikke hvor mye de kunne se i månelyset. De andre virket for opptatte med å styre hestene sine til å bry seg om ham. Han la en hånd på salknappen og med ett hopp satt han straks i salen, som om det var slik han hadde gjort det hele sitt liv. Hvis noen av vennene hadde lagt merke til sverdet, ville han sikkert få høre det senere. Det var tidsnok å bekymre seg om det når den tid kom.
Straks han var i salen satte de av gårde i galopp igjen, oppover veien og forbi den kuppelformede høyden. I landsbyen bjeffet hundene; det gikk ikke helt upåaktet hen at de passerte. Eller kanskje hundene luktet Trolloker, tenkte Rand. Bjeffingen og lysene fra landsbyen forsvant raskt bak dem.
De galopperte i en eneste klynge, og hestene skumpet nesten borti hverandre der de løp. Lan beordret at de skulle spre seg igjen, men ingen ønsket å være alene i natten. Et skrik kom høyt ovenfra. Vokteren ga opp og lot dem ri i en klynge.
Rand var rett bak Moiraine og Lan, og den grå hesten anstrengte seg for å klemme seg mellom Vokterens svarte hingst og Aes Sedaiens velstelte hoppe. Egwene og barden sprengred på hver side av ham, mens Rands venner flokket seg rett bak. Sky ble jaget fremover av Draghkarens skrik, og Rand hverken kunne eller ville gjøre noe for å stoppe ham, men den grå hesten maktet ikke å ta igjen de to foran med så mye som et skritt.
Draghkarens skrik utfordret natten.
Den tettbygde Bela løp med halsen strukket frem og manen og halen flagrende i vinden, og holdt hele tiden tritt med de større hestene. Aes Sedaien må ha gjort mer enn bare å gi henne nye krefter.
Egwene smilte opprømt i måneskinnet. Fletten flagret i vinden som hestens man, og Rand var sikker på at lyset i øynene ikke bare skyldtes månen. Han gapte av overraskelse til en sviknott han hadde svelget, fikk ham til å hoste og harke.
Lan måtte ha spurt om noe, for med ett ropte Moiraine med en stemme som overdøvet vinden og hovtrampet: «jeg kan ikke! Særlig ikke fra ryggen på en galopperende hest. De er ikke lette å drepe, selv ikke når man kan se dem. Vi må flykte og håpe.»
De galopperte gjennom glisne tåkedotter som lå der tynne og ikke rakk høyere enn hestenes knær. Sky styrtet igjennom med to byks, og Rand blunket og lurte på om det var innbilning. Natten måtte da være for kald for tåke. En ny glissen grå dott, større enn den første, feide forbi dem på den ene siden. Den var blitt større etter hvert som tåken sivet fra jorden. Over dem skrek Draghkaren rasende. Et øyeblikk var rytterne innhyllet i tåke. Den forsvant og dukket opp igjen; så var den borte. Tåken etterlot en kjølig klamhet på Rands ansikt og hender. Foran dem raget en gråblek vegg, og plutselig var de innhyllet. Hovtrampet ble dempet til dumpe lyder, og skrikene ovenfra syntes å komme gjennom en vegg. Rand kunne så vidt skjelne omrisset av Egwene og Thom Merrilin på hver side av ham.
Lan saktnet ikke farten. «Det er fremdeles bare ett sted vi kan dra,» ropte han. Stemmen lød hul.
«Myrddraalen er slu,» svarte Moiraine. «Jeg har tenkt å bruke den sluheten mot ham.» De galopperte videre i taushet.
Skifergrå tåke skygget for himmelen og bakken under dem, og rytterne som selv var blitt til skygger, syntes å flyte gjennom natteskyer. Selv hestehovene syntes å ha forsvunnet.
Rand flyttet på seg i salen og trakk seg unna den iskalde tåken. Å vite at Moiraine kunne gjøre ting, selv det å se henne gjøre dem, var noe helt annet enn å kjenne de klamme og kalde tingene mot huden. Han oppdaget at han holdt pusten, og kalte seg selv dumskalle. Han kunne ikke ri hele veien til Taren uten å puste. Hun hadde brukt Den Ene Kraften på Tam, og det hadde virket. Likevel måtte han tvinge seg til å slippe pusten ut og ånde inn igjen. Luften var tung og kald, men ellers var den ikke annerledes enn på andre tåkete kvelder. Dette sa han til seg selv, men han var ikke sikker på om han trodde det.