Nå oppfordret Lan dem til å holde seg tett sammen, holde seg der hvor hver enkelt kunne se omrisset av de andre i dette klamme gråfrosne. Likevel slakket ikke Vokteren av på hingstens dødsritt. Side om side viste Lan og Moiraine veien gjennom tåken som om de kunne se klart hva som lå foran. De andre måtte bare stole på dem og følge etter. Og håpe.
De skingrende skrikene som hadde forfulgt dem, døde hen mens de galopperte. Så var skrikene borte, men det var en mager trøst. Skoger og gårdsbruk, veier og måne var innhyllet og skjult. Hunder bjeffet fremdeles, hult og fjernt i den grå disen, når de passerte gårder, men ellers hørte de ingen andre lyder enn det dumpe hovtrampet. Ingenting forandret seg i den konturløse askegrå tåken. Det var ingenting som viste at tiden gikk, bortsett fra tiltakende smerter i rygg og hofter.
Rand var sikker på at det måtte ha gått flere timer. Hendene strammet så hardt rundt tøylene at han ikke visste om han kunne få løsnet dem, og han lurte på om han noensinne kom til å gå ordentlig igjen. Bare én gang kikket han seg tilbake. Skygger red om kapp med ham i tåken, men han kunne ikke telle dem. Han kunne heller ikke se om de virkelig var hans følgesvenner. Kulden og fuktigheten trengte gjennom kappen og jakken og skjorten, og trakk seg inn i marg og bein, virket det som. Bare vinden som suste forbi ansiktet og hestens bevegelser under ham fortalte at han forflyttet seg. Det måtte ha gått timer.
«Sakte,» ropte Lan brått. «Tøyl hestene.»
Rand ble så overrasket at Sky presset seg mellom Lan og Moiraine. Den arbeidet seg fremover et halvt dusin skritt før han kunne stoppe den store grå hesten. Så ble han sittende og stirre.
Hus ruvet på begge sider i tåken, hus som var underlig høye i Rands øyne. Han hadde aldri sett dette stedet før, men hadde ofte hørt det beskrevet. Høyden kom fra de store grunnmurene i rød-stein, som var nødvendige når snøsmeltingen i Tåkefjellene fikk Taren til å flomme over breddene. De hadde nådd ferjeleiet ved Taren.
Lan lot den svarte stridshesten trave forbi ham. «Ikke vær så ivrig, sauegjeter.»
Forlegen og uten noen bortforklaring fant Rand plassen sin mens følget red lenger inn i landsbyen. Ansiktet brant, og for øyeblikket var tåken velkommen.
En enslig hund, usynlig i den kalde tåken, bjeffet rasende etter dem, før den løp sin vei. Her og der dukket det opp lys i et vindu etter hvert som morgenfugler begynte å røre på seg. Bortsett fra hunden og det dempede hovtrampet var det ingen lyder som forstyrret nattens siste time.
Rand hadde ikke truffet mange folk fra Taren. Han forsøkte å huske det lille han visste om dem. De dro sjelden ned til det de med nesen i sky som om noe luktet vondt, kalte «de lavere landsbyene». De få han hadde møtt, hadde rare navn, som Fjelltopp og Steinbåt. Alt i alt hadde de rykte på seg for å være utspekulerte og fulle av fantestreker. Best å telle fingrene, sa gubben, han håndhilste på en fløttmann fra Taren.
Lan og Moiraine stoppet foran et høyt og mørkt hus som så ut akkurat som de andre husene i landsbyen. Tåken hvirvlet som røyk rundt Vokteren da han hoppet ned fra salen og løp opp trappene til inngangsdøren, den var like høyt over gaten som hodene deres. På toppen av trappen hamret Lan med knyttneven på døren.
«Jeg trodde han ville at vi skulle være stille,» mumlet Matt.
Lan hamret videre. Et lys dukket opp i vinduet på nabohuset, og noen ropte rasende, men Vokteren fortsatte å dunke.
Brått ble døren revet opp av en mann i en nattskjorte som slang rundt de bare anklene. En oljelampe han hadde i hånden lyste opp et smalt ansikt med skarpe trekk. Han åpnet munnen sint og lot den forbli åpen mens han vred hodet fra side til side. Med øynene på stilk la han merke til tåken. «Hva er dette?» sa han. «Liva er dette?» Kalde grå tentakler bølget inn i døråpningen, og han trakk seg raskt tilbake.
«Mester Tårnhøi,» sa Lan. «Akkurat den mannen jeg trenger. Vi vil gjerne fraktes over på din ferje.»
«Han er vel ikke akkurat høy som et tårn,» flirte Matt. Rand gestikulerte at han skulle være stille. Mannen med det skarpe ansiktet løftet lampen høyere og kikket mistenksomt ned på dem.
Etter en stund sa mester Tårnhøi tvert: «Ferjen går bare i dagslys. Ikke om natten. Aldri om natten. Og ikke i denne tåken heller. Kom tilbake når solen har stått opp og tåken er borte.»
Han skulle til å gå sin vei, men Lan grep ham om håndleddet. Fer-jemannen åpnet munnen sint. Det glimtet av gull i lampelyset da Vokteren telte mynter over i den andres hånd. Tårnhøi slikket seg om munnen mens det klirret i mynter, som om han ikke kunne tro det han så.
«Og like mye,» sa Lan, «når vi er trygt over på den andre siden. Men vi drar nå.»
«Nå?» Han tygget på underleppen, flyttet vekten fra den ene foten til den andre og myste ut i tåkenatten. Så nikket han brått. «Nå skal bli. Vel, slipp håndleddet mitt. Jeg må vekke draerne. Du tror vel ikke at jeg kan dra en ferje over alene?»
«Jeg venter ved ferjeleiet,» sa Lan rolig. «En liten stund.» Han slapp taket i ferjemannen.
Mester Tårnhøi presset håndfullen med mynter mot brystet, nikket og dyttet døren raskt igjen med hoften.
KAPITTEL 12
Over Taren
Lan kom ned trappen og ba følget stige av og lede hestene etter ham gjennom tåken. Igjen måtte de stole på at Vokteren visste hvor han gikk. Tåken hvirvlet rundt Rands knær og skjulte føttene, den tilslørte alt som var mer enn en armlengde unna. Tåken var ikke så tett som den hadde vært utenfor byen, men det var bare så vidt han kunne skimte følgesvennene.
Fremdeles så de ingen andre mennesker. Det lyste i noen flere vinduer enn for litt siden, men den tette tåken forvandlet de fleste lysene til uklare flekker, og som regel så de bare en disig glød som hang i alt det grå. Andre hus kom litt bedre til syne, så ut som de fløt på en tåkesjø, eller de stakk plutselig frem fra tåken mens nabohusene forble skjult. Slik kunne et hus se ut som om det sto alene på et øde sted.
Rand verket i kroppen og beveget seg stivt etter det lange rittet, og han lurte på om det var håp om at han kunne gå resten av veien til Tar Valon. Akkurat da var det ikke så mye bedre å gå enn å ri, men føttene var tross alt omtrent det eneste på kroppen hans som ikke var ømt og sårt. I det minste var han vant til å gå.
Bare én gang var det noen som snakket så høyt at Rand kunne oppfatte ordene tydelig. «Du må ta deg av det,» sa Moiraine som svar på noe Lan hadde sagt. «Han vil huske for mye som det er, men det kan vi ikke gjøre noe med. Hvis han skulle huske meg spesielt…»
Rand akslet seg grettent under den våte kappen, og holdt seg nær de andre. Matt og Perrin brummet for seg selv, mumlet i skjegget og kom med halvkvalte utrop hver gang de sparket borti noe. Thom Merrilin brummet også, ord som «varmt måltid» og «varme» og «toddi» nådde Rand, men hverken Vokteren eller Aes Sedaien brydde seg om det. Egwene marsjerte bortover med ryggen rak og hodet hevet, men det var en smertefull og usikker marsjering, for hun var like uvant med å ri som de andre.
Hun fikk eventyret sitt nå, tenkte han dystert, og så lenge det varte trodde han ikke hun ville merke små ting som tåke og fuktighet eller kulde. Man måtte se ting forskjellig, antok han, alt etter om man ønsket eventyr eller fikk det prakket på seg. I en fortelling kunne det nok høres spennende ut å galoppere gjennom kald tåke med en Draghkar og Lyset vet hva annet i hælene. Men om Egwene syntes det var spennende, kjente han bare kulde og rå luft og var glad for å ha en landsby rundt seg igjen, selv om det var Taren.
Med ett støtte han borti noe stort og varmt i mørket: Lans hingst. Vokteren og Moiraine hadde stoppet, og resten av følget gjorde det samme. De klappet hestene, like mye for å trøste seg selv som ridedyrene. Tåken var litt tynnere her, nok til at de kunne se hverandre klarere enn på lenge, men ikke nok til å kunne skjelne noe særlig mer. Føttene var fremdeles skjult i lave tåkebølger som lignet grått elvevann. Det virket som alle husene var oppslukt.