Varsomt ledet Rand Sky et lite stykke fremover og ble overrasket da han hørte støvlene skrape mot planker. Ferjeleiet. Forsiktig trakk han seg bakover og dro hesten med seg. Han hadde hørt at ferjeleiet ved Taren var en bro som ikke førte annetsteds enn til ferjen. Taren skulle være både bred og dyp, med forræderske strømmer som kunne trekke ned selv den dyktigste svømmer. Mye bredere enn Vinkilden, antok han. Og med tåken på toppen av det hele … Han var lettet da han kjente fast grunn under føttene igjen.
Et skarpt «Hysj!» kom fra Lan. Vokteren gestikulerte til dem mens han løp opp på siden av Perrin og løftet bort den tettbygde ungguttens kappe slik at den store øksa ble synlig. Lydig, men uforstående slengte Rand sin egen kappe over skulderen for å blotte sverdet. Idet Lan gled tilbake til sin egen hest, viste noen duppende lys seg i tåken, og dempede fottrinn nærmet seg.
Seks karer med sløve ansikter og grove klær fulgte etter mester Tårnhøi. Faklene deres Fikk tåken rundt dem til å oppløse seg flekkevis. Da de stoppet, kunne hele følget fra Emondsmark sees tydelig, og alle var omgitt av en grå vegg som virket tettere nå da lyset fra faklene ble reflektert. Ferjemannen gransket dem med det smale hodet på skakke, og det rykket i nesen. Han lignet en røyskatt som været en felle.
Lan lente seg til salen med utstudert likegyldighet, men en hånd hvilte demonstrativt på sverdhjaltet. Noe ved ham minnet om en spent og ventende stålfjær.
Rand fortet seg å etterligne Vokterens positur – i hvert fall la han en hånd på sverdet. Han trodde ikke han kunne få til den fryktinngytende lutingen. De ville nok bare begynne å le hvis jeg forsøkte.
Perrin slakket på øksa i lærløkken og plantet beina godt fra hverandre. Matt la en hånd på koggeret, men Rand visste ikke hvor godt buestrengen hadde tålt den klamme tåken. Thom Merrilin trådte majestetisk frem, løftet den tomme hånden og snudde den langsomt. Plutselig gjorde han en feiende bevegelse, og så hvirvlet en dolk mellom fingrene. Med et klask lå håndtaket i hånden hans, og så begynte han usjenert å rense neglene.
Moiraine lo lavt og henrykt, og Egwene klappet som om hun overvar en Bel Tine-oppvisning. Så stoppet hun beskjemmet, selv om munnen fremdeles rykket i et lite smil.
Tårnhøi så langt fra ut til å more seg. Han glodde på Thom; så harket han høyt. «Det ble nevnt noe om mer gull for å ta dere over.» Han så seg rundt igjen, et slu og mutt blikk. «Det du ga meg i sted, ligger trygt forvart. Skjønner? Det ligger ikke et sted hvor du kan få tak i det.»
«Resten av gullet,» sa Lan til ham, «havner i hånden din når vi er på den andre siden.» Lærpungen som hang ved hoften, klirret da han ristet litt på den.
Et øyeblikk flakket ferjemannens blikk, men til slutt nikket han. «La oss sette i gang, da,» mumlet han, og spankulerte ut på broen, fulgt av de seks hjelperne. Igjen oppløste tåken seg rundt dem etter som de beveget seg. Grå tentakler flettet seg sammen og tettet raskt igjen bak dem. Rand hastet etter for å holde følge.
Selve ferjen var en flatbunnet lastepram av tre med høye sider, og man gikk om bord på en rampe som kunne heises opp slik at den stengte for den ene enden. Tauverk så tykt som en manns håndledd løp langs hver side. Det var festet til massive stolper ved enden av landgangen og forsvant derfra inn i mørket. Ferjemannens hjelpere stakk faklene i jernringer på siden av ferjen, ventet til alle hadde ledet hestene om. bord, og heiste opp rampen. Dekket knaket under hover og føtter, og ferjen forskjøv seg av vekten.
Tårnhøi mumlet i skjegget og knurret til dem at de skulle roe hestene og holde seg i midten, slik at de ikke gikk i veien for draerne. Han ropte på hjelperne sine og herset med dem mens de klargjorde ferjen for overfarten, men karene beveget seg like langsomt og motvillig samme hva han sa. Dessuten var kjeftingen nokså halvhjertet, og noen ganger stoppet han midt i en setning for å løfte fakkelen og myse inn i tåken. Til slutt stoppet han helt med skrikingen og gikk frem i baugen hvor han ble stående og stirre inn i tåken. Han leet ikke på seg før en av draerne rørte ved armen hans; da skvatt han til og skulte på ham.
«Hva? Åh, er det deg? Klar? På tide. Vel, hva er det du venter på, mann?» Han veivet med armene uten å bry seg om fakkelen eller at hestene vrinsket og forsøkte å trekke seg bakover. «Kast loss! Gjør plass! Få opp farten!» Mannen lusket bortover for å adlyde ordre, og enda en gang myste Tårnhøi inn i tåken mens han gned den ledige hånden nervøst mot jakkebrystet.
Ferjen krenget da de løste fortøyningen og den sterke strømmen tok tak, og krenget tilbake da styretauene holdt igjen. Draerne, tre på hver side, grep tauene foran på ferjen og begynte å streve seg bakover. De mumlet nervøst mens ferjen lirket seg ut på elva som lå innhyllet i grått.
Landingsstedet forsvant da tåken lukket seg om dem; tynne slør drev over ferjen mellom de flakkende faklene. Prammen gynget sakte i strømmen. Ingenting annet syntes å bevege seg enn draerne, som trakk tauet jevnt og fast bakover og tråkket frem for å ta nytt tak. Ingen snakket. Landsbyboerne holdt seg så nær midten av ferjen som de kunne. De hadde hørt at Taren var mye bredere enn elvene de var vant til; tåken gjorde den uendelig mye større i tankene deres.
Etter en stund gikk Rand bort til Lan. Når man ikke hadde sett vann som var bredere og dypere enn et tjern i Vannskog, ble man nervøs av en elv man hverken kunne vade eller svømme eller se over. «Ville de virkelig ha forsøkt å rane oss?» spurte han stille. «Det virket mer som han var redd vi skulle rane ham.»
Vokteren gransket ferjemannen og hjelperne – det lot ikke til at noen av dem lyttet – før han svarte like stille: «I skjul av tåken … vel, når handlingen skjer i det skjulte, vil menn ofte behandle fremmede annerledes enn når andre øyne ser. Og de som er snarest til å angripe en fremmed, er de raskeste til å tro at en fremmed har tenkt å angripe dem. Denne karen her… jeg tror han ville selge sin egen mor som suppekjøtt til Trolloker hvis bare prisen var den rette. Jeg er litt forbauset over at du spør. Jeg har hørt hvordan dere fra Emondsmark snakker om de fra Taren.»
«Ja, men … Vel, alle sier at de … Men jeg trodde aldri at de i virkeligheten …» Rand bestemte seg for at han burde slutte å tro at han visste noe om hvordan folk utenfor hans egen landsby var. «Kanskje han forteller Skyggeren at han skysset oss over?» sa han til slutt. «Kanskje han frakter Trollokene over etter oss?»
Lan klukket tørt. «Å rane en fremmed er ikke det samme som å omgås en Halvmann. Kan du se for deg at han skysser over Trolloker, særlig i denne tåken, uansett hvor mye gull som ble tilbudt? Eller så mye som snakker til en Myrddraal hvis han hadde noe valg? Bare tanken ville sendt ham på flukt i en måned. Jeg tror ikke vi trenger å bekymre oss om Mørkefrender i Taren. Ikke her. Vi er trygge … i det minste en stund. For disse her i alle fall. Pass på.»
Tårnhøi hadde snudd seg bort fra tåken foran. Med det spisse ansiktet fremskutt og fakkelen løftet glodde han på Lan og Rand som om det var første gang han så dem tydelig. Bunnplankene knirket under draernes føtter og fra tid til annen av hovtramp. Med ett rykket det i ferjemannen; han forsto at de så at han så på dem. Han hvirvlet rundt for å kikke etter den andre bredden, eller hva han nå lette etter i tåken.
«Ikke si noe,» sa Lan, så stille at Rand nesten ikke oppfattet det. «Dette er ikke tiden for å snakke om Trolloker eller Mørkefrender eller Alle Løgners Far med fremmede ører i nærheten. Slikt snakk kan tiltrekke seg verre ting enn Dragens Hoggtann skriblet over døren.»