Rand var ikke videre lysten på flere spørsmål. Han ble stadig dystrere til sinns. Mørkefrender! Som om Skyggere og Trolloker og en Draghkar ikke var nok å bekymre seg over. I det minste kunne man gjenkjenne en Trollok på utseendet.
Med ett ruvet skygger av påler i tåken foran dem. Med en dump lyd støtte ferjen mot det andre landingsstedet, og så fortøyde draerne prammen og senket rampen med et dunk. Matt og Perrin erklærte høylytt at Taren ikke var halvparten så bred som de hadde hørt. Lan førte hingsten sin ned rampen, fulgt av Moiraine og de andre. Idet Rand som sistemann førte Sky ned rampen etter Bela, ropte Tårnhøi sint etter dem.
«Hei der! Hei! Hvor er gullet mitt?»
«Det skal bli betalt.» Moiraines stemme kom fra et sted i tåken. Rand kom trampende ned rampen og over på en tre brygge. «Og et merke sølv til hver av mennene dine,» la Aes Sedaien til, «for den raske overfarten.»
Ferjemannen nølte med ansiktet fremskutt, som om han været fare, men da de hørte ordet sølv, våknet draerne. Noen tok seg tid til å gripe en fakkel, men alle dundret ned rampen før Tårnhøi fikk åpnet munnen. Med en mutt grimase fulgte han etter mannskapet.
Skys hover trampet hult mens Rand balanserte bortover brygga. Den grå tåken var like tykk her som over elva. Ved enden av brygga delte Vokteren ut pengestykker, der han sto omgitt av faklene til Tårnhøi og karene hans. Alle bortsett fra Moiraine sto i en klynge og ventet nervøst. Aes Sedaien sto og stirret på elva, men Rand hadde ingen anelse om hva hun så. Han skuttet seg og dro i den klissvåte kappen. Han var i sannhet utenfor Tvillingelvene nå, og det virket mye lenger unna enn på den andre siden av elva.
«Der,» sa Lan og ga en siste mynt til Tårnhøi. «Som avtalt.» Han la ikke bort pungen, og mannen med røyskatt-ansiktet kikket grådig på den.
Med et høyt knirk begynte brygga å riste. Tårnhøi skvatt til, og hodet vred seg bakover mot ferjen som lå innhyllet i tåke. Faklene om bord var to utydelige lyspunkter. Brygga stønnet, og med et tordnende brak av treverk som knakk, krenget de to flammene og begynte å dreie rundt og rundt. Egwene skrek lyder uten mening, og Thom bannet.
«Den har slitt seg!» ropte Tårnhøi. Han grep draerne og dyttet dem mot enden av brygga. «Ferjen har slitt seg, dumskaller! Stopp den! Stopp den!»
Draerne snublet noen skritt da Tårnhøi dyttet dem av sted, så stanset de. De svake lysene om bord på ferjen snurret fortere og fortere. Over dem hvirvlet tåken og ble sugd inn i en spiral. Brygga skalv. Treet knaket og braket da ferjen begynte å ramle fra hverandre.
«Malstrøm,» sa en av draerne med en stemme full av ærefrykt.
«Ingen malstrøm i Taren.» Tårnhøis stemme hørtes livløs ut. «Aldri vært noen malstrøm…»
«En ulykksalig hendelse.» Moiraines stemme var hul i tåken som forvandlet henne til en skygge idet hun snudde seg bort fra elva.
«Ulykksalig,» samtykket Lan med uttrykksløs stemme. «Det ser ut som dere ikke kommer til å frakte noen andre over elva på en stund. Det er ille at dere mistet fartøyet mens dere gjorde oss en tjeneste.» Igjen rotet han i pungen som lå klar i hånden. «Dette skulle holde som godtgjørelse for skaden.»
Et øyeblikk stirret Tårnhøi på Lans hånd og gullet som glitret i lyset fra fakkelen, så trakk han på skuldrene og kikket mistenksomt på de andre han hadde fraktet over. Emondsmarkingene sto stille, og tåken visket ut konturene av dem. Med et skremt skrik snappet ferjemannen myntene fra Lan, snurret rundt og løp inn i tåken. Draerne var bare et halvt skritt bak ham, og lyset fra faklene ble raskt oppslukt av mørket da de forsvant oppover langs elva.
«Det er ingenting som holder oss igjen her,» sa Aes Sedaien, som om ikke noe uvanlig hadde skjedd. Hun førte den hvite hoppen sin bort fra brygga og opp elvebredden.
Rand sto og stirret på den tåkelagte elva. Det kunne ha vært en tilfeldighet. Ingen malstrøm, sa han, men det. .. Brått gikk det opp for ham at alle de andre var forsvunnet. Han småløp opp den slake elvebredden.
Etter tre skritt hadde tåken løst seg opp til ingenting. Han bråstoppet og stirret bakover. Det gikk en linje langs bredden, hvor tåken hang tung på den ene siden, mens den andre var klart opplyst. Nattehimmelen var fremdeles mørk, men det skarpe månelyset røpet at morgengryet ikke var langt unna.
Vokteren og Aes Sedaien rådførte seg med hverandre ved siden av hestene et stykke unna tåken. De andre klynget seg sammen litt lenger bort; selv i det månelyse mørket var nervøsiteten deres til å ta og føle på. Alles øyne var festet på Lan og Moiraine, og alle unntatt Egwene lente seg bakover som om de hverken ville miste paret av syne eller komme for nær. Rand leide med seg Sky og gikk langsomt de siste skrittene opp på siden av Egwene. Hun smilte mot ham, og han trodde ikke at glansen i øynene bare skyldtes månelyset.
«Den følger elva som om den var tegnet med penn,» sa Moiraine fornøyd. «Det er ikke ti kvinner i Tar Valon som kan gjøre det uten hjelp. For ikke å snakke om fra hesteryggen.»
«Jeg mener ikke å klage, Moiraine Sedai,» sa Thom, og han hørtes underlig forsagt ut til ham å være, «men ville det ikke være bedre å dekke oss enda et lite stykke? For eksempel til Baerlon? Om Draghkaren ser etter på denne siden av elva, vil vi miste alt vi har vunnet.»
«En Draghkar er ikke videre oppvakt, mester Merrilin,» sa Aes Sedaien tørt. «Skremmende og dødsens farlig, skarpsynt, men ikke oppvakt. Den vil fortelle Myrddraalen at denne siden av elva er synlig, men at elva er skjult en fjerding i begge retninger. Myrddraalen er klar over hva den ekstra anstrengelsen har kostet meg. Han må ta med i betraktningen at vi kan ha sluppet unna nedover elva, og det vil sinke ham. Han må dele inn styrken. Tåken bør holde lenge nok til at han ikke kan vite om vi har reist et lite stykke med båt. Jeg kunne ha forlenget tåken mot Baerlon, men da ville Draghkaren ha gjennomsøkt elva i løpet av noen timer, og Myrddraalen ville ha visst nøyaktig hvilken retning vi hadde tatt.»
Det kom et stønn fra Thom, og han ristet på hodet. «Jeg ber om unnskyldning, Aes Sedai. Jeg håper jeg ikke fornærmet deg.»
«Ah, Moi… ah, Aes Sedai.» Matt stoppet og svelget hørbart. «Ferjen… ah… var det du… Jeg mener… Jeg forstår ikke hvorfor…» Ordene forsvant, og det oppsto en stillhet så dyp at Rand bare hørte sin egen pust.
Til slutt snakket Moiraine, og i den tomme stillheten lød stemmen alvorlig og streng. «Dere vil alle ha forklaringer, men hvis jeg forklarte hver eneste handling for dere, ville jeg ikke få tid til annet.» I månelyset virket Aes Sedaien på et vis høyere; hun raget nesten over dem. «Dette skal dere vite. Jeg har tenkt å få dere i sikkerhet i Tar Valon. Det er det eneste dere trenger å vite.»
«Hvis vi fortsetter å stå her,» innskjøt Lan, «vil ikke Draghkaren behøve å gjennomsøke elva. Hvis jeg husker riktig…» Han førte hesten oppover elvebredden.
Det var som om Vokterens ord hadde løsnet noe i brystet hans, og Rand trakk pusten dypt. Han hørte de andre gjøre det samme, selv Thom, og han husket et gammelt ordtak: Heller spytte en ulv i øyet enn krysse klinge med en Aes Sedai. Men spenningen hadde løsnet. Moiraine raget ikke over noen, det var så vidt hun rakk ham til brystet.
«Det kunne vel ikke være mulig å hvile litt her,» sa Perrin håpefullt og avsluttet med et gjesp. Egwene lente seg mot Bela og sukket utslitt.
Det var den første lyden Rand hørte fra Egwene som kunne minne om klage. Kanskje hun nå skjønner at dette ikke er noe storslagent eventyr. Skyldbetynget husket han at Egwene, i motsetning til ham selv, ikke hadde sovet bort hele dagen. «Vi trenger å hvile, Moiraine Sedai,» sa han. «Vi har tross alt ridd i hele natt.»
«Da foreslår jeg at vi ser hva Lan har stelt i stand for oss,» sa Moiraine. «Kom.»
Hun ledet dem oppover elvebredden og inn i skogen bortenfor elva. Nakne greiner gjorde skyggene større. Vel hundre favner fra Taren kom de til en mørk haug ved en lysning. En gang for lenge siden hadde en flom vasket bort grunnen under en hel lund av løvtrær og slengt dem fra seg i en sammenfiltret haug av stammer og greiner og røtter. Moiraine stoppet, og plutselig kom det et lys til syne nesten nede ved bakken under haugen av trær.