Lan skjøv en kort fakkel foran seg, kravlet ut fra haugen og rettet ryggen. «Ingen uvelkomne gjester,» sa han til Moiraine. «Og veden jeg la igjen er fremdeles tørr, så jeg har tent et lite bål. Vi kan varme oss mens vi hviler.»
«Var du forberedt på at vi kom til å stoppe her?» spurte Egwene overrasket.
«Det virket som et passende sted,» svarte Lan. «Jeg liker å være forberedt.»
Moiraine tok fakkelen fra ham. «Ser du til hestene? Når du er ferdig, skal jeg gjøre hva jeg kan for å gi nye krefter til de andre. Men akkurat nå vil jeg snakke med Egwene. Egwene?»
Rand fulgte dem med øynene da de to kvinnene bøyde seg og forsvant under den store haugen av trestammer. Det var en lav åpning, akkurat stor nok til at man kunne krype inn. Lyset fra fakkelen forsvant.
Lan hadde tatt med muleposer og litt havre, men han stoppet de andre i å sale av hestene. I stedet fant han frem noen fotreip. «De ville ha det behageligere uten salene, men hvis vi må dra i en fei, rekker vi kanskje ikke å sale opp.»
«For meg ser det ikke ut som de trenger hvile,» sa Perrin da han forsøkte å trekke muleposen på hesten sin. Hesten kastet på hodet før den lot ham spenne fast reimene. Rand hadde også vanskeligheter. Han måtte prøve tre ganger med Sky før han fikk lerretsposen på plass.
«De gjør det,» sa Lan. Han rettet seg opp etter å ha bundet fotreipene til hingsten. «Åh, de kan fremdeles løpe. De vil løpe det forteste de kan hvis vi lar dem få lov, helt til de faller døde om av en utmattelse de aldri hadde føling med engang. Jeg så helst at Moiraine ikke hadde gjort det hun gjorde, men det var nødvendig.» Han klappet hingsten på halsen, og hesten nikket som om den takket for berøringen. «Vi må la dem ta det rolig de neste dagene til de kommer seg. Roligere enn jeg liker. Men med litt hell vil det gå.»
«Var det… ?» Matt svelget hørlig. «Var det det hun hadde i sinne? Med trettheten vår?»
Rand klappet nakken til Sky og stirret ut i intet. Til tross for det hun hadde gjort for Tam, hadde han ikke noe ønske om at hun skulle bruke Kraften på ham. Lys, hun hadde jo så godt som innrømmet at det var hun som hadde senket ferjen.
«Noe sånt,» klukklo Lan med en grimase. «Men du trenger ikke bekymre deg for at du selv kommer til å løpe deg til døde. Ikke med mindre ting blir mye verre. Bare tenk på det som en ekstra natts søvn.»
Det skingrende skriket fra Draghkaren gjallet brått fra luften over den tåkedekte elva. Selv hesten stivnet av skrekk. Igjen hørtes det, nærmere nå, og igjen. Det stakk som nåler i skallen på Rand. Så stilnet skrikene til de ble helt borte.
«Flaks,» pustet Lan. «Den gjennomsøker elva etter oss. Han trakk så vidt på skuldrene og ble med ett nøktern. «La oss komme oss inn. Jeg kunne trenge litt varm te og noe å fylle magen med.»
Rand var den første som kravlet på hender og knær gjennom åpningen og ned en kort tunnel. I enden stoppet han, fremdeles på alle fire. Foran ham var en hule som var stor nok til å romme alle. Taket av trestammer og greiner var for lavt til at andre enn kvinnene kunne stå oppreist. Det steg røyk fra et lite bål på et ildsted av elvestein. Det var nok trekk til å holde rommet røykfritt, men flettverket var for tett til å slippe ut så mye som et lysglimt. Moiraine og Egwene hadde lagt kappene til side og satt ansikt til ansikt med korslagte bein ved siden av bålet.
«Den Ene Kraften,» sa Moiraine, «kommer fra Den Sanne Kilden, Skapelsens drivkraft, Kraften som Skaperen lar dreie Tidshjulet.» Hun la hendene mot hverandre og presset dem sammen. «Saidin, den mannlige halvdel av Den Sanne Kilden, og saidar, den kvinnelige halvdel, arbeider mot hverandre, samtidig som de i fellesskap skaper kraften. Saidin» – hun løftet en hånd og lot den falle – «er besudlet av Den Mørkestes berøring, som vann med et tynt lag harsk olje flytende på overflaten. Vannet er fremdeles rent, men det kan ikke berøres uten at man berører smitten. Bare saidar kan brukes trygt.» Egwene satt med ryggen til Rand. Han kunne ikke se ansiktet hennes, men hun lente seg ivrig fremover.
Matt dultet Rand i ryggen og mumlet noe, og han flyttet seg innover i trehulen. Moiraine og Egwene overså ham. De andre mennene trengte seg inn bak ham, slengte fra seg våte kapper, satte seg rundt ilden og rakte hendene mot varmen. Lan var den siste som kom inn. Han dro frem vannsekker og lærposer fra en nisje i veggen, fant frem en kjele og begynte å lage te. Han brydde seg ikke om hva kvinnene sa, men Rands venner sluttet å varme hendene sine og stirret storøyd. Thom lot som han bare var interessert i å stoppe den utskårne pipa, men han røpet seg på måten han lente seg fremover mot kvinnene på. Moiraine og Egwene oppførte seg som om de var alene.
«Nei,» sa Moiraine som svar på et spørsmål Rand hadde gått glipp av, «Den Sanne Kilden kan ikke brukes opp, ikke mer enn elva kan brukes opp av et kvernhjul. Kilden er elva, Aes Sedaien er vannhjulet.»
«Og du tror virkelig at jeg kan lære?» spurte Egwene. Ansiktet skinte av iver. Rand hadde aldri sett henne så vakker eller så fjernt fra ham. «Jeg kan bli en Aes Sedai?»
Rand spratt opp og dunket hodet mot det lave tretaket. Thom Merrilin grep ham i armen og dro ham ned igjen.
«Ikke oppfør deg som en tomsing,» mumlet barden. Han kikket mot kvinnene – ingen av dem syntes å ha merket noe – og ga Rand et medfølende blikk. «Det er ikke lenger i dine hender, gutt.»
«Barn,» sa Moiraine mildt, «det er bare noen ganske få som kan lære å røre ved Den Sanne Kilden og bruke Den Ene Kraften. Noen av disse kan lære mer, andre mindre. Du er en av en knapp håndfull som ikke trenger å lære. Det vil si, du kommer til å røre Kilden enten du ønsker det eller ikke. Men uten lærdommen du kan få i Tar Valon vil du aldri kunne styre den fullt ut, og det kan hende du ikke overlever. Menn som har medfødt evne til å røre ved saidin, dør selvfølgelig, hvis ikke Den Røde Ajah finner dem og mykner dem.»
Thom brummet dypt i strupen, og Rand flyttet urolig på seg. Det fantes ikke mange slike menn som dem Aes Sedaien snakket om. Han hadde bare hørt om tre i hele sitt liv, og heldigvis ikke i Tvillingelvene, takk Lyset. Men skaden de gjorde før Aes Sedaiene fant dem, var alltid stor nok til at ryktet fløy, som rykter om krig eller jordskjelv og ødelagte byer. Han hadde aldri riktig forstått hva Ajahene gjorde. Ifølge historiene fantes det forbund blant Aes Sedaiene som fremfor alt la hemmelige planer og sådde splid innad, men alle historiene var klare på ett punkt. Den Røde Ajahs første plikt var å forhindre en ny Ødeleggelse av Verden, og det gjorde de ved å jakte på og fange enhver mann som drømte om å utøve Kraften. Matt og Perrin så ut som de plutselig ønsket de var hjemme og i sengene sine.
«… men noen av kvinnene dør også. Det er vanskelig å lære uten en veiviser. De kvinnene vi ikke finner, de som overlever, blir ofte… vel, i denne delen av verden blir de ofte Den Kloke i sin egen landsby.» Aes Sedaien satt tankefull. «Det gamle blodet er sterkt i Emondsmark, og det gamle blodet synger. Jeg visste hva du var fra første stund. Ingen Aes Sedai kan stå nær en kvinne som kan styre Kraften, eller være på nært hold av forandringen, uten å føle det.» Hun rotet i posen ved beltet og fant frem den lille blå edelsteinen på gullkjedet som hun tidligere hadde hatt i håret. «Du er svært nær forandringen, din første berøring. Det er best om jeg følger deg gjennom den. På den måten vil du unngå de… ubehagelighetene som kommer til dem som må finne veien på egen hånd.»
Egwene gjorde store øyne da hun så på steinen og fuktet leppene gjentatte ganger. «Er… har den Kraften?»