«Selvfølgelig ikke,» bet Moiraine henne av. «Ting har ikke Kraften, barn. Selv en angreal er bare et verktøy. Dette er bare en pen blå stein. Men den kan gi fra seg lys. Se her.»
Egwene skalv på hendene da Moiraine la steinen på fingertuppene hennes. Hun begynte å rygge, men Aes Sedaien holdt begge hendene hennes i en av sine, og med den andre rørte hun henne forsiktig ved tinningen.
«Se på steinen,» sa Aes Sedaien mykt. «Det er bedre på denne måten enn å fomle med det alene. Tøm tankene dine for alt annet enn steinen. Tøm tankene dine og la deg selv drive. Det er bare steinen og tomheten. Jeg skal gå foran. Driv, og la meg lede deg. Ingen tanker. Driv.»
Rands fingre grov seg inn i knærne, han bet tennene sammen til det verket. Hun må mislykkes. Hun må.
Lyset blomstret i steinen, bare en blå gnist og så ingenting, ikke mer skinnende enn en ildflue, men han vek tilbake som om han var blindet. Egwene og Moiraine stirret inn i steinen med tomme ansikter. En ny gnist kom, og enda en, til det asurblå lyset banket som et hjerte. Det er Aes Sedaien, tenkte han desperat. Det er Moiraine som gjør det. Ikke Egwene.
Etter et siste svakt glimt var steinen bare en pynteting igjen. Rand holdt pusten.
En stund fortsatte Egwene å stirre på den lille steinen, så kikket hun opp på Moiraine. «Jeg… jeg trodde jeg følte … noe, men … Kanskje du tok feil når det gjaldt meg. Jeg beklager at jeg har kastet bort tiden din.»
«Jeg har ikke kastet bort noe, barn.» Et fornøyd lite smil gled raskt over Moiraines lepper. «Det siste lysglimtet var ditt alene.»
«Var det?» utbrøt Egwene og ble øyeblikkelig motløs igjen. «Men det var jo nesten ikke der i det hele tatt.»
«Nå oppfører du deg som en tåpelig landsbyjente. De fleste som kommer til Tar Valon må studere i mange måneder før de kan gjøre det du nettopp gjorde. Du kan nå langt. Kanskje til og med Amyrlins Trone, en dag, hvis du studerer og arbeider hardt.»
«Du mener… ?» Med et gledesrop kastet Egwene armene rundt Aes Sedaien. «Åh, tusen takk. Rand, hørte du det? Jeg skal bli en Aes Sedai!»
KAPITTEL 13
Valg
Før de la seg til å sove, knelte Moiraine ved hver av dem etter tur og la hendene på hodene deres. Lan murret og sa at han ikke trengte det, og at hun burde spare på kreftene sine, men han forsøkte ikke å stoppe henne. Egwene ivret etter å oppleve det. Matt og Perrin var tydelig nervøse, men våget ikke takke nei. Thom trakk seg unna Aes Sedaien, men hun grep det grå hodet med en mine som ikke tålte motsigelser. Barden skulte hele tiden, og hun smilte ertende da hun tok bort hendene. Han rynket misfornøyd pannen, men så tydelig oppkvikket ut. Det gjorde alle sammen.
Rand hadde trukket seg tilbake til en fordypning i den ujevne veggen og håpet at han ville bli oversett. Øynene gled nesten igjen av seg selv da han lente seg mot treverket, men han tvang seg til å følge med. Han klemte en neve mot munnen for å kvele et gjesp. Litt søvn, en time eller to, så ville han være helt fm. Men Moiraine glemte ham ikke.
Da hun la de kjølige fingrene mot ansiktet hans, krympet han seg og sa: «Jeg trenger ikke –» Øynene utvidet seg av undring. Kraftløsheten rant ut av ham som vann nedover en fjellside; verk og stølhet bleknet til vage minner og forsvant. Han stirret på henne med åpen munn. Hun bare smilte og trakk til seg hendene.
«Det var det,» sa hun. Da hun reiste seg med et trett sukk, ble han minnet på at hun ikke kunne gjøre det samme for seg selv. Og ganske riktig: Hun drakk bare litt te, forsynte seg ikke av brødet og osten Lan forsøkte å presse henne til å spise, før hun krøllet seg sammen ved bålet. Det virket som om hun sovnet med det samme hun tullet kappen rundt seg.
De andre, bortsett fra Lan, falt i søvn hvor som helst de fant nok plass til å strekke seg, men Rand kunne ikke skjønne hvorfor. Han følte det som om han allerede hadde hatt en hel natts søvn i en god seng. Men ikke før hadde han lent seg mot tømmerveggen, så rullet søvnen over ham som en bølge. Da Lan rusket ham våken en time senere, virket det som om han hadde sovet i tre døgn.
Vokteren vekket alle unntatt Moiraine, og han passet strengt på at ikke en lyd forstyrret henne. Likevel lot han dem bare vente en kort stund i den lune hulen. Før solen hadde steget høyt over horisonten, var alle spor etter dem fjernet, og de satt på hesteryggen på vei nordover mot Baerlon. De red sakte for å spare hestene. Aes Sedaien hadde mørke skygger under øynene, men hun satt rakrygget og stødig i salen.
Tåken hang fremdeles tung over elva bak dem, lik en grå vegg som sto imot solens spede forsøk på å brenne den bort. Rand kikket over skulderen mens han red. Han håpet på et siste glimt, om ikke annet så av ferjeleiet ved Taren, helt til han tapte tåkebanken av syne.
«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle dra så langt hjemmefra,» sa han da trærne til slutt skjulte både tåken og elva. «Husker dere den gang det virket langt til Vakthøyden?» Det var for to dager siden. Det virker som en evighet.
«Om en måned eller to er vi tilbake,» sa Perrin anstrengt. «Tenk på alt det vi vil ha å fortelle.»
«Selv ikke Trolloker kan jage oss i all evighet,» sa Matt. «Brenne meg, det kan de ikke.» Han rettet seg med et tungt sukk, men sank sammen i salen som om han ikke trodde på sine egne ord.
«Mannfolk!» fnyste Egwene. «Nå får dere eventyret dere alltid har skravlet om, og så prater dere alt om at dere vil hjem.» Hun holdt hodet hevet, men Rand merket en skjelving i stemmen nå da Tvillingelvene var ute av syne.
Hverken Moiraine eller Lan gjorde noe forsøk på å berolige dem, ikke et ord om at de selvfølgelig skulle vende tilbake. Han forsøkte å ikke tenke på hva det kunne bety. Selv uthvilt var han så full av tvil at det var mer enn nok. Han huket seg sammen i salen og begynte å dagdrømme om å gjete sauer sammen med Tam i en eng med frodig gress og lerker som sang på vårmorgenene. Og om en tur til Emondsmark, og om Bel Tine slik den alltid hadde vært med dans på Grønnsletten, uten andre bekymringer enn å holde takten. Lenge greide han å fortape seg i drømmen.
Reisen til Baerlon ville ta litt under en uke. Lan mumlet noe om sneglefart, men han bestemte farten selv og tvang de andre til ikke å ri fortere. Mot seg selv og hingsten, Mandarb – han sa det betydde «Blad» i det gamle tungemålet – var han ikke like hensynsfull. Vokteren tilbakela dobbelt så lange strekk der han galopperte med skiftende farger i den flagrende kappen, snart foran dem, snart bak, for å holde utkikk med omgivelsene og granske spor. Men hvis noen andre forsøkte å bevege seg hurtigere enn gangfart, fikk de bryskt ordre om å passe på dyrene. Hvordan ville de like seg til fots hvis Trollokene dukket opp? Selv ikke Moiraine var trygg for den hvasse tungen hans hvis hun lot den hvite hoppen øke farten. Aldieb het hoppen, i det gamle tungemålet «Vestavind», vinden som brakte med seg vårregnet.
Vokteren fant ingen tegn til forfølgere eller bakhold. Han fortalte bare Moiraine hva han så, og så lavt at de andre ikke kunne høre det, deretter fortalte Aes Sedaien resten av dem det hun mente de trengte å vite. I begynnelsen så Rand seg like ofte over skulderen som fremover. Han var ikke den eneste. Perrin fingret ofte med øksa, og Matt red med en pil på buestrengen til å begynne med. Men landet var fritt for Trolloker og skikkelser i svarte kapper, og ingen Draghkarer sirklet over himmelen. Smått om senn begynte Rand å tenke at kanskje hadde de virkelig unnsluppet.
Det fantes ikke noen gode skjulesteder langs ruten, selv ikke der hvor skogen sto som tettest. Vinteren klamret seg like hardt fast nord for Taren som i Tvillingelvene. Lunder av furu eller gran, kratt med finnmyrt, her og der en tebærbusk eller laurbærbusk, det var det eneste grønne i en skog av nakne grå greiner. Selv ikke eldre trær hadde løv. Bare spredte grønne skudd avtegnet seg mot de brune engene som var presset flate av vinterens snøfonner. Her var mesteparten av vekstene brennesle, grove tistler og stinkgress. På den bare jorden i skogbunnen og på skyggefulle flekker under de lave greinene til evig-grønne trær lå det fremdeles klatter med snø. Alle trakk kappene godt om seg, for sollyset varmet ikke og nattekulden trengte tvers igjennom. Det var ikke flere fugler her enn i Tvillingelvene, ikke ravner engang.