«Det er på tide å dra,» sa Moiraine. Hun vendte seg mot Aldieb, og Rand skalv som om han var blitt sluppet ut av en felle. Han undret seg på om det faktisk var tilfelle.
To netter senere, over et lite leirbål, slikket Matt de siste ostesmulene av fingrene og sa: «Vet du, jeg tror vi har greid å kvitte oss med dem.» Lan var ute i natten et sted og tok et siste overblikk. Moiraine og Egwene hadde trukket seg unna til en av sine samtaler. Thom halvsov over pipa, og de unge mennene hadde bålet for seg selv.
Perrin rotet dovent i glørne med en kjepp. Han svarte: «Hvis vi er kvitt dem, hvorfor fortsetter da Lan å speide?» I halvsøvne rullet Rand seg rundt og ble liggende med ryggen mot ilden.
«Vi kvittet oss med dem ved Taren.» Matt lente seg bakover med fingrene flettet bak hodet og stirret på den måneklare himmelen. «Hvis de i det hele tatt var ute etter oss.»
«Tror du Draghkaren forfulgte oss fordi den likte oss?» spurte Perrin.
«Jeg sier at nå får vi slutte å bekymre oss om Trolloker og slikt,» fortsatte Matt som om Perrin ikke hadde sagt noe, «og konsentrere oss om å se verden. Vi er der hvor historiene kommer fra! Hvordan tror dere det er i en skikkelig by?»
«Vi er på vei til Baerlon,» sa Rand søvnig, men Matt bare snøftet.
«Baerlon er vel og bra, men jeg har sett det gamle kartet til mester al’Vere. Hvis vi dreier sørover etter at vi har nådd Caemlyn, fører veien helt til Illian og enda lenger.»
«Hva er så spesielt med Illian?» gjespet Perrin.
«For det første,» svarte Matt, «er den ikke full av Aes Se-»
Det ble stille, og med ett ble Rand lys våken. Moiraine var kommet tidlig tilbake. Egwene var sammen med henne, men det var Aes Sedaien i utkanten av lyset fra bålet som fanget oppmerksomheten deres. Matt lå på ryggen med åpen munn og stirret på henne. Moiraines øyne reflekterte lyset som mørke, blankpolerte steiner. Brått begynte Rand å lure på hvor lenge hun hadde stått der.
«Guttene var bare –» begynte Thom, men Moiraine avbrøt ham straks.
«Noen dagers pusterom, og dere er i ferd med å gi opp.» Den rolige, jevne stemmen sto i sterk kontrast til blikket. «En eller to rolige dager, og dere har glemt Vinternatt.»
«Vi har ikke glemt,» sa Perrin. «Det er bare –» Fremdeles uten å heve stemmen behandlet Aes Sedaien ham som hun hadde behandlet barden.
«Er det slik dere føler det? Dere er ivrige etter å dra til Illian og glemme Trolloker, Halvmenn og Draghkarer?» Hun lot blikket gli over dem – og det steinharde glimtet sammen med den hverdagslige tonen gjorde Rand nervøs – men hun lot ingen av dem si noe. «Den Mørkeste er etter dere tre, én eller alle, og hvis jeg lar dere dra dit dere vil, vil han ta dere. Uansett hva Den Mørkeste vil ha, motarbeider jeg det. Så hør mine ord og vit at de er sanne: Før jeg lar Den Mørkeste få dere, vil jeg selv ødelegge dere.»
Det var stemmen hennes, så hverdagslig, som overbeviste Rand. Aes Sedaien ville gjøre akkurat det hun sa, om hun trodde det var nødvendig. Han hadde ikke lett for å sovne den natten, og han var ikke den eneste. Selv barden begynte ikke å snorke før lenge etter at de siste glørne hadde sluknet. For en gangs skyld tilbød ikke Moiraine seg å hjelpe.
De nattlige samtalene mellom Aes Sedaien og Egwene var et sårt punkt for Rand. Hver gang de forsvant inn i mørket for å være i fred et stykke unna de andre, lurte han på hva de sa og hva de gjorde. Hva gjorde Aes Sedaien med Egwene?
En natt ventet han til de andre hadde falt til ro, til Thom snorket som en sag på vei gjennom en rikule. Rand lusket seg bort mens han tullet teppet om seg. Han brukte hvert grann av de evnene han hadde utviklet på kaninjakt, og beveget seg i skyggene fra månen til han satt på huk under de brede, læraktige bladene til en eviggrønn busk. Han var nær nok til å høre Moiraine og Egwene, der de satt på en trestamme med en liten lampe.
«Spør,» sa Moiraine, «og hvis jeg kan svare nå, så skal jeg gjøre det. Men du må forstå at det er mye du ikke er moden for ennå, ting du ikke kan lære før du har lært andre ting, som igjen krever andre kunnskaper. Men spør om hva du vil.»
«De Fem Kreftene,» sa Egwene sakte. «Jord, Vind, Ild, Vann og Ånd. Det virker ikke rettferdig at mennene skal være sterkest, at de får styre Jord og Ild. Hvorfor skal de ha de mektigste Kreftene?»
Moiraine lo. «Så det er det du tror, barn? Finnes det en klippe så hard at vind og vann ikke kan slite den ned, en ild så sterk at vann ikke kan slukke den eller vind blåse ut flammen?»
Egwene var stille en stund mens hun grov i jordbunnen med tærne. «De … det var de som … forsøkte å befri Den Mørkeste og De Fortapte, ikke sant? De mannlige Aes Sedaiene?» Hun pustet dypt inn og snakket fortere. «Kvinnene deltok ikke. Det var mennene som ble gale og ødela verden.»
«Du er redd,» sa Moiraine hardt. «Hvis du hadde blitt i Emondsmark, ville du med tiden ha tatt over som Den Kloke. Det var Nynaeves plan, ikke sant? Eller du ville ha sittet i Kvinnenes Krets og styrt landsbyen, mens mennene trodde Landsbyrådet gjorde det. Men du gjorde det utenkelige. Du forlot Emondsmark, forlot Tvillingelvene for å oppsøke eventyret. Du ønsket å gjøre det, men samtidig er du redd. Du nekter halsstarrig å la frykten vinne over deg. Ellers ville du ikke spurt meg hvordan en kvinne blir en Aes Sedai. Og du ville heller ikke ha gitt skikk og bruk på båten.»
«Nei,» protesterte Egwene. «Jeg er ikke redd. Jeg vil bli en Aes Sedai.»
«Det er bedre for deg om du har litt frykt, selv om jeg håper du holder fast ved ditt forsett. Det er få kvinner nå for tiden som kan bli innviet, og langt færre som ønsker det.» Stemmen lød som om Moiraine funderte for seg selv. «Sikkert aldri vært to før i en landsby. Det gamle blodet er sannelig sterkt ennå i Tvillingelvene.»
I skyggene flyttet Rand på seg, og en kvist knakk under foten hans. Han ble øyeblikkelig sittende ubevegelig og holdt pusten mens svetten silte, men ingen av kvinnene så seg omkring.
«To?» utbrøt Egwene. «Hvem er den andre? Er det Khari? Khari Thane? Lara Ayellan?»
Moiraine smekket irritert med tungen før hun sa strengt: «Glem at jeg sa det. Jeg er redd hennes vei leder i en annen retning. Tenk heller på deg selv. Det er ingen lett vei du har valgt.»
«Jeg har ikke tenkt å snu,» sa Egwene.
«Det kan være. Men likevel vil du ha forsikringer som jeg ikke kan gi deg, ikke slik som du vil.»
«Jeg forstår ikke.»
«Du ønsker å tro at Aes Sedaiene er gode og rene, at det var de onde mennene i legendene som ødela verden, ikke kvinnene. Vel, det var mennene, men de var ikke ondere enn andre menn. De var gale, ikke onde. Aes Sedaiene du vil treffe i Tar Valon er menneskelige, de skiller seg ikke ut fra andre kvinner, bortsett fra ved evnen som gjør dem annerledes. De er modige og feige, sterke og svake, gode og grusomme, varmhjertede og kalde. Å bli en Aes Sedai vil ikke forandre det du er.»
Egwene pustet tungt. «Jeg antar at jeg fryktet det, at jeg skulle bli forandret av Kraften. Det og Trollokene. Og Skyggeren. Og… Moiraine Sedai, i Lysets navn, hvorfor kom Trollokene til Emondsmark?»
Aes Sedaien snudde på hodet og stirret rett på Rands gjemmested. Pusten satte seg fast i halsen. Øynene hennes var like harde som den gang hun truet dem, og han følte det som om hun kunne stirre gjennom de kraftige greinene. Lyset, hva vil hun gjøre hvis hun oppdager meg?
Han forsøkte å smelte seg inn i de dypeste skyggene mens han holdt blikket festet på kvinnene. En rot hektet seg fast i foten hans, og det var bare så vidt han unngikk å tumle inn i et vissent buskas hvor greiner som knakk ville ha røpet ham like sikkert som et fyrverkeri. Pesende kravlet han seg bort på alle fire, og det var mest hell som gjorde at han ikke laget noen lyder. Hjertet dunket så hardt at han trodde det kom til å avsløre ham. Tåpe! A sniklytte på en Aes Sedai!