Da han kom tilbake til stedet der de andre sov, greide han å liste seg stille inn blant dem. Lan flyttet på seg idet han lot seg falle ned og trakk teppet opp til haken, men Vokteren roet seg med et sukk. Han hadde bare snudd seg i søvne. Rand slapp ut et langt, lydløst åndedrag.
Like etter kom Moiraine ut av natten og stoppet der hun kunne granske de sovende skikkelsene. Månelyset laget en glorie rundt henne. Rand lukket øynene og pustet jevnt mens han hele tiden lyttet nøye etter fottrinn som nærmet seg. Ingen kom. Da han åpnet øynene igjen, var hun borte.
Da søvnen endelig kom, var den urolig og fylt av drømmer som fikk ham til å kaldsvette: Alle mennene i Emondsmark gjorde krav på å være Gjenfødte Drager, og kvinnene bar blå steiner i håret maken til Moiraines. Han forsøkte aldri å sniklytte på Moiraine og Egwene igjen.
Den langsomme reisen gikk nå inn i sin sjette dag. Den kalde solskiven gled i retning av tretoppene, mens en håndfull lette skyer drev over himmelen i nord. Vinden gufset et øyeblikk, og Rand skjøv kappen bak på skuldrene igjen mens han mumlet for seg selv. Han lurte på om de noensinne ville nå frem til Baerlon. Avstanden de hadde tilbakelagt, var allerede lenger enn fra Taren til Hviteflod, men hver gang Lan ble spurt, sa han bare at det var en kort reise, nesten ikke verd å kalles en reise. Rand følte seg fortapt.
Lan dukket opp i skogen foran dem etter et av toktene sine. Han tøylet hesten, red opp på siden av Moiraine og bøyde hodet tett borttil hennes.
Rand skar en grimase, men spurte ikke om noe. Lan nektet ganske enkelt å besvare alle slike spørsmål som ble rettet til ham.
Blant de andre var det bare Egwene som lot til å merke at Lan var kommet tilbake, så vant var de blitt til denne ordningen, og hun holdt seg også unna. Selv om Aes Sedaien var begynt å opptre som om Egwene var lederen for emondsmarkingene, fikk hun ikke delta i rådsmøtene. Perrin bar Matts bue og satt innhyllet i den tankefulle stillheten som syntes å gripe dem sterkere og sterkere jo lenger unna Tvillingelvene de kom. Hestene skrittet sakte av gårde, og Matt kunne øve seg på å sjonglere tre småsteiner mens Thom Merrilin fulgte nøye med. Barden hadde undervist dem hver kveld, i likhet med Lan.
Lan avsluttet hva det nå var han hadde fortalt Moiraine, og hun vred seg i salen for å se bakover mot de andre. Rand forsøkte å ikke stivne til da blikket gled over ham. Hvilte det litt lenger på ham enn på de andre? Han hadde en ubehagelig følelse av at hun visste hvem som hadde lyttet på dem den natten.
«Hei, Rand,» ropte Matt, «jeg kan sjonglere fire!» Rand viftet til svar uten å snu seg. «Jeg sa at jeg kom til å greie fire før deg. Jeg – se!»
De hadde kommet over en liten høyde, og under dem, et kort ritt unna mellom nakne trær og lange kveldsskygger, lå Baerlon. Rand gispet; så prøvde han å smile og gape på samme tid.
En vegg av påler, nesten tyve fot høy, omkranset byen, med vakttårn av tre spredt langs veggen. Innenfor glitret tak i skifer og stein i den synkende solen, og røyk drev som fjær opp fra pipene. Hundrevis av piper. Det var ikke ett halmtak å se. En bred vei førte østover fra byen og en annen mot vest, og hver av dem hadde minst et dusin vogner og dobbelt så mange oksekjerrer kom rullende på veiene mot palisaden. Gårder lå spredt rundt byen, tettest mot nord, mens det bare lå noen få her og der i skogen mot sør, men for Rands del kunne de like gjerne ikke ha funnes. Den er større enn Emondsmark og Vakthøyden og Devens Ritt til sammen! Og kanskje ferjeleiet ved Taren også.
«Så det er en by,» sa Matt åndeløst og lente seg frem over heste-nakken for å stirre.
Perrin greide bare å riste på hodet. «Hvordan kan så mange mennesker bo på ett sted?»
Egwene bare stirret.
Thom Merrilin skottet på Matt; så rullet han med øynene og blåste i barten. «By!» fnøs han.
«Og du, Rand?» sa Moiraine. «Hva synes du om Baerlon?»
«Jeg synes det er langt hjemmefra,» sa han sakte, og fikk en besk latter til svar av Matt.
«Dere har langt igjen å reise,» sa Moiraine. «Mye lenger. Men det finnes ikke noen annen mulighet, bortsett fra å flykte og gjemme seg og flykte og gjemme seg resten av livet. Og det ville bli korte liv. Dere må huske det når reisen blir tung og hard. Dere har ikke noe valg.»
Rand så på Matt og Perrin. Ansiktene deres viste at de tenkte det samme som ham. Hvordan kunne hun snakke som om de hadde noe valg etter det hun hadde sagt? Aes Sedaien har valgt for oss.
Moiraine fortsatte som om hun ikke forsto hva de tenkte. «Farene begynner på ny her. Pass på hva dere sier innenfor disse veggene. Nevn fremfor alt ikke Trolloker eller Halvmenn eller noe slikt. Dere må ikke engang tenke på Den Mørkeste. Det finnes mange i Baerlon som liker Aes Sedai dårligere enn hva selv folk i Emondsmark gjør, og det kan til og med være Mørkefrender her.» Egwene gispet, Perrin mumlet i skjegget, og Matt ble blek. Moiraine fortsatte rolig; «Vi må tiltrekke oss så lite oppmerksomhet som mulig.» Lan byttet kappen med de vekslende fargene ut med en vanlig mørkebrun, skjønt den var fin i stoffet og snittet. Den andre kappen laget en stor bule i en av de to salveskene. «Vi bruker ikke de vanlige navnene våre her,» fortsatte Moiraine. «Her er jeg kjent som Alys, og Lan er Andra. Husk det. Godt. La oss komme innenfor før det blir natt. Baerlons porter er lukket fra solnedgang til soloppgang.»
Lan red foran ned åsen og gjennom skogen mot tømmerveggen. Veien gikk forbi et dusin gårder – ingen lå rett i nærheten, og ingen av de som avsluttet dagens arbeid, syntes å bry seg om de reisende. Veien endte ved noen tunge treporter som var forsterket med brede jernbeslag. De var lukket, selv om solen ennå ikke var gått ned.
Lan red opp til påleverket og dro i et flisete reip som hang ved siden av porten. En bjelle ringte på den andre siden. Et rynkete ansikt under en slitt lue myste mistenksomt ned fra toppen av veggen, ut fra en sprekk mellom de avkuttede endene av to tømmerstokker, vel seks favner over dem.
«Hva er alt dette, hæ? Det er for sent på dagen å åpne porten. For sent, sier jeg. Gå rundt til porten mot Hvitebro hvis dere vil –» Moiraines hoppe skrittet frem så mannen på toppen av veggen kunne se henne. Med ett brøt et tannløst smil frem mellom alle rynkene, og han prøvde å snakke og utføre sin plikt på én gang. «Jeg visste ikke at det var deg, madam. Vent. Jeg kommer straks ned. Bare vent. Jeg er på vei. Jeg er på vei.»
Hodet forsvant ut av syne, men Rand kunne fremdeles høre halvkvalte rop som ba dem om å bli der de var, han var på vei. Porten kunne ikke ha vært brukt på en stund, for det knirket og knaket da den høyre døren svingte sakte utover. Den åpnet seg akkurat nok til at en og en hest kunne passere, og portvakten stakk hodet ut gjennom sprekken, viste sitt tannløse smil og forsvant inn igjen. Moiraine fulgte etter Lan, med Egwene rett bak seg.
Rand lot Sky trave etter Bela og befant seg i en smal gate mellom høye tregjerder og vindusløse lagerbygninger hvor de brede dørene var stengt. Moiraine og Lan hadde allerede steget av og sto og snakket med den rynkete vakten, så Rand steg også av.
Den lille mannen i lappet kappe og jakke holdt luen tullet sammen i den ene hånden og dukket hodet hver gang han sa noe. Han kikket nysgjerrig på de som steg av bak Lan og Moiraine, og ristet på hodet. «Lavlandsfolk.» Han gliste. «Hva, madam Alys, har du begynt å samle på lavlandsfolk med halm i håret?» Så kikket han nærmere på Thom Merrilin. «Du er ingen sauebonde. Jeg husker at jeg slapp deg gjennom for noen dager siden, det gjør jeg. Likte de ikke kunstene dine i lavlandet, hæ, barde?»
«Jeg håper du husket å glemme at du slapp oss ut, mester Avin?» sa Lan og trykket et pengestykke i mannens ledige hånd. «Og at du har sluppet oss inn igjen.»