«Det der er ikke nødvendig, mester Andra. Ikke nødvendig. Du ga meg mer enn nok da jeg slapp dere ut. Mer enn nok.» Likevel lot Avin pengestykket forsvinne like behendig som en barde. «Jeg har ikke fortalt det til noen, og har ikke tenkt å gjøre det heller. I hvert fall ikke til hvitekappene,» avsluttet han mens han rynket brynene. Han spisset leppene for å spytte, så kikket han på Moiraine og svelget i stedet.
Rand kikket bort på dem, men holdt munn. Det gjorde de andre også, skjønt det lot til å falle vanskelig for Matt. Lysets Barn, tenkte Rand undrende. Tuskhandlere, kjøpmenn og livvaktene deres fortalte historier om Lysets Barn, som spente fra hat til beundring, men alle var enige om at Barna hatet Aes Sedaiene like mye som de hatet Mørkefrender. Rand lurte på om de allerede hadde havnet i mer bråk.
«Barna er i Baerlon?» forlangte Lan å få vite.
«Det skal være visst.» Portvakten nikket. «De kom samme dag som dere dro, så vidt jeg husker. Det er ingen her som kan fordra dem. Men de fleste sier det selvfølgelig ikke høyt.»
«Har de fortalt hvorfor de er her?» spurte Moiraine anspent.
«Hvorfor de er her?» Avin var så forbauset at han glemte å nikke. «Selvfølgelig har de fortalt – å, det glemte jeg helt. Dere har vært i lavlandet. Mest sannsynlig har dere ikke hørt annet enn sauebreking. De sa at de kom hit på grunn av oppstyret i Gealdan. Dragen, vet du – vel, han som kaller seg Dragen. De sier at fyren vekker onde makter – og det gjør han vel, antar jeg – de er her for å gjøre ende på ondskapen, men det er bare det at han er i Gealdan, ikke her. Som vanlig er det vel bare en unnskyldning for å blande seg i andre menneskers saker, tror jeg. Det har allerede dukket opp flere Dragetenner på dørene til folk.» Denne gangen spyttet han.
«Så de har laget mye bråk?» sa Lan, og Avin ristet kraftig på hodet.
«Ikke det at de ikke vil, men guvernøren stoler ikke mer på dem enn jeg gjør. Han slipper bare inn ti stykker om gangen, og spør om de er rasende på grunn av det. Resten har slått leir et lite stykke mot nord, har jeg hørt. Vedder på at de får bøndene til å se seg godt for. De som kommer inn her, sniker seg rundt i de hvite kappene sine og rynker på nesen av ærlige folk. Gå i Lyset, sier de, og det er en ordre. Mer enn én gang har det nesten kommet til håndgemeng med kjørekarer og bergmenn og smeltere, ja, selv med vaktstyrken, men guvernøren vil at det skal gå fredelig for seg, og til nå har han fått det som han vil. Hvis de er på jakt etter ondskap, hvorfor er de ikke oppe i Saldaea? Det er bråk der, har jeg hørt. Eller nede i Gealdan? Det har vært et stort slag der nede, sier de. Kjempestort.»
Moiraine trakk pusten stille. «Jeg hørte at Aes Sedaiene var på vei til Gealdan.»
«Ja, det var de, madam.» Avins hode begynte å vippe opp og ned. «De dro til Gealdan, det gjorde de, og det var det som startet dette slaget, så vidt jeg har hørt. De sier at noen av disse Aes Sedaiene er døde. Kanskje alle. Jeg vet at noen ikke liker Aes Sedaiene, men jeg lurer på hvem ellers som kan stoppe en uekte Drage? Hæ? Og de fordømte toskene som tror at menn kan være Aes Sedaier eller noe sånt. Hva med dem? Klart noen sier – ikke jeg, og selvfølgelig ikke hvitkappene, men noen – at kanskje denne karen faktisk er Den Gjenfødte Dragen. Han kan gjøre ting. Styre Den Ene Kraften. Det er tusener som følger ham.»
«Ikke vær dum,» glefset Lan, og Avins ansikt la seg i fornærmede folder.
«jeg sier bare hva jeg hører, ikke sant? Bare hva jeg hører, mester Andra. De sier, noen sier, at han har ført hæren sin østover og sørover mot Rift.» Stemmen ble megetsigende. «De sier at han har gitt dem navnet Dragens Folk.»
«Navn betyr lite,» sa Moiraine rolig. Hun viste ingen tegn til bekymring. «Du kunne kalle muleselet ditt for Dragens Folk, hvis du ville.»
«Det er ikke videre sannsynlig, madam.» Avin klukket. «I hvert fall ikke med hvitekappene i nærheten. Jeg tror ikke andre hadde likt navnet heller. Jeg skjønner hva du mener, men … åh, nei, madam. Ikke mitt mulesel.»
«Uten tvil en klok avgjørelse,» sa Moiraine. «Nå må vi dra videre.»
«Du trenger ikke bekymre deg, madam,» sa Avin med et dypt bukk. «Jeg har ikke sett noen.» Han pilte mot porten og begynte å rykke og dra for å stenge den. «Har’ke sett noe, har’ke sett noen.» Porten smalt igjen, og han dro ned bommen med et reip. «Faktisk, madam, så har ikke porten vært åpen på flere dager.»
«Må Lyset følge deg, Avin,» sa Moiraine.
Hun førte dem bort fra porten. Rand så seg tilbake en gang, og Avin sto fremdeles foran porten. Det virket som han klukklo mens han polerte et pengestykke med en flik av kappen.
Hun førte dem på folketomme grusveier som så vidt var brede nok til to vogner, på hver side lå det lagerbygninger og høye tregjerder. Rand gikk ved siden av barden. «Thom, hva var alt det om Rift og Dragens Folk? Rift er en by helt nede ved Stormsjøene, ikke sant?»
«Karaethon-syklusen,» sa Thom kort.
Rand så overrasket ut. Profetier om Dragen. «Ingen forteller… slike historier i Tvillingelvene. I hvert fall ikke i Emondsmark. Den Kloke ville flå dem levende om de gjorde det.»
«Hun ville vel det,» sa Thom tørt. Han kastet et blikk på Moiraine, som red ved siden av Lan. Da han skjønte at hun ikke kunne overhøre ordene, fortsatte han. «Rift er den største havnen ved Stormsjøene, og Riftens Stein er festningen som vokter den. Det blir sagt at Steinen var den første festningen som ble bygd etter Ødeleggelsen av Verden, og den er aldri blitt erobret, skjønt det er mer enn én hær som har forsøkt. En av profetiene sier at Riftens Stein ikke vil falle før Dragens Folk kommer til Steinen. En annen sier at Steinen ikke vil falle før Sverdet Som Ikke Kan Røres, blir løftet av Dragens hånd.» Thom skar en grimase. «Steinens fall er et av de sikreste tegn på at Dragen er gjenfødt. Må Steinen stå til jeg er støv.»
«Sverdet som ikke kan røres?»
«Det er det det kalles. Jeg vet ikke om det virkelig er et sverd. Hva det enn er, ligger det i hjertet av Steinen, i det midterste tårnet i festningen. Bare Riftens Overherrer kan tre inn der, og de forteller aldri hva som befinner seg der. I hvert fall ikke til barder.»
Rand rynket pannen. «Steinen kan ikke falle før Dragen løfter sverdet, men hvordan kan han det, om ikke Steinen allerede har falt? Er Dragen en av Riftens Overherrer?»
«Det er ikke rare muligheten for det,» sa barden tørt. «Rift hater alt som har med Kraften å gjøre, selv mer enn Amador, og Amador er høyborgen til Lysets Barn.»
«Hvordan kan profetien da bli oppfylt?» spurte Rand. «Jeg har ikke noe imot om Dragen aldri gjenfødes, men det er jo ingen mening i en profeti som aldri kan oppfylles. Det virker som om historien bare skal få folk til å tvile på at Dragen kan gjenfødes. Er det meningen?»
«Du spør om mye rart, gutt,» sa Thom. «En profeti som lett kunne oppfylles, ville ikke være verdt noe, ville den vel?» Med ett lysnet stemmen. «Vel, vi er her. Hvor nå det måtte være.»
Lan hadde stoppet foran et mannshøyt tregjerde som ikke skilte seg fra andre de hadde passert. Han lirket bladet på dolken mellom to planker. Han gryntet fornøyd og trakk til, og et stykke av gjerdet svingte ut som en port. Rand så at det faktisk var en port, selv om den egentlig bare skulle kunne åpnes fra innsiden. Det viste metall-haspen som Lan hadde hektet av med dolken.
Moiraine gikk straks inn gjennom porten og trakk Aldieb med seg. Lan vinket at de andre skulle følge etter, før han gikk inn sist og lukket porten etter seg.
På den andre siden av gjerdet befant Rand seg på stalltunet til et vertshus. Det ståket og klirret fra vertshusets kjøkken, men det som slo ham, var størrelsen. Det hadde dobbelt så stor grunnflate som Vertshuset Vinkilden, og var dessuten på fire etasjer. Over halvparten av vinduene var opplyst i skumringen. Han lurte på hva slags by dette var som kunne huse så mange fremmede.
Ikke før hadde de kommet seg vel inn på stalltunet før tre menn i skitne lerretsforklær dukket opp foran de brede, buede dørene til den store stallen. En av dem, en senete kar og den eneste uten møkkagreip i hendene, kom mot dem og viftet med armene.