«Hei! Hei! Dere kan ikke komme inn den veien! Dere må gå rundt til forsiden!»
Lans hånd forsvant ned i pengepungen igjen, men akkurat da kom en annen mann, like rund som mester al’Vere, hastende ut av vertshuset. Små hårtuster stakk frem ved ørene, og det skinnende hvite forkleet røpet at han var vertshusholderen.
«Det er i orden, Møyk,» sa nykommeren. «Det er i orden. Disse gjestene er ventet. Ta deg av hestene deres. Ta deg godt av dem.»
Møyk gned seg grettent i pannen, og så vinket han på de to hjelperne. I en fart løsnet Rand og de andre salvesker og tepperuller mens vertshusholderen henvendte seg til Moiraine. Han bukket dypt og smilte varmt.
«Velkommen, madam Alys. Velkommen. Det er godt å se deg, deg og mester Andra, begge to. Svært godt. Deres givende konversasjon har vært dypt savnet. Ja, det har den. Jeg må innrømme at jeg var bekymret over at dere dro nedover til lavlandene og alt det der. Vel, jeg mener, på en tid som dette, med håpløst vær og ulver som uler rundt husveggene om natten.» Brått klappet han seg på den runde magen med begge hender og ristet på hodet. «Her durer jeg i vei i stedet for å ta dere med inn. Kom. Kom. Varme måltider og varme senger, det er hva dere vil ha. Og Baerlons beste er akkurat her. De aller beste.»
«Og varme bad også, håper jeg, mester Fitch?» sa Moiraine, og som et ekko kom det ivrig fra Egwene: «Å, ja.»
«Bad?» sa verten. «Joda, de beste og varmeste i Baerlon. Kom. Velkommen til Løven og Kronhjorten. Velkommen til Baerlon.»
KAPITTEL 14
Løven og Kronhjorten
Inne i vertshuset var det enda mer travelt enn lydene hadde tydet på.
Følget fra Emondsmark fulgte etter mester Fitch gjennom bakdøren, og snart var de midt inne i en strøm av menn og kvinner i lange forklær, med matfat og ølkrus på brett høyt løftet foran seg. Bærerne mumlet korte unnskyldninger når de gikk i veien for noen, men de saktnet ikke farten. En av mennene fikk en rask ordre fra mester Fitch og forsvant i en fei.
«Vertshuset er nesten fullt, er jeg redd,» sa verten til Moiraine. «Nesten til takbjelkene. Det er det samme i hvert eneste vertshus i byen. Med den vinteren vi har hatt… vel, så snart det var farbart nok til at de kunne komme seg ned fra fjellene, ble vi… vi ble diluviert – ja, det var ordet jeg lette etter – diluviert av menn fra gruvene og smeltehyttene, og alle fortalte om de frykteligste opplevelser. Ulver og det som verre er. Slikt menn forteller om når de har vært inne-snødd en hel vinter. Jeg tror ikke det er noen igjen der oppe i det hele tatt, så mange som har funnet veien hit. Men frykt ikke. Det kan være litt overfylt, men jeg skal gjøre mitt beste for deg og mester Andra. Og vennene dine også, selvfølgelig.» Han skottet nysgjerrig på Rand og de andre. Klærne deres, unntatt Thoms, viste at de var fra landet, og Thoms bardekappe gjorde ham til et underlig reisefølge for «madam Alys» og «mester Andra». «Jeg skal gjøre mitt beste, det kan dere stole på.»
Rand stirret på travelheten rundt seg og forsøkte å unngå å bli tråkket på, selv om det ikke virket som han sto i fare for det. Han tenkte på hvordan mester al’Vere og kona drev Vertshuset Vinkilden med litt hjelp fra døtrene.
Matt og Perrin vred nakken av ledd i et forsøk på å kikke inn i storstua. Hver gang de brede dørene i enden av gangen ble åpnet, skyllet en bølge av latter og sang og muntre rop ut til dem. Vokteren mumlet noe om å høre siste nytt før han mørk i ansiktet forsvant ut gjennom døren og ble borte under en bølge av latter.
Rand ønsket å følge etter ham, men enda mer ønsket han seg et bad. Akkurat da kunne han hatt behov for latter og mennesker, men i storstua ville de sette større pris på hans nærvær hvis han var ren. Tydeligvis følte Matt og Perrin det samme; Matt klødde seg i smug.
«Mester Fitch,» sa Moiraine, «jeg har hørt at Lysets Barn er i Baerlon. Kommer det til å bli bråk?»
«Du trenger ikke bekymre deg om dem, madam Alys. De driver med det vanlige lureriet. Påstår at det er en Aes Sedai i byen.» Moiraine løftet et øyebryn, og verten løftet de lubne hendene sine. «Ikke noe å bry seg om. De har forsøkt det før. Det er ingen Aes Sedai i Baerlon, og guvernøren vet det. Hvis de kan peke ut en Aes Sedai, eller en kvinne de mener er Aes Sedai, tror hvitekappene at vi ville slippe alle sammen inn i byen. Vel, noen ville kanskje det. Noen ville. Men de fleste vet hva hvitekappene driver med, og de støtter guvernøren. Ingen vil se på at en stakkars gammel dame blir plaget bare for at Barna kan ha en unnskyldning for å piske opp gemyttene.»
«Det gleder meg å høre,» sa Moiraine tørt. Hun la en hånd på armen til verten. «Er Min fremdeles her? Jeg ville i så fall gjerne snakke med henne.»
Hjelperne kom for å vise dem veien til badene, og Rand hørte ikke svaret til mester Fitch. Moiraine og Egwene forsvant bak en lubben kvinne med et varmt smil og armene fulle av håndklær. Barden og Rand og vennene fulgte en tynn, mørkhåret mann ved navn Ara.
Rand forsøkte å forhøre seg om Baerlon, men Ara kom knapt med to ord, bortsett fra å påpeke Rands pussige dialekt. Det første synet av badet drev alle tanker på samtale ut av hodet på Rand. Et dusin høye badekar i kobber var plassert i en sirkel på det flislagte gulvet, som hellet svakt mot et avløp midt i det store rommet med steinvegger. På en krakk ved hvert kar lå et stort stykke gul såpe og et tykt sammenbrettet håndkle. Store svarte gryter med vann ble varmet over ilden langs den ene veggen. På den motsatte veggen flammet kubber i et dypt ildsted.
«Nesten like bra som Vertshuset Vinkilden hjemme,» sa Perrin lojalt, om enn ikke helt sannferdig.
Thom slo opp en bjeffende latter, og Matt lo uforskammet. «Det virker som vi har slept på en Coplin uten å vite det.»
Rand ristet av seg kappen og kledde av seg mens Ara fylte vann i Fire av kobberkarene. Ingen drøyde med å velge seg et kar. Så snart klærne lå i hauger på krakkene, ga Ara hver av dem en stor bøtte varmt vann og en øse. Da det var gjort, satte han seg på en krakk ved døren, lente seg mot veggen med armene i kors og fortapte seg i sine egne tanker.
Det ble ikke mye konversasjon mens de såpet seg inn og skylte bort en ukes møkk med øser av dampende vann. Så var det opp i karene for å ligge lenge i bløt. Ara hadde varmet vannet så mye at alle sukket av velvære og luksus da de lot seg synke ned i det. Luften i rommet gikk over fra lun til dampende varme. Lenge hørtes ingen andre lyder enn lange åndedrag når muskelknuter løste seg opp og kulden trakk seg ut av marg og bein.
«Noe mer dere trenger?» spurte Ara med ett. Han hadde ikke rare grunnen til å le av andres dialekter; både han og mester Fitch hørtes som om de snakket med munnen full av grøt. «Flere håndklær? Mer varmt vann?»
«Ingenting,» sa Thom med sin rungende stemme. Med lukkede øyne viftet han dovent til hjelperen. «Gå og nyt kvelden. Ved en senere anledning skal jeg se til at du blir behørig belønnet for dine tjenester.» Han sank dypere ned i karet, til bare øynene og nesen stakk opp over vannet.
Ara kikket bort på krakkene bak karene, hvor klærne og eiendelene var stablet. Han bare skottet mot buen, men gransket Rands sverd og Perrins øks. «Er det bråk i lavlandene også?» spurte han. «I de doble elvene, eller hva nå dere kaller det?»
«Tvillingelvene,» sa Matt, og la trykk på hver stavelse. «Det heter Tvillingelvene. Og når det gjelder bråk, vel –»
«Hva mener du med også?» spurte Rand. «Er det noe bråk her?»
Perrin, som nøt gjennombløtingen, mumlet: «Godt! Godt!» Thom satte seg litt opp og åpnet øynene.
«Her?» snøftet Ara. «Bråk? Bergmenn som slåss på tørre never i gatene utpå morgenkvisten, det er ikke bråk. Eller…» Han stoppet opp og så på dem et øyeblikk. «Jeg mente bråk som i Gealdan,» sa han til slutt. «Nei, det er vel ikke det. Det finnes vel ikke annet enn sauer i lavlandene, gjør det det? Ikke vondt ment. Jeg mener bare at det er rolig hos dere. Men uansett har det vært en underlig vinter. Underlige hendelser i fjellene. Her om dagen hørte jeg at de hadde sett Trolloker oppe i Saldaea. Men det er ved Grenselandene, ikke sant?» Han avsluttet med munnen hengende åpen, men med ett smekket han den igjen, tydelig forbauset over hvor mye han hadde sagt.