«Du blir ikke kvitt meg så lett,» sa mannen.
Rand vred seg og kravlet ut av rommet mens han forsøkte å holde balansen. Nå var det ikke noen gang der. Halvveis sammenkrøket ble han sittende ubevegelig i nærheten av eikebordet og se på mannen ved ildstedet. Det var bedre enn å se på ildstedet med steinene eller himmelen.
«Dette er en drøm,» sa han og rettet seg opp. Bak seg hørte han døren slå igjen. «Det er et slags mareritt.» Han lukket øynene og prøvde å våkne. Da han var liten, hadde Den Kloke sagt at marerittet ville gå over hvis man klarte det. Den … Kloke? Hvem? Hvis bare tankene kunne holde seg i ro. Hvis bare hodet ville slutte å verke, kunne han kanskje makte å holde på en tanke.
Han åpnet øynene igjen. Rommet var som det hadde vært, med balkongen og himmelen. Og mannen ved ildstedet.
«Er det en drøm?» sa mannen. «Spiller det noen rolle?» Enda en gang, et lite øyeblikk, ble øynene og munnen åpninger inn til et endeløst flammehav. Stemmen forandret seg ikke; det virket ikke som om han var klar over at det skjedde.
Rand skvatt til, men denne gangen greide han å undertrykke skriket. Dette er en drøm. Det må det være. Likevel gikk han baklengs mot døren uten å ta blikket fra mannen ved ildstedet. Han forsøkte klinken. Den rikket seg ikke; døren var låst.
«Det ser ut som om du er tørst,» sa mannen ved ilden. «Drikk.»
På bordet sto et gullbeger som var prydet med rubiner og ametyster. Det hadde ikke vært der før. Han skulle ønske at han kunne la være å skvette. Det var bare en drøm. Munnen kjentes tørr som støv.
«Jeg er litt tørst,» sa han og løftet begeret. Mannen la hånden på en stolrygg og lente seg ivrig frem for å holde øye med ham. Lukten av krydret vin gjorde det klart for Rand hvor tørst han var, som om han ikke hadde drukket på dagevis. Har jeg det?
Med vinen halvveis mot leppene stoppet han. Tynne striper av røyk steg fra stolryggen mellom mannens fingre. Øynene iakttok ham skarpt mens de flimret raskt inn og ut av flammene.
Rand slikket seg over leppene og satte vinen urørt på bordet. «Jeg var ikke så tørst som jeg trodde.» Brått rettet mannen seg opp. Ansiktet var uttrykksløst, men skuffelsen kunne ikke vært mer tydelig enn om han hadde bannet. Rand undret seg på hva som var i vinen. Men det var naturligvis et tåpelig spørsmål. Dette var bare en drøm. Men hvorfor tar den ikke slutt? «Hva vil du?» forlangte han å få vite. «Hvem er du?»
Det flammet opp i mannens munn og øyne. Rand syntes nesten han kunne høre flammene brøle. «Noen kaller meg Ba’alzamon.»
Rand sto med ett borte ved døren og rykket febrilsk i klinken. Alle tanker om drømmer hadde forsvunnet. Den Mørkeste. Dørklinken rikket seg ikke, men han fortsatte å dra i den.
«Er du den utvalgte?» spurte Ba’alzamon med ett. «Du kan ikke holde det skjult for meg for alltid. Du kan ikke engang skjule deg selv for meg, ikke på det høyeste fjell eller i den dypeste grotte. Jeg kjenner deg ned til ditt minste hårstrå.»
Rand snudde seg for å møte blikket til mannen – møte blikket til Ba’alzamon. Han svelget tungt. Et mareritt. Han strakte hånden ut bak seg for å dra en siste gang i klinken. Så rettet han ryggen.
«Venter du deg pomp og prakt?» sa Ba’alzamon. «Makt? Sa de at Verdensøyet ville tjene deg? Hvilken makt eller herlighet har en marionett? Det har tatt flere hundre år å flette trådene som skal styre deg. Din far ble valgt av Det Hvite Tårnet, som en hingst med et reip om halsen. Din mor var ikke annet enn en avlshoppe for dem. Og nå fører planene deres deg i døden.»
Rand knyttet nevene. «Min far er en god mann, og min mor var en god kvinne. Ikke snakk om dem!»
Flammene lo. «Så det er litt kraft i deg likevel. Kanskje du er ham. Ikke at det vil gjøre deg noe godt. Amyrlins Trone vil bruke deg til du er tom, som Davian ble brukt og Yurian Steinbue, Guiare Amalasan og Raolin Myrkbane. Som Logain blir brukt. Brukt til det ikke er noe igjen av deg.»
«Jeg vet ikke…» Rand vred hodet fra side til side. Denne ene klare tanken, født av sinne, var borte. Selv da han famlet etter den igjen, kunne han ikke huske hvordan han hadde kommet frem til den første gang. Tankene surret rundt og rundt. Han grep etter et tankebilde som etter en flåte i en malstrøm. Han tvang ordene ut, og etter hvert hardnet stemmen. «Du … er bundet… i Shayol Ghul. Du og alle De Fortapte … bundet av Skaperen til den ytterste dag.»
«Den ytterste dag?» hermet Ba’alzamon. «Du lever som en bille under en stein, og du tror at slimet ditt er hele universet. Den ytterste dag vil gi meg mer makt enn et kryp som du kan drømme om!»
«Du er bundet –»
«Tåpe, jeg har aldri vært bundet!» Ansiktet flammet så hett at Rand måtte trå bakover og beskytte seg bak hendene. Svetten på håndflatene tørket av heten. «Jeg sto ved skulderen til Lews Therin Frendedreper da han fikk navnet sitt. Det var jeg som ga ham beskjed om å drepe sin kone, sine barn, blodet sitt og hvert levende menneske som elsket ham eller som han elsket. Det var jeg som ga ham et øyeblikks forstand for at han skulle erkjenne hva han hadde gjort. Har du noengang hørt en mann skrike ut sin sjel, ditt kryp? Han kunne ha angrepet meg da. Han kunne ikke ha vunnet, men han kunne forsøkt. I stedet nedkalte han sin dyrebare Kraft over seg selv, så mye at jorden revnet og løftet opp Dragefjellet over graven hans.
Tusen år senere sendte jeg Trollokene sørover, og i tre århundrer herjet de i landet. De blinde tåpene i Tar Valon sa at jeg ble slått til slutt, men Den Andre Pakten, De Ti Stammers Pakt, ble smadret, og hvem kunne da stå imot meg? Jeg hvisket i øret på Artur Haukevinge, og over hele landet døde Aes Sedaier. Jeg hvisket igjen, og da Høy-kongen sendte hæren sin over Arythhavet, over Verdenshavet, beseglet han to underganger. Undergangen for hans drøm om ett folk og ett rike, og en undergang som skal komme. Jeg sto ved dødsleiet hans da rådgiverne fortalte at bare en Aes Sedai kunne redde livet hans. Jeg hvisket, og han sendte sine rådgivere til marterpælen. Jeg hvisket, og med sitt siste åndedrett ropte han at Tar Valon skulle utslettes.
Når menn som dette ikke kan stå imot meg, hvilke sjanser har du, en padde sammenkrøpet ved en sølepytt? Du kan tjene meg, eller danse etter Aes Sedaienes pipe til din dødsdag. Og da blir du min. De døde tilhører meg.»
«Nei,» mumlet Rand, «dette er en drøm. Det er en drøm!»
«Tror du ikke jeg kan nå deg i drømmene dine? Se!» Ba’alzamon pekte bydende, og Rands hode snudde seg, selv om det ikke var han som snudde det, selv om han ikke ville snu det.
Begeret var ikke der lenger. På bordet krøket en stor rotte seg sammen, den blunket mot lyset og været nervøst. Ba’alzamon krummet fingeren, og med et pip krummet rotta ryggen. Så løftet den forlabbene og balanserte klossete på bakbeina. Fingeren krummet seg enda mer, og rotta deiset over ende. Den kravlet fortvilet omkring, klorte etter ingenting, pep skjærende. Ryggen bøyde seg, bøyde seg, bøyde seg. Det knakk som i en tørr kvist, rotta skalv, og så lå den stille, bøyd nesten dobbelt.
Rand svelget. «Alt kan skje i en drøm,» mumlet han. Uten å se dundret han neven i døren igjen. Det gjorde vondt, men han våknet fremdeles ikke.
«Så gå til Aes Sedai. Gå til Det Hvite Tårnet og fortell dem … fortell Amyrlins Trone om denne… drømmen.» Mannen lo; igjen kjente Rand heten fra flammene mot ansiktet. «Det er én måte å unnslippe på. Da vil de ikke bruke deg. Nei, ikke når de vet at jeg vet. Men vil de la deg leve og fortelle andre om hva de driver med? Er du tåpelig nok til å tro at de vil la deg leve? Asken til dine likemenn er strødd over skråningen ved Dragefjellet.»
«Dette er en drøm,» stønnet Rand. «Det er en drøm, og nå skal jeg våkne.»
«Skal du?» Fra øyekroken så han at mannen pekte mot ham. «Så det skal du?» Mannen krummet fingeren, og Rand skrek. Han bøyde ryggen bakover, hver muskel i kroppen tvang ham videre. «Kommer du noensinne til å våkne?»