«… dansende omkring på sølvhover og med stolte hoder løftet,» proklamerte Thom. Han ga ikke bare inntrykk av å sitte til hest, men av å være rytter i en lang prosesjon. «Silkemaner flagrer når de kaster på hodet. Tusen blafrende bannere pisker regnbuer over den endeløse himmelen. Hundre messinghorn får luften til å dirre, og trommene ruller som torden. I bølge etter bølge velter begeistrede rop frem fra tusener av tilskuere, vasker over Illians tak og tårn, skyller rundt ørene på de tusen rytterne, hvis øyne og hjerter skinner av et hellig kall. Den Store Jakten på Hornet rir frem, rir for å søke etter Valeres Horn, Hornet som kan mane frem helter fra tidligere Aldre, mane dem tilbake fra graven for at de skal fylke seg under Lyset… »
Ved bålet på vei nordover hadde barden kalt dette lavsang. Historier, sa han, ble fortalt i tre toner: høysang, lavsang og allmenning. Det siste var jevngodt med å fortelle naboen om avlingen. Thom fortalte historier i allmenning, men han brydde seg ikke om å skjule forakten for den tonen.
Rand gikk ikke inn, men lukket døren og sank sammen mot veggen. Han ville ikke få noe råd av Thom. Moiraine – hva ville hun ha gjort om hun visste alt?
Det gikk opp for ham at folk stirret på ham når de passerte, og at han mumlet lavt for seg selv. Han rettet ryggen og glattet på jakken. Han måtte snakke med noen. Kokka hadde sagt at en av de andre ikke hadde gått ut. Han måtte tvinge seg til ikke å løpe.
Han banket på døren til rommet hvor de to andre guttene hadde sovet og stakk inn hodet. Perrin var alene og lå på sengen uten å ha kledd på seg. Han vred hodet på puten for å se på Rand; så lukket han øynene igjen. Matts bue og kogger sto i et hjørne.
«Jeg hørte at du ikke følte deg bra,» sa Rand. Han gikk inn og satte seg på den andre sengen. «Jeg ville bare snakke litt. Jeg…» Han visste ikke hvordan han skulle få sagt det. «Hvis du er syk,» sa han, halvveis oppreist, «burde du kanskje legge deg til å sove. Jeg kan gå.»
«jeg vet ikke om jeg noen gang får sove igjen,» sukket Perrin. «Jeg hadde et mareritt, hvis du absolutt må vite det, og jeg fikk ikke sove igjen. Matt vil nok fortelle deg om det. Han lo i dag morges da jeg fortalte hvorfor jeg var for trett til å bli med ut, men han drømte, han også. Jeg hørte ham mesteparten av natten, der han vred seg og mumlet. Kom ikke og fortell meg at han fikk en god natts søvn.» Han slengte en kraftig arm over øynene. «Lys, så trett jeg er. Hvis jeg blir her en time eller to, får jeg kanskje lyst til å stå opp. Matt kommer aldri til å la meg være i fred hvis jeg går glipp av å se Baerlon på grunn av en drøm.»
Rand satte seg langsomt ned på sengen igjen. Han fuktet leppene og sa fort: «Drepte han en rotte?»
Perrin senket armen og stirret på ham. «Du også?» sa han til slutt. Da Rand nikket, sa han: «Jeg skulle ønske jeg var hjemme igjen. Han fortalte meg… han sa … Hva skal vi gjøre? Har du fortalt det til Moiraine?»
«Nei. Ikke ennå. Kanskje jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg vet ikke. Hva med deg?»
«Han sa … Blod og aske, Rand, jeg vet ikke.» Brått løftet Perrin seg opp på en albu. «Tror du Matt hadde den samme drømmen? Han lo, men det virket tvungent, og han så rar ut da jeg sa at jeg ikke fikk sove på grunn av en drøm.»
«Kanskje han hadde det,» sa Rand. Han følte seg skyldbetynget, men lettet over at han ikke var den eneste. «Jeg hadde tenkt å be Thom om råd. Han har sett mye av verden. Du … du tror vel ikke vi burde fortelle det til Moiraine, eller hva?»
Perrin lot seg falle tilbake på puten. «Du har hørt historiene om Aes Sedaiene. Tror du vi kan stole på Thom? Hvis vi kan stole på noen. Rand, hvis vi kommer levende ut av dette, og hvis vi noen gang kommer oss hjem igjen og du skulle høre meg ymte frempå om å forlate Emondsmark, selv bare for å ta en tur til Vakthøyden, ja, da kan du gi meg et solid spark bak. Er det i orden?»
«Du må ikke si sånt,» sa Rand. Han satte opp et så oppmuntrende smil som han maktet. «Selvfølgelig kommer vi oss hjem igjen. Kom deg nå opp. Vi er i en storby, og vi har en hel dag på oss. Hvor er klærne dine?»
«Gå du. Jeg vil bare ligge her litt.» Perrin la armen over øynene igjen. «Gå først du. Jeg kommer etter om en time eller to.»
«Verst for deg,» sa Rand og sto opp. «Tenk på hva du kan gå glipp av.» Han stoppet i døren. «Baerlon. Hvor mange ganger har vi ikke snakket om å se Baerlon?» Perrin lå der med lukkede øyne og sa ikke et ord. Etter en stund gikk Rand ut og lukket døren etter seg.
I gangen lente han seg mot veggen og smilet ble borte. Hodet verket fremdeles. Hodepinen var blitt verre, ikke bedre. Han gledet seg ikke stort til å se Baerlon heller, ikke nå. Han gledet seg ikke til noe.
En stuepike som kom forbi med armene fulle av laken, kikket bekymret på ham. Før hun rakk å si noe, hadde han tatt på seg kappen og fjernet seg nedover gangen. Thom ville ikke bli ferdig i storstua på flere timer. Han kunne like godt se seg om. Kanskje han kunne finne Matt, og finne ut om Ba’alzamon også hadde vært i hans drømmer. Han gikk saktere ned trappen denne gangen, mens han gned seg over tinningene.
Trappen endte i nærheten av kjøkkenet, så han gikk ut den veien. Han nikket til Shara, men hastet videre da hun gjorde mine til å fortsette der hun slapp. Stalltunet var tomt, bortsett fra Møyk som sto i stalldøren og en av de andre stalldrengene som bar en sekk på skulderen inn i stallen. Rand nikket til Møyk også, men stalldrengen ga ham et morskt blikk og forsvant inn døren. Han håpet resten av byen var mer lik Shara og mindre lik Møyk. Han økte farten, for nå begynte han å føle seg opplagt til å se byen.
Ved de åpne stallportene stoppet han og stirret. Folk yrte i gatene som sauer i en kve. De var innhyllet i kapper og jakker så bare øynene syntes, og hattene var trukket ned mot kulden. I hurtig gange flettet de seg inn og ut av mengden og albuet seg forbi hverandre uten et ord eller blikk på sidemannen, som om de ble drevet frem av vinden som plystret over hustakene. Og bare fremmede, tenkte han, ingen av dem kjenner hverandre.
Luktene var underlige også, skarpe og sure og søte i et sammensurium som fikk ham til å klø seg på nesen. Selv midt under en festival hadde han aldri sett så mange mennesker stuet sammen. Ikke engang halvparten så mange. Og dette var bare én gate. Mester Fitch og kokka sa at hele byen var full. Hele byen var… som dette?
Han trakk seg sakte bort fra porten, bort fra gaten og alle menneskene. Det var ikke riktig å forlate Perrin når han lå syk til sengs. Og hva om Thom gjorde seg ferdig med historiene mens Rand var ute og tråkket i byen? Barden kom kanskje til å gå ut, og Rand måtte snakke med noen. Det var mye bedre å vente litt. Han pustet lettet da han snudde ryggen til gatemylderet.
Men det fristet ikke å gå inn i vertshuset igjen, ikke med den hodepinen. Han satte seg på en omvendt tønne med ryggen mot baksiden av vertshuset og håpet at den kalde luften kunne klare hodet.
Med jevne mellomrom kom Møyk ut av stallen for å stirre på ham, og selv over stalltunet kunne han skjelne det sure blikket til stalldrengen. Likte han ikke folk fra landet? Eller kanskje han ble flau da mester Fitch hilste på dem etter at han selv hadde forsøkt å jage dem bort? Kanskje han er en Mørkefrende, tenkte Rand. Han ventet at han skulle le litt av tanken, men den var ikke morsom i det hele tatt. Han gned hånden over hjaltet på Tams sverd. Det var ikke mye igjen som var morsomt.
«En sauegjeter med et hegremerket sverd,» sa en lav kvinnestemme. «Det kan nesten få meg til å tro på hva som helst. Hva slags problemer har du, lavlandsgutt?»
Rand skvatt til og kom seg på beina. Det var den korthårete unge kvinnen som hadde snakket med Moiraine da de kom ut av baderommet. Hun var fremdeles kledd i en herreskjorte og bukser. Hun var litt eldre enn ham, tenkte han, og de mørke, intense øynene var større enn selv Egwenes.