Etter hans mening var det mer enn nok mennesker der. En stund var han nesten overveldet over at det var så mange. Noen hadde klær av finere snitt enn han hadde sett i Tvillingelvene – nesten like fine som Moiraines – og en god del hadde lange frakker med skinnkant som slang rundt anklene. Bergmennene hadde den sammenkrøkte holdningen til folk som graver under jorden. Men flesteparten skilte seg ikke ut fra dem han hadde vokst opp sammen med, hverken i klesveien eller utseendet. Han hadde ventet at de ville gjøre det på et eller annet vis. Noen av dem hadde faktisk et uttrykk i ansiktet som minnet så mye om Tvillingelvene at han kunne forestille seg at de hørte til en eller annen familie han kjente rundt Emondsmark. En tannløs, gråhåret kar med ører som håndtak på en mugge satt på en benk utenfor et av vertshusene og kikket sørgmodig ned i et tomt ølkrus. Han kunne ha vært fetteren til Bili Congar. Skredderen med det fremskutte hakepartiet, som satt og sydde utenfor butikken sin, kunne ha vært broren til Evan Thane, selv den skallete flekken i bakhodet var der. Et speilbilde av Samel Crawe presset seg forbi Rand idet han rundet et hjørne, og…
Uten å tro sine egne øyne stirret han på en liten, knoklete mann med lange armer og stor nese som knuffet seg gjennom mengden i klær som lignet en haug filler. Mannens øyne var innsunkne og det skitne ansiktet avmagret, som om han ikke hadde spist eller sovet på dagevis, men Rand kunne sverge… Da så den fillekledde mannen ham og stoppet midt i steget uten å ense alle folkene som holdt på å snuble i ham. Den siste tvil forsvant fra Rands tanker.
«Mester Fain!» ropte han. «Vi trodde at du ble –»
Som et lyn pilte tuskhandleren av gårde, men Rand satte etter ham og ropte unnskyldninger over skulderen til alle han dultet borti. Gjennom mengden fikk han øye på Fain idet han smatt inn i et smug, og han løp etter.
Noen få skritt inne i smuget hadde tuskhandleren stoppet. Et høyt gjerde gjorde smuget til en blindvei. Idet Rand bremset, snudde Fain seg mot ham, krøp vaktsomt sammen og trakk seg unna. Han viftet med skitne hender at Rand skulle holde seg unna. Mer enn én flenge var synlig i jakken, og kappen var slitt og frynsete som om den var blitt brukt mer hensynsløst enn den tålte.
«Mester Fain?» sa Rand nølende. «Hva er i veien? Det er meg, Rand al’Thor fra Emondsmark. Vi trodde Trollokene hadde tatt deg.»
Fain veivet avvergende med armene og løp sammenkrøket noen få skritt mot den åpne enden av smuget. Han forsøkte ikke å passere Rand eller gå tett borttil ham. «Ikke gjør det!» sa han skurrende. Hele tiden dreide han hodet mens han forsøkte å se alt i gaten bak Rand. «Ikke nevn» – stemmen sank til en hes hvisking. Han vendte hodet bort og sendte raske sideblikk mot Rand – «dem. Det er hvitekapper i byen.»
«Det er ingen grunn til at de skal plage oss,» sa Rand. «Bli med tilbake til Løven og Kronhjorten med meg. Jeg bor der sammen med vennene mine. Du kjenner de fleste av dem. De kommer til å bli glade for å se deg. Alle trodde at du var død.»
«Død?» glefset tuskhandleren forarget. «Ikke Padan Fain. Padan Fain vet hvilken vei han skal hoppe og hvor han skal lande.» Han rettet på fillene som om de var festklær. «Har alltid visst det og vil alltid vite det. Jeg kommer til å leve lenge. Lenger enn –» Med ett strammet ansiktet seg, og hendene grep tak i jakkekragen. «De brente vognen og alle varene mine. Hadde ingen grunn til å gjøre det, hadde de vel? Jeg kom ikke inn til hestene mine. Mine hester, men den tjukke gamle vertshusholderen hadde låst dem inn i stallen sin. Jeg måtte komme meg raskt unna for ikke å få strupen kuttet, og hva hadde jeg igjen for det? Alt jeg har er det jeg står og går i. Nå, er det rettferdig? Er det?»
«Hestene dine står trygt i mester al’Veres stall. Du kan hente dem når som helst. Hvis du blir med meg til vertshuset, er jeg sikker på at Moiraine vil hjelpe deg tilbake til Tvillingelvene.»
«Aaaaah! Hun er… hun er en Aes Sedai, ikke sant?» Fain fikk et kjølig uttrykk i ansiktet. «Kanskje, allikevel…» Han stoppet og slikket seg nervøst over leppene. «Hvor lenge blir dere i denne – Hva var det? Hva kalte du den? – Løven og Kronhjorten?»
«Vi drar i morgen,» sa Rand. «Men hva har det å gjøre med … ?»
«Du har ingen anelse om hvordan det er,» pistret Fain, «der du står med full mage og en god natts søvn i en myk seng. Jeg har nesten ikke hatt blund på øynene siden den natten. Støvlene mine er helt utslitt av løpingen, og når det gjelder maten jeg har spist…» Ansiktet hans fortrakk seg. «Jeg vil ikke være i nærheten av en Aes Sedai.» Han spyttet ut de siste ordene. «Ikke i nærheten, men jeg kan bli nødt. Jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Tanken på å ha blikket hennes på meg, eller bare det at hun vet hvor jeg er…» Han strakte seg mot Rand som om han ville gripe tak i kappen, men hendene stoppet brått og beveget seg urolig, og han tok et skritt bakover. «Lov meg at du ikke sier noe til henne. Hun skremmer meg. Det er ingen grunn til å si noe til henne, ingen grunn til at en Aes Sedai i det hele tatt skal vite at jeg er i live. Du må love meg det. Du må!»
«Jeg lover,» sa Rand beroligende. «Men du behøver ikke være redd for henne. Bli med meg. I det minste skal du få et varmt måltid.»
«Kanskje. Kanskje.» Fain gned seg tenksomt over haken. «I morgen, sa du? I løpet av den tiden … Du glemmer vel ikke løftet ditt? Du lar vel ikke henne få vite … ?»
«Jeg vil ikke la henne gjøre deg noe vondt,» sa Rand og undret seg over hvordan han kunne stoppe en Aes Sedai, samme hva hun ville gjøre.
«Hun skal ikke gjøre meg noe vondt,» sa Fain. «Nei, det skal hun ikke. Jeg har ikke tenkt å la henne gjøre det.» Som et lyn smatt han forbi Rand og ut i folkemengden.
«Mester Fain!» ropte Rand. «Vent!»
Han stormet ut av smuget, tidsnok til å se en fillete jakke forsvinne rundt det neste hjørnet. Han fortsatte å rope mens han løp etter og rundet hjørnet. Han rakk så vidt å se ryggen på en mann før han braste inn i den og begge sank sammen i en haug i sølen.
«Kan du ikke se hvor du går?» mumlet noen under ham, og Rand karet seg overrasket på beina.
«Matt?»
Matt satte seg opp med et dystert blikk og begynte å børste søle av kappen med hendene. «Du er på god vei til å bli bymann. Sover lenge om morgenen og løper rett på folk.» Han kom seg på beina og kikket på de sølete hendene sine; så mumlet han noe og tørket dem på kappen. «Hør her, du gjetter aldri hvem jeg tror jeg nettopp så.»
«Padan Fain,» sa Rand.
«Padan Fa- Hvordan visste du det?»
«Jeg snakket med ham, men han løp sin vei.»
«Så Trol-» Matt tidde og kikket nervøst rundt seg, men folk passerte dem uten så mye som å kaste et blikk på dem. Rand var glad for at han hadde lært litt forsiktighet. «Så de fikk ikke tak i ham. Jeg undres på hvorfor han forlot Emondsmark på den måten, uten et ord? Han begynte vel å løpe den gangen også, og stoppet ikke før han kom hit. Men hvorfor flyktet han nå?»
Rand ristet på hodet og ønsket han ikke hadde gjort det. Det føltes som om det kunne ramle av. «Jeg vet ikke, bortsett fra at han var redd for M … for madam Alys.» Det var ikke lett å passe på alt man sa. «Han vil ikke at hun skal få vite at han er her. Han fikk meg til å love at jeg ikke skulle si det til henne.»
«Vel, hemmeligheten hans er trygg hos meg,» sa Matt. «Jeg skulle ønske hun ikke visste hvor jeg var heller.»
«Matt?» Folk strømmet fremdeles forbi uten å verdige dem et blikk, men Rand dempet stemmen og lente seg frem. «Matt, hadde du mareritt i natt? Om en mann som drepte en rotte?»