Matt stirret på ham uten å blunke. «Du også?» sa han til slutt. «Og Perrin, tror jeg. Jeg spurte ham nesten i morges, men … Han må ha hatt mareritt. Blod og aske! Nå får noen oss til å drømme ting. Rand, jeg skulle ønske at ingen visste hvor jeg var.»
«Det var døde rotter over hele vertshuset i morges.» Han var ikke like redd for å si det nå som han hadde vært tidligere. Han følte ikke så mye av noe som helst. «Ryggen var brukket på dem.» Stemmen gjenlød i hans egne ører. Hvis han ble syk, burde han kanskje oppsøke Moiraine. Han var overrasket over at selv ikke tanken på at Den Ene Kraften kanskje skulle brukes på ham, plaget ham.
Matt pustet dypt inn, dro i kappen og kikket seg rundt, som for å finne ut hvor han skulle gjøre av seg. «Hva er det som skjer med oss, Rand? Hva?»
«Jeg vet ikke. Jeg har tenkt å spørre Thom om råd. Om hvorvidt andre … burde få vite det.»
«Nei! Ikke hun. Kanskje han, men ikke hun.»
Stemmen var så skarp at Rand ble overrasket. «Så du tror ham?» Han trengte ikke si hvilken «ham» det gjaldt; grimasen i Matts ansikt viste at han forsto.
«Nei,» sa Matt sakte. «Det er bare en mulighet, det er alt. Hvis vi forteller det til henne, og han løy, da skjer det kanskje ikke noe. Kanskje. Men det at han er i drømmene våre, kanskje det er nok til… Jeg vet ikke.» Han stoppet for å svelge. «Hvis vi ikke forteller det til henne, får vi kanskje flere drømmer. Rotter eller ikke rotter, drømmer er bedre enn … Husker du ferjen? Jeg mener at vi ikke bør fortelle noe.»
«Det er i orden.» Rand husket ferjen – og Moiraines trussel også, men på et vis virket det som så lenge siden. «Det er i orden.»
«Perrin vil ikke si noe, vil han vel?» fortsatte Matt mens han vippet på tåspissene. «Vi må dra tilbake til ham. Hvis han forteller det til henne, vil hun skjønne at det gjelder oss alle. Det kan du være sikker på. Kom igjen.» Han begynte å marsjere gjennom mengden.
Rand ble stående og se etter ham til Matt kom tilbake og grep ham i armen. Berøringen fikk ham til å se overrasket opp, og så fulgte han med vennen.
«Hva er i veien med deg?» spurte Matt. «Har du sovnet igjen?»
«Jeg tror jeg er blitt forkjølet,» sa Rand. Hodet føltes spent som en tromme og nesten like tomt.
«Du kan få deg litt kyllingsuppe når vi kommer tilbake til vertshuset,» sa Matt. Han småpratet hele tiden mens de fortet seg gjennom de overfylte gatene. Rand anstrengte seg for å lytte og svare av og til, men det var anstrengende. Han var ikke sliten og hadde ikke lyst til å sove. Det føltes som om han drev av gårde. Etter en stund oppdaget han at han fortalte Matt om Min.
«En dolk med en rubin, hva?» sa Matt. «Den likte jeg. Men jeg vet ikke når det gjelder øyet. Er du sikker på at hun ikke diktet opp alt sammen? Hvis hun er en sannsigerske, burde hun vite hva det betydde.»
«Hun sa ikke at hun var en sannsigerske,» sa Rand. «Jeg tror hun ser ting. Husk, Moiraine snakket med henne da vi var ferdig med å bade. Og hun vet hvem Moiraine er.»
Matt rynket pannen. «Jeg trodde vi ikke skulle bruke det navnet.»
«Nei,» mumlet Rand. Han gned seg i hodebunnen med begge hender. Det var vanskelig å konsentrere seg om noe som helst.
«Jeg lurer på om du er syk,» sa Matt, fremdeles med rynket panne. Med ett nappet han i Rands erme. «Se på dem.»
Tre menn i brystplater og kjegleformede stålhjelmer som var polert til de skinte som sølv, var på vei ned gjennom gaten mot Rand og Matt. Selv panseret over armene skinte. De lange kappene som var uklanderlig hvite og hadde gylne solstråler brodert på venstre side av brystet, gikk akkurat klar av gjørmen og sølepyttene i gaten. Hendene hvilte på sverdhjaltene, og de kikket seg rundt som om de så ting som nettopp hadde kravlet ut under en råtten tømmerstokk. Men ingen kikket tilbake. Det virket ikke som om noen la merke til dem. Likevel trengte ikke de tre å presse seg gjennom folkemengden. Som ved en tilfeldighet delte den seg foran mennene og etterlot seg et åpent rom som de kunne bevege seg gjennom.
«Tror du de er Lysets Barn?» spurte Matt høyt. En forbipasserende stirret hardt på Matt før han satte opp farten.
Rand nikket. Lysets Barn. Hvitekapper. Menn som hatet Aes Sedaier. Menn som fortalte andre hvordan de skulle leve og laget bråk for dem som nektet å adlyde. Hvis brente gårder og verre ting kunne betegnes med noe så mildt som bråk. Jeg burde være redd, tenkte han. Eller nysgjerrig. I det minste noe. I stedet stirret han sløvt på dem.
«De ser ikke så ille ut for meg,» sa Matt. «Men de har høye tanker om seg selv, eller hva?»
«De betyr ingenting,» sa Rand. «Vertshuset. Vi må snakke med Perrin.»
«Akkurat som Eward Congar. Han setter også nesen i sky.» Plutselig smilte Matt med glimt i øyet. «Husker du da han ramlet ned fra Vognbroen og måtte labbe søkkvåt hjem? Det jekket ham ned noen hakk en måneds tid.»
«Hva har det med Perrin å gjøre?»
«Ser du den?» Matt pekte mot en vogn som hvilte på dragene i et smug like foran Lysets Barn. En enslig stake holdt et dusin stablede tønner på plass i bunnen av vognen. «Følg med.» Leende smatt han inn i butikken til en knivmaker til venstre for dem.
Rand stirret etter ham og visste at han burde gjøre noe. Det blikket betydde alltid at Matt var ute med revestreker. Merkelig nok gledet han seg til Matts påfunn. Noe sa ham at følelsen var forbundet med fare, men likevel smilte han forventningsfullt.
Et øyeblikk senere kom Matt til syne over ham, han var i ferd med å klatre gjennom et loftsvindu og ut på teglsteinstaket over butikken. Slyngen i hendene hadde allerede begynt å hvirvle rundt. Rand kikket mot vognen igjen. Nesten med det samme kom det et skarpt smell, og idet hvitekappene passerte smuget, knakk staken som holdt stabelen av tønner på plass. Folk spratt til side da tønnene rumlet hult nedover dragene og spratt ut i gaten så gjørme og sølevann sprutet til alle kanter. De tre hvitekappene hoppet ikke mindre raskt enn de andre, og det overlegne blikket var erstattet av forbauselse. Noen forbipasserende ramlet over ende og laget enda flere plask, men de tre beveget seg smidig og unngikk lett tønnene. Men de kunne likevel ikke unngå å få sølesprut på de hvite kappene.
En skjeggete mann i langt forkle hastet ut av smuget mens han veivet med armene og ropte sint. Han kastet et blikk på de tre som forgjeves forsøkte å riste sølen av kappene; så forsvant han inn i smuget igjen fortere enn svint. Rand kikket opp på taket av butikken; Matt var forsvunnet. Det hadde vært et lett kast for en gutt fra Tvillingelvene, men effekten var såvisst mer enn man kunne håpe på. Han greide ikke å holde latteren tilbake, skjønt morskapen var som pakket i bomull. Da han vendte seg mot gaten igjen, stirret de tre hvitekappene på ham.
«Du synes noe er morsomt, ja?» Den som snakket, sto litt foran de andre. Han hadde et arrogant uttrykk i ansiktet, og øynene lyste som om han visste noe som var viktig, noe ingen andre visste.
Rands latter ble klippet over. Han og Lysets Barn var alene med gjørmen og tønnene. Mengden rundt dem hadde funnet seg viktige ærender lenger oppe eller nede i gaten.
«Er det frykt for Lyset som lammer tungen din?» Raseriet fikk hvitekappens smale ansikt til å virke enda mer sammenklemt. Han kikket avvisende på sverdhjaltet som stakk ut av Rands kappe. «Kanskje du er ansvarlig for dette, ja?» Til forskjell fra de andre hadde han en gyllen knute under solstrålene på kappen.
Rand skulle til å skjule sverdet, men i stedet feide han kappen over skulderen. Et sted i bakhodet undret han desperat på hva som skjedde, men tanken var allikevel fjern. «Ulykker hender,» sa han. «Selv for Lysets Barn.»
Den smalfjesede hevet et øyebryn. «Er du så farlig, yngling?» Han var ikke stort eldre enn Rand.
«Et hegremerke, fyrst Bornhald,» sa en av de andre advarende.