Den smalfjesete kikket på Rands sverdhjalt igjen – bronsehegren var tydelig – og gjorde store øyne et øyeblikk. Så løftet han blikket mot Rands ansikt og fnyste avvisende. «Han er for ung. Du er ikke herfra, ja?» sa han kaldt til Rand. «Du kommer hvorfra?»
«Jeg er nettopp kommet til Baerlon.» Det kriblet i armer og bein. Han kjente seg beruset, nesten varm. «Du vet ikke om et bra vertshus, vel?»
«Du unngår spørsmålet,» glefset Bornhald. «Hva slags ondskap er det i deg siden du ikke svarer meg?» Følgesvennene gled opp på siden av ham med harde og uttrykksløse ansikter. Selv om kappene var flekkete av søle, var det ikke noe komisk over dem nå.
Kriblingen fylte Rand helt, varmen hadde vokst til feber. Han ville le, så godt kjentes det. En liten stemme i bakhodet ropte at noe var galt, men han greide ikke å tenke på annet enn kraften som sprengte i ham. Smilende gynget han frem og tilbake på hælene og ventet. Vagt undret han seg på hva som kom til å skje.
Lederens ansikt mørknet. En av de andre trakk sverdet nok til at det blinket i en tomme stål. Skjelvende av raseri sa han: «Når Lysets Barn spør, din gråøyde bondeknøl, venter vi svar, ellers –» Han tidde da den smalfjesete la en arm over brystet hans. Bornhald nikket oppover gaten.
Bygarden hadde ankommet, et dusin menn i runde stålhjelmer og beslåtte lærtrøyer, og de bar langstaver som om de visste hvordan de skulle brukes. Ti skritt unna sto de tause og så på.
«Denne byen har mistet Lyset,» knurret mannen som halvveis hadde trukket sverdet. Han hevet stemmen og ropte til Garden: «Baerlon står i Den Mørkestes Skygge!» En bevegelse fra Bornhald fikk ham til å skyve sverdet tilbake i balgen.
Bornhald vendte seg mot Rand igjen. Visshetens lys glødet i øynene hans. «Mørkefrender slipper ikke unna oss, yngling, selv ikke i en by som står i Skyggen. Vi kommer til å møtes igjen. Du kan være viss på det!»
Han snudde på hælen og skred av gårde med sine to følgesvenner etter seg, som om Rand hadde opphørt å eksistere. For øyeblikket. Da de nådde den fullpakkede delen av gaten, åpnet en lomme seg tilsynelatende helt tilfeldig rundt dem også denne gang. Garden kikket på Rand og nølte, så akslet de langstavene og fulgte etter de tre hvitekappene. De måtte presse seg vei inn i mengden mens de ropte: «Gi plass for Garden!» De få som reagerte, flyttet seg motstrebende.
Rand gynget fremdeles avventende på hælene. Kriblingen var så sterk at han nesten skalv; det var som om han brant.
Matt kom ut av butikken og stirret på ham. «Du er ikke syk,» sa han til slutt. «Du er gal!»
Rand pustet dypt inn, og plutselig var alt borte som en sprukket såpeboble. Da kriblingen forsvant, sjanglet han under vissheten om det han hadde gjort. Han fuktet leppene og møtte blikket til Matt. «J eg tror vi får komme oss tilbake til vertshuset,» sa han usikkert.
«Ja,» sa Matt. «Ja, jeg tror det er best.»
Gaten hadde begynt å fylles igjen. Mer enn én forbipasserende stirret på de to ungguttene og mumlet noe til en følgesvenn. Rand var sikker på at historien ville bli spredt. En gal mann hadde forsøkt å yppe til strid mot tre av Lysets Barn. Det skulle bli noe å snakke om. Kanskje drømmene har gjort meg gal.
De to gikk seg vill flere ganger i det uryddige mønsteret av gater, men til slutt så de Thom Merrilin komme skridende gjennom mengden; han utgjorde en hel prosesjon alene. Barden sa at han var ute for å strekke beina og trekke frisk luft, men hver gang noen kikket på den fargerike kappen hans, proklamerte han med rungende stemme: «Jeg er på Løven og Kronhjorten, bare i kveld.»
Det var Matt som usammenhengende begynte å fortelle Thom Merrilin om drømmen og bekymringene over hvorvidt de skulle fortelle det til Moiraine eller ikke, men Rand fylte inn hist og her, for det var små ulikheter i hvordan de husket den. Eller kanskje alle drømmer var litt ulike, tenkte han. Men storparten av drømmene var like.
De hadde ikke fortalt mye før Thom begynte å rette all sin oppmerksomhet mot dem. Da Rand nevnte Ba’alzamon, grep barden dem i skulderen og beordret dem å holde munn. Han reiste seg på tå for å kikke over hodene på folk, og så geleidet han dem ut av ståket og inn i et tomt blindsmug hvor det bare lå noen kasser og en mager, gul hund som krøp sammen mot kulden.
Thom stirret ut på mengden for å se om noen kunne høre dem. Så vendte han seg mot Rand og Matt. De blå øynene boret seg inn i deres når han ikke gransket utgangen av smuget. «Nevn aldri det navnet der fremmede kan høre det.» Stemmen var lav, men inntrengende. «Selv ikke der en fremmed muligens kan overhøre det. Det er et veldig farlig navn, også der hvor Lysets Barn ikke vandrer i gatene.»
Matt snøftet. «Jeg kunne fortelle deg om Lysets Barn,» sa han, og kikket skjevt på Rand.
Thom ignorerte ham. «Hvis bare en av dere hadde denne drømmen…» Han nappet seg rasende i barten. «Fortell meg alt dere husker. Hver eneste detalj.» Mens han lyttet holdt han omhyggelig utkikk.
«… han nevnte de mennene han sa var blitt brukt,» sa Rand til slutt. Han mente at han hadde fortalt alt annet. «Guaire Amalasan. Raolin Myrkbane.»
«Davian,» la Matt til før han kunne fortsette. «Og Yurian Steinbue.»
«Og Logain,» avsluttet Rand.
«Farlige navn,» mumlet Thom. Blikket syntes å bore seg enda dypere inn i dem enn før. «Nesten like farlige som det andre på en eller annen måte. Alle er døde nå, bortsett fra Logain. Noen døde for lenge siden. Raolin Myrkbane for nesten to tusen år siden. Men farlig likevel. Det er best ikke å si dem høyt, selv når man er alene. De fleste ville ikke kjenne igjen et eneste av dem, men hvis feil person skulle overhøre…»
«Men hvem var de?» spurte Rand.
«Menn,» mumlet Thom. «Menn som rystet himmelens søyler og skaket verden i dens grunnvoller.» Han ristet på hodet. «Det betyr ikke noe. Glem dem. De er støv nå.»
«Ble de … brukt, som han sa?» spurte Matt. «Og drept?»
«Man kunne si at Det Hvite Tårnet drepte dem. Man kunne si det.» Thom knep leppene sammen et øyeblikk, så ristet han på hodet. «Men brukt… ? Nei, det skjønner jeg ikke. Lyset vet at Amyrlins Trone lager nok av intriger, men jeg kan ikke tenke meg det.»
Matt skalv. «Han sa så mange ting. Syke ting. Alt det om Lews Therin Frendedreper og Artur Haukevinge. Og Verdensøyet. Hva i Lysets navn skal det bety?»
«En legende,» sa barden sakte. «Kanskje. En like stor legende som Valeres Horn, i det minste i Grenselandene. Der oppe jakter unge menn på Verdensøyet på samme måte som unge menn fra Illian jakter på Hornet. Kanskje en legende.»
«Hva skal vi gjøre, Thom?» sa Rand. «Bør vi fortelle det til henne? Jeg vil ikke ha flere slike drømmer. Kanskje hun kan gjøre noe.»
«Kanskje vi ikke ville like det hun gjorde,» knurret Matt.
Thom gransket dem mens han overveide alternativene og gned seg over barten med en fingerknoke. «Jeg råder dere til å tie,» sa han til slutt. «Ikke fortell det til noen, i hvert fall ikke foreløpig. Dere kan alltids ombestemme dere hvis dere må, men straks det er sagt, er det gjort, og da er dere knyttet enda tettere til… til henne.» Med ett rettet han ryggen. «Den andre gutten! Dere sier at han hadde den samme drømmen? Har han vett nok til å holde munn?»
«Jeg tror det,» sa Rand, samtidig som Matt sa: «Vi var på vei til vertshuset for å advare ham.»
«Må Lyset sørge for at vi ikke er for sent ute!» Kappen dasket om anklene og lappene flagret i vinden da Thom skred ut av smuget. Han kikket seg tilbake over skulderen uten å stoppe: «Vel? Er støvlene deres naglet til bakken?»
Rand og Matt fortet seg etter ham, men han ventet ikke på at de skulle ta ham igjen. Denne gangen stoppet han ikke for folk som kikket på kappen, heller ikke for dem som hilste på ham som barde. Han banet seg vei som om gatene lå øde. Rand og Matt småløp bak ham for å holde følge. De nådde frem til Løven og Kronhjorten på kortere tid enn Rand hadde ventet.