«Vel,» snøftet Thom der han sto ved siden av døren. «Så er iallfall det gjort.»
«Siden alle er her,» sa Lan og forlot ildstedet for å fylle en av sølvkoppene med vin, «vil du kanskje endelig ta imot dette.» Han bød Nynaeve koppen; hun kikket mistenksomt på den. «Det er ingen grunn til å være redd,» sa han tålmodig. «Du så selv at vertshusholderen kom med vinen, og ingen av oss har hatt mulighet til å putte noe i den. Det er helt trygt.»
Den Kloke knep munnen sammen ved ordet redd, men hun tok koppen og mumlet: «Tusen takk.»
«Jeg er interessert,» sa han, «i å vite hvordan du fant oss.»
«Det er jeg også.» Moiraine lente seg oppmerksomt frem. «Kanskje du er villig til å snakke nå da du har fått Egwene og guttene brakt til deg?»
Nynaeve nippet til vinen før hun svarte Aes Sedaien: «Dere kunne ikke ha dratt til noen andre steder enn til Baerlon. Men for å være på den sikre siden fulgte jeg sporene deres. Sannelig krysset dere frem og tilbake så det holdt. Men jeg antar at dere ikke ville risikere å møte skikkelige folk.»
«Du… fulgte sporene våre?» spurte Lan. Det var første gang Rand hadde sett ham virkelig forbauset. «Jeg begynner visst å bli uforsiktig.»
«Dere etterlot svært få spor, men jeg kan følge spor like godt som noen mann i Tvillingelvene, kanskje bortsett fra Tam al’Thor.» Hun nølte før hun la ticlass="underline" «Til min far døde, tok han meg med på jakt, og han lærte meg alt han ville ha lært sønnene han ikke fikk.» Hun så utfordrende på Lan, men han nikket bare anerkjennende.
«Hvis du kan følge et spor jeg har forsøkt å skjule, fikk du god opplæring. Det er få som kan det, selv i Grenselandene.»
Brått stakk Nynaeve ansiktet nesten ned i koppen. Rand sperret opp øynene. Hun rødmet. Nynaeve viste seg aldri ute av fatning. Sint kunne hun være og ofte fornærmet, men aldri i ubalanse. Nå var det ingen tvil om at hun var rød i ansiktet, og det forsøkte hun å skjule i vinen.
«Kanskje du endelig,» sa Moiraine stille, «vil svare på noen av mine spørsmål. Jeg har svart villig vekk på dine.»
«Med en haug fortellinger som passer bedre for en barde,» svarte Nynaeve. «Det eneste sikre er at fire unge mennesker er blitt ført bort av en Aes Sedai, og bare Lyset vet hvorfor.»
«Du er blitt fortalt at det ikke er kjent her,» sa Lan skarpt. «Du må lære deg å vokte tungen din.»
«Hvorfor skulle jeg det?» forlangte Nynaeve å få vite. «Hvorfor skulle jeg hjelpe til med å skjule dere, eller det dere er? Jeg er kommet for å ta Egwene og guttene med tilbake til Emondsmark, ikke for å hjelpe dere med å bortføre dem.»
Thom brøt inn med forakt i stemmen: «Hvis du vil at de skal se landsbyen igjen – du også, for den saks skyld – bør du være mer forsiktig. Det finnes folk i Baerlon som ville drepe henne» – han nikket mot Moiraine – «fordi hun er det hun er. Ham også.» Han pekte på Lan. Så beveget han seg brått bort til dem og la nevene på bordet. Han raget over Nynaeve, og de lange bartene og buskete brynene virket med ett truende.
Hun sperret opp øynene og lente seg bakover, bort fra ham, så rettet hun ryggen trassig. Det virket ikke som om Thom merket noe; ufortrødent fortsatte han med illevarslende myk stemme: «De ville myldre som morderiske maur over dette vertshuset hvis de bare hørte et rykte, en hvisking. Så sterkt er hatet deres og deres ønske om å drepe eller fange de som er som disse to. Og Egwene? Og guttene? Du? Dere er alle sett sammen med dem, og det er nok for hvitekappene. Du ville ikke like måten de stiller spørsmål på, især ikke når Det Hvite Tårnet er involvert. Forhørerne til hvitekappene tror at du er skyldig før de begynner, og de har bare én dom for den slags skyld. De bryr seg ikke om å finne sannheten; den kjenner de på forhånd. Alt de er ute etter med de varme jernene og tengene, er en tilståelse. Best du husker at noen hemmeligheter er for farlige til å nevnes høyt, selv når du tror du vet hvem som lytter.» Han rettet seg opp og mumlet: «Det virker som jeg har sagt det ofte til folk i den senere tid.»
«Vel talt, barde,» sa Lan. Vokteren hadde det vurderende blikket i øynene igjen. «Jeg er overrasket over at du er så bekymret.»
Thom trakk på skuldrene. «Det er kjent at også jeg kom sammen med dere. Jeg liker ikke tanken på en Forhører med glødende jern som ber meg angre mine synder og vandre i Lyset.»
«Det,» sa Nynaeve skarpt, «er bare enda en god grunn for at de skal bli med meg tilbake i morgen tidlig. Eller i ettermiddag. Jo før vi kommer oss bort fra dere og på vei tilbake til Emondsmark, jo bedre.»
«Vi kan ikke,» sa Rand og var glad for at vennene begynte å snakke samtidig. På det viset måtte Nynaeve fordele blikket sitt på alle; og selv da sparte hun ikke noen. Men han hadde snakket først, og de andre tidde og så på ham. Selv Moiraine lente seg tilbake og så på ham over sammenpressede fingertupper. Med en kraftanstrengelse møtte han Den Klokes øyne. «Hvis vi drar tilbake til Emondsmark, vil Trollokene også vende tilbake. De er… på jakt etter oss. Jeg vet ikke hvorfor, men de er det. Kanskje vi kan finne ut hvorfor i Tar Valon. Kanskje vi kan finne ut hvordan vi kan stoppe det. Det er den eneste måten.»
Nynaeve løftet hendene. «Du høres akkurat ut som Tam. Han fikk dem til å bære seg til landsbymøtet og forsøkte å overtale alle. Han hadde allerede forsøkt med Landsbyrådet. Bare Lyset vet hvordan din … madam Alys» – hun la en vognlast forakt i ordet – «greide å lure ham til å tro på henne. Han pleier å ha en smule vett, mer enn de fleste menn. Uansett er rådet en gjeng tullinger mesteparten av tiden, men ikke tullete nok til det, og det var heller ingen andre. De var alle enige i at dere måtte finnes. Så ville Tam være den som dro etter dere, og det selv om han ikke kunne stå på beina. Tåpelighet må ligge til familien din.»
Matt kremtet før han mumlet: «Hva med min pappa? Hva sa han?»
«Han var redd for at du skulle prøve noen av knepene dine på utlendingene og få skallen dunket inn. Han virket mer redd for det enn for … madam Alys her. Men så har han aldri vært særlig mye smartere enn deg.»
Matt virket usikker på hvordan dette skulle oppfattes eller hva han skulle svare, om han i det hele tatt burde svare.
«Jeg regner med,» begynte Perrin nølende, «jeg mener, mester Luhhan var vel heller ikke videre begeistret over at jeg dro?»
«Hadde du ventet han skulle være det?» Nynaeve ristet på hodet i avsky og så på Egwene. «Kanskje jeg ikke skulle blitt overrasket over slikt toskeskap fra dere tre, men jeg trodde andre hadde bedre dømmekraft.»
Egwene lente seg tilbake så hun var skjermet av Perrin. «Jeg la igjen et brev,» sa hun forsagt. Hun dro i hetten, som om hun var redd for at det uflettede håret skulle synes. «Jeg forklarte alt.» Nynaeves ansikt mørknet.
Rand sukket. Den Kloke var på nippet til å hudflette dem, og det virket som om dette ville bli en førsteklasses hudfletting. Hvis hun bestemte seg i sinne – hvis hun for eksempel sa at hun aktet å ta dem med tilbake til Emondsmark samme hva noen sa – ville hun ikke være til å rokke. Han åpnet munnen.
«Et brev!» begynte Nynaeve, idet Moiraine sa: «Du og jeg har fremdeles noe å snakke sammen om.»
Hvis Rand kunne ha stoppet, ville han gjort det, men ordene rant ut som om en sluse var åpnet. «Alt dette er vel og bra, men det forandrer ikke noe. Vi kan ikke vende tilbake. Vi må fortsette.» Han snakket saktere mot slutten, og stemmen sank til en hvisking da han avsluttet. Både Den Kloke og Aes Sedaien så på ham. Det var det blikket han fikk hvis han kom over kvinner som snakket sammen om ting som angikk Kvinnenes Krets, det blikket som sa at han hadde tråkket inn på enemerker hvor han ikke hørte til. Han lente seg tilbake og ønsket han var et annet sted.
«Du er Den Kloke,» sa Moiraine, «du må tro at de er tryggere hos meg enn de ville være i Tvillingelvene.»
«Tryggere!» Nynaeve ristet avvisende på hodet. «Det var du som brakte dem hit, her hvor hvitekappene er. De samme hvitekappene som, hvis jeg skal tro barden, kan skade dem på grunn av deg. Forklar meg hvordan de er tryggere, Aes Sedai.»