«Det er mange farer jeg ikke kan beskytte dem mot,» sa Moiraine, «like lite som du kan beskytte dem mot å bli truffet av lyn på veien hjem. Men det er ikke lyn de må frykte, ikke hvitekapper engang. Det er Den Mørkeste og lakeiene hans. Mot slikt kan jeg beskytte dem. Å røre ved Den Sanne Kilden, å røre ved saidar, gir meg, som enhver Aes Sedai, den beskyttelsen.» Nynaeve strammet munnen skeptisk. Moiraines lepper strammet seg også, av raseri, men hun fortsatte, og stemmen var hard og tålmodigheten på bristepunktet. «Selv de stakkars mennene som en kort stund styrer Kraften, oppnår såpass, selv om det noen ganger beskytter å røre saidin, og noen ganger gjør smitten dem mer sårbare. Men jeg, eller enhver annen Aes Sedai, kan utvide beskyttelsen til dem som er rundt meg. Ingen Skygger kan skade dem hvis de er så nær meg som du er nå. Ingen Trollok kan komme innenfor rekkevidde uten at Lan enser ondskapen. Kan du tilby dem bare halvparten så mye hvis de vender tilbake til Emondsmark med deg?»
«Du dikter opp farer,» sa Nynaeve. «Vi har et ordtak i Tvillingelvene: Det er det samme om ulven vinner over bjørnen eller bjørnen vinner over ulven, kaninen taper alltid. Ta tevlingen din et annet sted og la oss i Emondsmark være i fred.»
«Egwene,» sa Moiraine etter et øyeblikk, «ta med deg de andre og la Den Kloke være alene med meg litt.» Ansiktet hennes var uttrykksløst. Ved bordet akslet Nynaeve seg som om hun gjorde seg klar til en brytekamp.
Egwene kom seg på beina, og ønsket om å være verdig sto i strid med ønsket om å unngå en konfrontasjon med Den Kloke over det uflettede håret. Men det var ikke vanskelig å samle alle sammen bare med blikket. Matt og Perrin skjøv stolene raskt tilbake og mumlet høflig mens de forsøkte å la være å løpe på veien ut. Selv Lan begynte å gå mot døren på tegn fra Moiraine, og han dro Thom med seg.
Rand fulgte etter, og Vokteren lukket døren etter dem, før han stilte seg på vakt overfor inngangen. Under Lans blikk beveget de andre seg et kort stykke ned i gangen; de fikk ikke den minste mulighet til å sniklytte. Da de hadde gått så langt som han fant passende, lente Lan seg mot veggen. Selv uten kappen som forandret farge, sto han så urørlig at det ikke ville være lett å få øye på ham før man var like ved siden av ham.
Barden mumlet noe om at det fantes bedre ting å bruke tiden sin til. Han forlot dem med et strengt: «Husk hva jeg sa,» over skulderen mot guttene. Ingen andre hadde lyst til å gå sin vei.
«Hva mente han med det?» spurte Egwene fraværende, med øynene på døren som skjulte Moiraine og Nynaeve. Hun fiklet fremdeles med håret som om hun ikke kunne bestemme seg for å slå hetten tilbake eller å skjule at håret ikke var flettet.
«Han ga oss et råd,» sa Matt.
Perrin stirret skarpt på ham. «Han ba oss om ikke å åpne munnen før vi var sikre på hva vi skulle si.»
«Det høres ut som et virkelig godt råd,» sa Egwene, men det var tydelig at hun ikke var videre interessert.
Rand var fortapt i sine egne tanker. Hvordan kunne Nynaeve være en del av dette? Hvordan kunne noen av dem være involvert i hendelser med Trolloker og Skyggere og med Ba’alzamon som dukket opp i drømmene deres? Det var galskap. Han undret seg på om Min hadde fortalt Moiraine om Nynaeve. Hva snakket de om der inne?
Han ante ikke hvor lenge de hadde stått der da døren endelig åpnet seg. Nynaeve kom ut, og det ga et sett i henne da hun så Lan. Vokteren mumlet noe som fikk henne til å kaste irritert på hodet. Så gled han forbi henne og inn gjennom døren.
Hun vendte seg mot Rand, og først nå merket han at de andre var forsvunnet i all stillhet. Han hadde ikke lyst til å stå ansikt til ansikt med Den Kloke alene, men han kunne ikke komme seg unna nå da han hadde møtt Nynaeves blikk. Et svært granskende blikk, tenkte han forundret. Hva hadde de snakket om? Han rettet ryggen da hun nærmet seg.
Hun pekte på Tams sverd. «Det ser ut til å passe deg nå, selv om jeg ville ha likt bedre at det ikke gjorde det. Du har vokst, Rand.»
«På en uke?» Han lo, men det lød tvungent, og hun ristet på hodet som om han ikke forsto. «Overbeviste hun deg?» spurte han. «Det er virkelig den eneste måten.» Han tidde og tenkte på Mins gnister. «Drar du videre sammen med oss?»
Nynaeve sperret opp øynene. «Dra videre med dere? Hvorfor skulle jeg gjøre noe slikt? Mavra Mailen kom opp fra Devens Ritt for å ta seg av ting til jeg vender tilbake, men hun vil hjem så snart som mulig. Jeg håper fremdeles at dere vil ta til vettet og bli med meg.»
«Vi kan ikke.» Han syntes han så noe bevege seg i døråpningen, men de var alene i gangen.
«Du sa det, og hun sa det.» Nynaeve rynket pannen. «Hvis ikke hun hadde vært blandet opp i det… Du kan ikke stole på en Aes Sedai, Rand.»
«Du høres ut som om du virkelig tror på oss,» sa han sakte. «Hva skjedde på landsbymøtet?»
Nynaeve kikket bort på døråpningen før hun svarte; det var ingen bevegelse der nå. «Det var bare rot, men det er ingen grunn til å la henne få vite at vi ikke kan ordne våre anliggender bedre enn det. Og jeg tror bare én ting: Dere er alle i fare så lenge dere er sammen med henne.»
«Noe skjedde,» insisterte han. «Hvis du tror det er en liten mulighet for at vi har rett, hvorfor vil du ha oss med tilbake? Og hvorfor deg, av alle? De kunne like gjerne ha sendt borgermesteren som Den Kloke.»
«Du har vokst.» Hun smilte, og et øyeblikk fikk morskapen hennes ham til å flytte på føttene. «Jeg husker en tid da du ikke ville ha stilt spørsmål ved hvor jeg valgte å dra eller hva jeg valgte å gjøre, samme hvor eller hva det var. Det er omtrent en uke siden nå.»
Han kremtet og fortsatte sta. «Det gir ingen mening. Hvorfor er du egentlig her?»
Hun kastet halvveis et blikk på den ennå åpne døren; så grep hun ham i armen. «La oss gå litt mens vi snakker.» Han lot seg bli ledet, og da de var langt nok unna døren til at ingen kunne høre dem, begynte hun på ny: «Som jeg sa var møtet bare rot. Alle entes om at noen måtte bli sendt etter dere, men landsbyen var delt. Den ene gruppen ville redde dere, men det var stor diskusjon om hvordan det kunne gjøres når dere var sammen med en … en som henne.»
Han var glad for at hun husket å veie ordene. «De andre trodde på Tam?»
«Ikke akkurat det, men de mente at dere ikke skulle være blant fremmede heller, særlig ikke med noen som henne. Uansett ville nesten hver eneste mann være med i følget. Tam, og Bran al’Vere med den offisielle skålvekten om halsen, og Haral Luhhan, til Alsbet ba ham sette seg. Selv Cenn Buie. Må Lyset redde meg fra menn som tenker med hårene på brystet. Selv om jeg ikke har hørt om noen annen type.» Hun snøftet foraktelig og så anklagende på ham. «I hvert fall kunne jeg se at det ville gå minst en dag, kanskje flere, før de fikk bestemt seg, og på et vis … på et vis var jeg overbevist om at vi ikke kunne vente så lenge. Jeg kalte sammen Kvinnenes Krets og fortalte dem hva som måtte gjøres. Jeg kan ikke påstå at de likte det, men de innså at det var rett. Og derfor er jeg her, fordi mennene i Emondsmark er noen sta ullhoder. De krangler vel fortsatt om hvem de skal sende, selv om jeg ga beskjed om at jeg ville ta meg av det.»
Nynaeves historie forklarte hvorfor hun var der, men den hadde ingen beroligende virkning på ham. Hun var fremdeles fast bestemt på å ta dem med tilbake.
«Hva hadde hun å si til deg der inne?» spurte han. Moiraine hadde nok brukt ethvert argument, men hvis hun skulle ha glemt et, ville han selv bruke det.
«Mer av samme sorten,» svarte Nynaeve. «Og hun ville vite mer om dere tre. For å se om hun kunne tenke seg grunnen til at dere … har tiltrukket dere den slags oppmerksomhet… sa hun i hvert fall.» Hun tidde og kikket på ham fra øyekroken. «Hun forsøkte å skjule det, men mest av alt ønsket hun å vite om noen av dere var født utenfor Tvillingelvene.»