Med ett var ansiktet hans stramt som et trommeskinn. Han greide å klukke hest: «Hun får de rareste ideer. Jeg håper du forsikret henne om at vi alle er født i Emondsmark.»
«Selvfølgelig,» svarte hun. Det hadde bare vært en ørliten pause før hun svarte, så kort at han ikke ville ha oppfattet den hvis ikke han hadde vært på vakt.
Han forsøkte å tenke på noe han kunne si, men tungen føltes som et stykke lær. Hun vet det. Når alt kom til alt var hun jo Den Kloke, og Den Kloke skulle vite alt om alle. Hvis hun vet om det, så var det ingen feberdrøm. A, må Lyset hjelpe meg, far!
«Er det bra med deg?» spurte Nynaeve.
«Han sa… sa at jeg… ikke var sønnen hans. Da han fantaserte … i feberørske. Han sa at han hadde funnet meg. Jeg trodde det bare var …» Halsen begynte å brenne, og han måtte stoppe.
«Åh, Rand.» Hun stoppet og tok ansiktet hans mellom hendene sine. Hun måtte strekke seg for å rekke opp. «Folk sier de underligste ting når de har feber. Meningsløse ting. Ting som ikke er sanne eller virkelige. Hør på meg. Tam al’Thor dro hjemmefra for å søke eventyr da han var en gutt på din alder. Jeg husker ennå da han kom tilbake til Emondsmark, som voksen mann med en rødhåret kone utenfra og et innsvøpt spedbarn. Jeg husker at Khari al’Thor vugget barnet i armkroken med så stor glede og kjærlighet som jeg noengang har sett hos en kvinne med et barn. Hennes barn, Rand. Deg. Nå retter du deg opp og slutter med disse tåpelighetene.»
«Selvfølgelig,» sa han. Så jeg ble født utenfor Tvillingelvene. «Selvfølgelig.» Kanskje Tam hadde fantasert, og kanskje han hadde funnet barnet etter et slag. «Hvorfor fortalte du det ikke til henne?»
«Det er ikke en utlendings sak.»
«Ble noen av de andre født på utsiden?» Så snart han hadde spurt, ristet han på hodet. «Nei, ikke svar. Det er heller ikke min sak.» Men det ville vært greit å vite om Moiraine var mer interessert i akkurat ham enn i de andre. Ville det det?
«Nei, det er ikke din sak,» sa Nynaeve enig. «Det behøver ikke bety noe. Det kan hende hun famler i blinde etter en grunn, samme hvilken, til at disse vesenene er etter dere. Etter dere alle.»
Rand greide å smile. «Så du tror de jager oss.»
Nynaeve ristet på hodet med et skjevt smil. «Du har sannelig lært å vri og vende på ord siden du traff henne.»
«Hva kommer du til å gjøre?» spurte han.
Hun gransket ham; han møtte rolig øynene hennes. «I dag skal jeg ta et bad. Resten får vi ta når det kommer, ikke sant?»
KAPITTEL 17
Voktere og jegere
Etter at Den Kloke hadde forlatt ham, fant Rand veien til storstua.
Han trengte å høre mennesker le og å glemme både det Nynaeve hadde sagt og problemene hun kunne stelle til for dem.
Rommet var svært fullt, men ingen lo, selv om både stoler og benker var opptatt og det sto tett i tett med folk langs veggene. Thom opptrådte igjen. Han sto på et bord ved veggen lengst unna, og de storslagne bevegelsene syntes å favne hele det store rommet. Det var Den Store Jakten på Hornet igjen, men det var naturligvis ingen som klaget over det. Det var så mange fortellinger om hver Jeger, og så mange Jegere å fortelle om, at ingen fortalte likt. Og hele historien ville tatt en uke eller mer. Bare den knitrende peisilden blandet seg med bardens stemme og harpe.
«… Til verdens åtte hjørner rir Jegerne, til himmelens åtte søyler, hvor tidens vinder blåser og skjebnen griper både de mektige og de små i panneluggen. Den største av Jegerne er Rogosh fra Talmour, Rogosh Ørnøye, viden kjent ved Høykongens hoff, fryktet ved Shayol Ghuls sletter…» Jegerne var alltid mektige helter, alle som en.
Rand fikk øye på sine to venner og klemte seg ned på benken ved siden av Perrin. Kjøkkenduftene drev inn i rommet og minnet ham på at han var sulten, men selv folk som satt med mat foran seg, ofret den liten oppmerksomhet. Tjenestepikene som skulle servere, sto som forhekset og nappet i forklærne og stirret på barden. Det virket ikke som om noen brydde seg i det hele tatt. Det var bedre å lytte enn å spise, uansett hvor god maten var.
«… siden den dagen hun ble født, hadde Den Mørkeste sett på Blaes som sin eiendom, men slik var ikke hennes tanker – ikke var Blaes fra Matuchin en Mørkefrende! Sterk som en ask står hun, smidig som en vidje, vakker som en rose. Blaes med det gylne håret. Rede til å dø heller enn å overgi seg. Men hør! Et ekko slår fra byens tårn, trompetene gjaller, et dristig messingkor. Hennes herolder proklamerer at en helt har ankommet hennes hoff. Trommer tordner og cymbaler synger. Rogosh Ørnøye har kommet for å hylle henne.»
«Rogosh Ørnøyes Pakt» snirklet seg mot slutten, men Thom gjorde bare en pause for å fukte strupen med en mugge øl før han begynte på «Lians Fylking». Den ble fulgt av «Aleth-Loriens Fall» og «Sverdet Til Gaidan Cain», og «Buad fra Albhains Siste Ritt». Pausene ble lenger etter som det led utpå kvelden, og da Thom byttet ut harpen med fløyten, visste alle at det ikke ble flere fortellinger denne natten. Mens Thom sto på bordet, sluttet to menn seg til ham og satte seg på hver sin side av det. Den ene hadde en tromme, og den andre slo med to små trehamrer på et hakkebrett med noen strenger strukket over en flat boks.
De tre unge mennene fra Emondsmark begynte å klappe i hendene da de hørte den første tonen av «Vinden I Sørgepilen», og de var ikke alene om det. Det var en av favorittene i Tvillingelvene, og i Baerlon også, lot det til. Her og der begynte stemmer å gjenta ordene, men ikke så falskt at noen hysjet på dem.
Den neste sangen var ikke så trist. Faktisk virket «Bare En Bøtte Vann» enda mer lystig enn vanlig i sammenligning, noe som kunne ha vært bardens hensikt. Folk ilte til for å fjerne bord og rydde et dansegulv, og så begynte de å slå hælene i taket til veggene ristet av tramping og rundkast. Den første dansen endte med at leende dansere forlot gulvet og nye kom til.
Thom spilte de innledende strofene til «Villgjess På Vingene», så tok han en pause for å la folk innta plassene til reelen.
«Jeg tror jeg prøver noen trinn,» sa Rand og kom seg på beina. Perrin spratt opp rett bak ham. Matt var den siste som rørte på seg, så han måtte bli igjen for å passe på klærne og våpnene.
«Husk at jeg også vil ha en svingom,» ropte Matt etter dem.
Menn og kvinner stilte opp i hver sin rekke med ansiktene mot hverandre. Først slo trommen an rytmen, så falt hakkebrettet inn, og alle danserne begynte å bøye knærne i takt. En ung jente som sto overfor Rand, med det mørke håret i fletter som fikk ham til å tenke på hjembyen, sendte ham et sjenert smil, og etterpå blunket hun til ham uten å være sjenert i det hele tatt. Thoms fløyte smøg seg rett inn i melodien, og Rand trådte frem for å møte den mørkhårete jenta. Hun kastet hodet tilbake og lo da han snurret henne rundt og overlot henne til nestemann i rekken.
Alle ler, tenkte han mens han danset rundt sin neste partner, en tjenestepike med flagrende forkle. Det eneste ansiktet som ikke smilte, det han kunne se, tilhørte en mann som hutlet seg sammen ved et av ildstedene, og denne karen hadde et arr over hele ansiktet, fra tinningen til kjeven; det gjorde nesen skjev og dro den ene munnviken ned. Mannen møtte blikket hans og gren på nesen, og Rand så flau bort. Kanskje fyren ikke kunne smile med det arret.