Han grep den neste partneren mens hun snurret rundt, og hvirvlet henne i en ring før han sendte henne videre. Enda tre kvinner danset med ham mens musikken økte takten; så var han tilbake hos den første mørkhårete jenta. De tok noen raske runder som byttet om på rekkene. Hun lo fremdeles og blunket til ham igjen.
Arrfjeset skulte på ham. Han snublet i stegene og kinnene ble varme. Det hadde ikke vært meningen å fornærme fyren; han trodde heller ikke at han hadde stirret på ham. Da han snudde seg for å møte sin neste partner, glemte han hele mannen. Nynaeve var den neste kvinnen som danset inn i armene hans.
Han subbet gjennom trinnene, snublet nesten i sine egne føtter og holdt på å tråkke henne på tærne. Hun danset elegant nok til å oppveie hans klossethet, og smilte hele tiden.
«Jeg trodde du var bedre til å danse,» lo hun idet de byttet partnere.
Han hadde bare et øyeblikk å samle seg på før de byttet igjen, og da var det Moiraine han danset med. Hvis han syntes han hadde snublet omkring sammen med Den Kloke, var det ingenting mot hvordan han følte seg sammen med Aes Sedaien. Hun gled mykt over gulvet mens kjolen hvirvlet rundt henne, og han ramlet nesten to ganger. Hun smilte medfølende, noe som bare gjorde vondt verre. Det var en lettelse å gå over til den neste partneren i rekkefølgen, selv om det var Egwene.
Han gjenvant snart noe av likevekten. Tross alt hadde han danset med henne i årevis. Håret hennes hang fremdeles uflettet, men hun hadde samlet det med et rødt bånd. Hun greide vel ikke å bestemme seg for om hun skulle tekkes Moiraine eller Nynaeve, tenkte han surt. Hun åpnet munnen som om hun skulle til å si noe, men hun var taus, og han hadde ikke tenkt å snakke først. Ikke etter at hun hadde avbrutt ham i forsøket på å si noe i spiserommet. De stirret alvorlig på hverandre og danset videre uten et ord.
Han var glad for å kunne vende tilbake til benken da reelen var over. Musikken til neste dans, en gigg, begynte idet han satte seg. Matt skyndte seg å bli med, og Perrin gled ned på benken da han forsvant.
«Så du henne?» spurte Perrin før han hadde fått satt seg. «Gjorde du det?»
«Hvilken av dem?» spurte Rand. «Den Kloke eller madam Alys? Jeg danset med begge.»
«Med Ae… med madam Alys også?» utbrøt Perrin. «Jeg danset med Nynaeve. Jeg visste ikke engang at hun danset. Hun gjør aldri det hjemme.»
«Jeg undres,» sa Rand tankefullt, «på hva Kvinnenes Krets ville ha sagt til at Den Kloke danset? Kanskje det er grunnen?»
Så ble musikken og klappingen og sangen for høy til at de kunne snakke med hverandre. Rand og Perrin klappet de også mens danserne dannet en ring på gulvet. Flere ganger merket Rand at den arrfjesete stirret på ham. Fyren hadde grunn til å være nærtagende, men Rand kunne ikke tenke seg noe han kunne gjøre nå som ikke ville gjøre situasjonen verre. Han konsentrerte seg om musikken og unngikk å se på mannen.
Dansen og sangen fortsatte til langt på natt. Til slutt husket tjenestepikene sine plikter; og Rand var glad for å kunne kjøre i seg litt brød og varm stuing. Alle spiste der de satt eller sto. Rand var med på tre danser til, og han holdt rede på trinnene da han danset med Nynaeve igjen, og likeledes med Moiraine. Denne gangen fikk han komplimenter av dem, noe som fikk ham til å stamme. Han danset også med Egwene. Hun stirret på ham med de mørke øynene sine og så stadig ut som om hun var på nippet til å si noe, men det kom ikke et ord. Han var like taus som henne, men han var sikker på at han ikke hadde sett surt på henne, samme hva Matt sa da han vendte tilbake til benken.
Rundt midnatt dro Moiraine, og Egwene, som hadde sett det plagede blikket Aes Sedaien sendte Nynaeve, hastet etter henne. Den Kloke kikket på dem med et uttrykk som var umulig å tyde. Hun gjorde et nummer av å kaste seg ut i en ny dans, før hun også dro sin vei med en mine som om hun hadde lært Aes Sedaien en lekse.
Snart la Thom fløyten ned i skrinet og begynte å krangle gemyttlig med dem som ville at han skulle fortsette. Lan kom innom for å få med seg Rand og de andre.
«Vi må komme oss tidlig av gårde,» sa Vokteren og lente seg frem for å bli hørt over ståket, «og vi trenger all den hvile vi kan få.»
«Det var en kar som stirret på meg,» sa Matt. «En mann med et arr i ansiktet. Du tror ikke han kunne være en … en av de frendene du har advart oss om?»
«Som dette?» sa Rand og dro en finger over nesen mot munnviken. «Han stirret på meg også.» Han kikket seg rundt i rommet. Folk drev hver til sitt, og de som var igjen, stimlet sammen om Thom.
«Jeg så mannen,» sa Lan. «Ifølge mester Fitch er han spion for hvitekappene. Han er ikke noe vi behøver å bekymre oss over.» Kanskje var han ikke det, men Rand kunne se at det var noe som naget Vokteren.
Rand skottet bort på Matt, som hadde det stivnede ansiktsuttrykket som alltid betydde at han skjulte noe. En spion fra hvitekappene. Har Bornhald virkelig så lyst til å hevne seg på oss? «Drar vi tidlig?» spurte han. «Virkelig tidlig?» Kanskje de kunne komme seg av gårde før noe skjedde.
«Ved daggry,» svarte Vokteren.
Da de forlot storstua, sang Matt lavt noen strofer for seg selv, og Perrin stoppet med jevne mellomrom for å øve på noen nye trinn. Det var en fornøyd Thom som slo følge. Lans ansikt var uttrykksløst da de gikk mot trappen.
«Hvor sover Nynaeve?» spurte Matt. «Mester Fitch sa at vi fikk de siste rommene.»
«Hun har en seng,» sa Thom tørt, «inne hos madam Alys og jentungen.»
Perrin plystret mellom tennene, og Matt mumlet: «Blod og aske! Jeg ville ikke ha vært i Egwenes sko for alt gullet i Caemlyn.»
Det var ikke første gang Rand ønsket at Matt kunne være alvorlig i mer enn to minutter. Deres egne sko var jo heller ikke videre gode å være i akkurat nå. «Jeg henter litt melk,» sa han. Kanskje det ville hjelpe ham til å få sove. Kanskje jeg slipper å drømme i natt.
Lan så skarpt på ham. «Noe er galt i natt. Ikke gå langt. Og husk, vi drar tidlig, samme om dere er våkne nok til å sitte i salen eller må bindes fast.»
Vokteren begynte å gå opp trappen: de andre fulgte etter under dempet munterhet. Rand sto alene i gangen. Det føltes ensomt etter alle menneskene han hadde hatt rundt seg.
Han skyndte seg til kjøkkenet, hvor en av kjøkkenpikene fremdeles var på vakt. Hun skjenket et krus melk til ham fra en steinkrukke.
Da han kom ut fra kjøkkenet og drakk en slurk av melken, begynte en skikkelse innhyllet i et matt mørke å komme mot ham fra enden av gangen. Bleke hender løftet opp den svarte hetten som skjulte ansiktet. Kappen hang ubevegelig mens skikkelsen beveget seg, og ansiktet … Et mannsansikt, men deighvitt som en snile under en stein, og uten øyne. Fra det oljesvarte håret til de hovne kinnene var huden glatt som eggeskall. Rand hostet og sprutet ut melk.
«Du er en av dem, gutt,» sa Skyggeren, og den hese hviskingen var som en fil som rasper mot knokler.
Rand mistet kruset da han begynte å trekke seg unna. Han ville løpe, men greide så vidt å tvinge føttene til å ta et nølende skritt om gangen. Han kunne ikke rive seg løs fra det øyeløse ansiktet; blikket var frosset fast og blodet stivnet i årene. Han forsøkte å rope om hjelp, å skrike, men strupen var som stein. Hvert støtvise åndedrag smertet.
Skyggeren gled rolig nærmere. Skrittene hadde en buktende, dødelig eleganse, som hos en giftslange, og likheten ble fremhevet av de overlappende brystplatene. Tynne, blodløse lepper kruset seg til et ondt smil, som ble enda mer hånende av den glatte, bleke huden der øynene skulle vært. Stemmen fikk Bornhald til å virke varm og mild: «Hvor er de andre? jeg vet de er her. Tal, gutt, og du får leve.»
Rands rygg støtte mot treverk, en vegg eller en dør – han maktet ikke å se etter. Nå da føttene hadde stanset, fikk han dem ikke til å fortsette. Skjelvende så han Myrddraalen sno seg nærmere. Han skalv mer og mer for hvert langsomme steg.