Ved Caemlyn-porten steg Lan av og hamret med neven på døren til et lite, firkantet steinhus som lente seg mot muren. En søvnig vaktmann dukket opp mens han gned seg trett i ansiktet. Da Lan snakket til ham, forsvant det søvnige uttrykket, og han stirret forbi Vokteren og bort på de andre.
«Dere vil dra?» utbrøt han. «Nå? Midt på natten? Dere må være gale!»
«Med mindre guvernøren har gitt en ordre som forbyr oss å dra,» sa Moiraine. Hun hadde også steget av, men holdt seg unna døren og lyset som strømmet ut i den mørke gaten.
«Ikke akkurat det, madam.» Vaktmannen myste mot henne og forsøkte å skjelne ansiktet. «Men porten er lukket fra solnedgang til soloppgang. Ingen får komme inn bortsett fra i dagslys. Det er ordren. Og uansett er det ulver der ute. Drepte et dusin kuer forrige uke. Kunne like gjerne ha drept et menneske.»
«Ingen skal komme inn, men det er ikke sagt noe om å dra ut,» sa Moiraine, som om det avgjorde saken. «Forstår du? Vi ber deg ikke om å være ulydig mot guvernøren.»
Lan stakk noe i neven på vaktmannen. «For bryderiet,» mumlet han.
«Jeg antar det,» sa vaktmannen sakte. Han kikket ned i hånden; det glitret i gull før han fort puttet det han hadde fått, i lommen. «Jeg antar at det ikke er sagt noe om å dra ut. Et øyeblikk.» Han stakk hodet inn igjen. «Arin! Dar! Kom ut her og hjelp meg med å få opp porten. Disse folkene vil dra sin vei. Ikke diskuter. Bare gjør det.»
To til fra vaktstyrken dukket opp fra innsiden, de stoppet og kikket med søvnig overraskelse på det åtte mann sterke følget som ville forlate byen. Etter inntrengende oppfordring fra den første vaktmannen subbet de bort og vred på det store hjulet som løftet tverrbjelken; så anstrengte de seg for å sveive opp porten. Det klikket i sveiven og sperrehjulet, men den oljede porten gled opp uten en lyd.
Men ikke før hadde den åpnet seg på gløtt, så kom en kald stemme fra mørket. «Hva er dette? Er ikke porten beordret stengt til soloppgang?»
Fem menn i hvite kapper trådte inn i lyset fra vakthuset. Hettene var trukket frem for å skjule ansiktene, men alle lot en hånd hvile på sverdet, og de gylne solene på venstre side av brystet fortalte tydelig hvem de var. Matt mumlet i skjegget. Vaktene sluttet å sveive og kikket nervøst på hverandre.
«Dette har ikke dere noe med,» sa den første vaktmannen krigersk. Fem hvite hetter vendte seg mot ham, og han avsluttet i en spakere tone. «Lysets Barn har ingen makt her. Guvernøren –»
«Lysets Barn,» sa hvitekappen som hadde snakket først, «har makt der hvor menneskene vandrer i Lyset. Barna er bare nektet adgang der Den Mørkestes Skygge hersker, ikke sant?» Han snudde det hettedekkede hodet fra vaktmannen til Lan, og så kikket han enda en gang på Vokteren, mer årvåkent nå.
Vokteren hadde ikke leet seg og virket fullstendig rolig og ubesværet. Men det var ikke mange menn som kunne se så likegyldig på et av Barna. Lans steinansikt kunne like gjerne ha sett på en skopusser.
«Hva slags folk er det som vil forlate bymurene om natten i slike tider? Med ulver luskende i mørket, og Den Mørkestes skaperverk sett flyvende over byen?» Han kikket nærmere på det flettede lærbåndet som strakte seg over Lans panne og holdt det lange håret vekk fra ansiktet. «Nordfra, ja?»
Rand huket seg sammen i salen. En Draghkar. Det måtte være det, hvis ikke denne mannen betegnet alt han ikke forsto som Den Mørkestes skaperverk. Med en Skygger i Løven og Kronhjorten burde han ha ventet en Draghkar, men for øyeblikket kunne han nesten ikke tenke på det. Han syntes han kjente igjen hvitekappens stemme.
«Veifarende,» svarte Lan rolig. «Ikke av interesse for deg eller dine.»
«Alt er av interesse for Lysets Barn.»
Lan ristet på hodet. «Er du virkelig ute etter mer bråk med guvernøren? Han har satt begrensninger for hvor mange som slipper inn i byen, og til og med satt en styrke til å fotfølge dere. Hva kommer han til å gjøre når han oppdager at dere sjikanerer hederlige borgere ved hans porter?» Han vendte seg mot vaktmennene. «Hvorfor har dere stanset?» De nølte, la hendene på sveiven og nølte igjen da hvitekappen snakket.
«Guvernøren vet ikke hva som foregår rett for nesen på ham. Det finnes ondskap han ikke ser eller lukter. Men Lysets Barn ser.» Vaktmennene så på hverandre; de åpnet og lukket hendene som om de angret på at spydene lå i vakthytten. «Lysets Barn lukter ondskap.» Hvitekappen vendte blikket mot dem som satt på hesteryggen. «Vi snuser det opp og fjerner det med roten. Der hvor det finnes.»
Rand forsøkte å gjøre seg mindre, men bevegelsen fanget mannens oppmerksomhet.
«Hva har vi her? Noen som ikke ønsker å bli sett? Hva har du –? Ah!» Mannen slo tilbake hetten, og Rand så rett på ansiktet han visste ville være der. Bornhald nikket, tydelig fornøyd. «Det er opplagt, vaktmann, at jeg har reddet deg fra en katastrofe. Dette er Mørkefrender som du skulle hjelpe med å flykte fra Lyset. Du burde bli rapportert til guvernøren for å tuktes, eller kanskje overlatt til våre Forhørere for å finne ut hva din virkelige hensikt var denne natten.» Han tok en pause for å granske vaktmannens frykt, uten at den syntes å gjøre noe inntrykk på ham. «Du ønsker ikke det, nei? I stedet tar jeg disse kjeltringene med til vår leir, slik at de kan bli avhørt i Lyset – i stedet for deg, ja?»
«Du vil ta meg med til leiren din, hvitekappe?» Moiraines stemme kom fra alle kanter. Hun hadde trukket seg tilbake i mørket da Lysets Barn nærmet seg, og skyggene klynget seg rundt henne. «Du vil avhøre meg?» Mørket omkranset henne da hun trådte frem; det fikk henne til å virke høyere. «Du vil sperre veien for meg?»
Et nytt skritt, og Rand gispet. Hun var høyere, hodet var på høyde med hans der han satt på ryggen til den grå hesten. Skyggene smøg seg som tordenskyer rundt ansiktet hennes.
«Aes Sedai!» ropte Bornhald, og fem sverd gnistret ut av balgene. «Dø!» De fire andre nølte, men han hogg til med den samme bevegelsen som fikk sverdet ut av balgen.
Rand skrek til da Moiraine hevet staven for å stoppe bladet. Den utskårne staven kunne umulig stanse hardt stål i så rask bevegelse. Sverdet traff staven; det sprutet en fontene av gnister, og et hvesende brøl kastet Bornhald tilbake mot de hvitkledde følgesvennene. Alle fem ramlet i en haug. Strimer av røyk steg fra Bornhalds sverd på bakken ved siden av ham, og bladet var bøyd i rett vinkel der det nesten var smeltet i to.
«Du våger å angripe meg!» Moiraines stemme ulte som en hvirvelvind. Skyggene danset rundt henne og draperte henne nesten som i en kutte. Hun raget like høyt som bymuren og stirret rasende ned på dem, som en kjempe på insekter.
«Kom igjen!» ropte Lan. Som et lyn grep han tøylene til Moiraines hoppe og svingte seg opp i sin egen sal. «Nå!» kommanderte han. Skuldrene strøk mot begge portene idet hingsten for gjennom den smale åpningen som en stein som var blitt kastet.
Et øyeblikk ble Rand stående fastfrosset mens han stirret. Moiraines hode og hals var høyere enn muren. Vaktmennene og Lysets Barn krøp sammen i frykt under henne og samlet seg i en klynge med ryggen mot vakthuset. Ansiktet til Aes Sedaien var visket ut av natten, men øynene var store som fullmåner og skinte både av utålmodighet og sinne. Han svelget tungt, drev hælene i ribbeina på Sky og galopperte etter de andre.
Lan stoppet femti skritt fra muren, og Rand kikket seg tilbake. Moiraines skikkelse tårnet over påleverket, med hode og skuldre i et dypere mørke mot nattehimmelen, omkranset av en glorie fra den skjulte månen. Han så på med åpen munn mens Aes Sedaien trådte over muren. Portene begynte brått å lukke seg. Så snart føttene nådde bakken utenfor, hadde hun fått igjen sin normale størrelse.
«Stopp porten!» ropte en ustø stemme innenfra. Rand trodde det var Bornhald. «Vi må forfølge dem og fange dem!» Men vaktmennene saktnet ikke farten. Portene slo igjen, og noen øyeblikk senere ramlet tverrbjelken på plass og forseglet åpningen. Kanskje noen av de andre hvitekappene ikke er like ivrige etter å møte en Aes Sedai som Bornhald.