Moiraine fortet seg bort til Aldieb og strøk henne over mulen før hun stakk staven under salgjorden. Denne gangen behøvde ikke Rand se etter for å vite at det ikke var noe hakk i staven.
«Du var større enn en kjempe,» sa Egwene åndeløst og flyttet seg rastløst på Belas rygg. Ingen andre sa noe, men Matt og Perrin manøvrerte hestene sine unna Aes Sedaien.
«Var jeg?» sa Moiraine fraværende idet hun svingte seg opp i salen.
«Jeg så deg,» protesterte Egwene.
«Tankene bedrar deg om natten; øyet ser det som ikke er der.»
«Dette er ikke tiden for skuespill,» begynte Nynaeve sint, men Moiraine avbrøt henne.
«Nei, ikke tiden for skuespill. Tiden vi sparte ved Løven og Kronhjorten kan vi ha mistet her.» Hun så seg tilbake mot porten og ristet på hodet. «Hvis jeg bare kunne tro at Draghkaren var nede på bakken.» Med et selvbebreidende snøft la hun ticlass="underline" «Eller hvis bare Myrddraalen virkelig hadde vært blind. Hvis jeg først skal ønske, kan jeg like godt ønske det virkelig umulige. Men det betyr ikke noe. De vet hvilken retning vi tar, men med litt hell holder vi oss et skritt foran dem. Lan!»
Vokteren red østover ned veien til Caemlyn, de andre fulgte tett bak, og hovene dunket rytmisk mot den hardtrampede jorden.
De holdt passe tempo, en hurtig gange hestene kunne klare i mange timer uten hjelp av en Aes Sedai. Men før de hadde vært underveis en time, ropte Matt høyt og pekte bakover den veien de hadde kommet.
«Se der!»
Alle tøylet hestene og stirret.
Flammene lyste opp himmelen over Baerlon. Det var som om noen hadde laget et bål på størrelse med et hus. Undersiden av skyene fikk et skjær av rødt, og vinden pisket gnistene mot himmelen.
«Jeg advarte ham,» sa Moiraine, «men han ville ikke ta det alvorlig.» Aldieb danset sidelengs som et ekko av Aes Sedaiens skuffelse. «Han ville ikke ta det alvorlig.»
«Vertshuset?» sa Perrin. «Løven og Kronhjorten? Hvordan kan du være så sikker?»
«Hvor langt vil du tøye tilfeldighetene?» spurte Thom. «Det kunne være guvernørens hus, men det er det ikke. Og det er ikke et lager eller noens kjøkkenovn eller høystakken til din bestemor.»
«Kanskje Lyset skinner litt på oss i natt,» sa Lan, og Egwene snudde seg sint mot ham.
«Hvordan kan du si det? Stakkars mester Fitch, vertshuset hans brenner og folk kan bli skadet!»
«Hvis de har angrepet vertshuset,» sa Moiraine, «så har de kanskje ikke merket vår avreise og min … oppvisning.»
«Med mindre Myrddraalen vil at vi skal tro akkurat det,» la Lan til.
Moiraine nikket i mørket. «Kanskje. Uansett må vi fortsette. Det blir lite hvile for alle i natt.»
«Det er lett for deg å si, Moiraine,» utbrøt Nynaeve. «Hva med folkene i vertshuset? Det må være mange som er skadet, og vertshus-holderen har mistet sitt levebrød, bare på grunn av deg! Med alt snakket ditt om å vandre i Lyset er du rede til å fortsette uten å ofre en tanke på ham. Men hans problemer skyldes deg!»
«De skyldes de tre der,» sa Lan rasende. «Ilden, de skadde, det som skjer nå – alt skyldes de tre der. Det at prisen må betales er bevis for at den er verdt å betale. Den Mørkeste vil ha guttene dine, og alt han streber etter, må holdes unna ham. Eller vil du heller la Skyggeren ta dem?»
«Vær rolig, Lan,» sa Moiraine. «Vær rolig. Kloke, du tror at jeg kan hjelpe mester Fitch og folkene i vertshuset? Vel, du har rett.» Nynaeve begynte å si noe, men Moiraine viftet det bort. «Jeg kan dra tilbake alene og gi dem hjelp. Ikke for mye, naturligvis. Det ville rette oppmerksomheten mot de jeg hjalp, en oppmerksomhet de ikke ville takke meg for, især ikke med Lysets Barn i byen. Da ville bare Lan være igjen for å beskytte dere. Han er svært dyktig, men det skal mer til enn ham hvis dere blir overrumplet av en Myrddraal og en knyttneve Trolloker. Selvfølgelig kunne vi alle dra tilbake, selv om jeg tviler på at vi ville komme oss ubemerket inn i Baerlon. Og det ville avsløre dere alle for dem som har tent på, for ikke å snakke om hvitekappene. Hvilket alternativ ville du velge, Kloke, hvis du var meg?»
«Jeg ville gjøre noe,» mumlet Nynaeve uvillig.
«Og mest sannsynlig servere seieren til Den Mørkeste,» svarte Moiraine. «Husk hva – eller hvem – det er han vil ha. Vi er i krig, like sikkert som de i Gealdan, selv om tusener kjemper der og bare åtte av oss her. Jeg skal få sendt gull til mester Fitch, nok til å gjenreise Løven og Kronhjorten, gull som ikke kan spores til Tar Valon. Og hjelp for alle dem som er skadet. Mer enn det vil bare utsette dem for fare. Det er langt fra enkelt, skjønner du. Lan.» Lan snudde hesten og fortsatte oppover veien.
Fra tid til annen kikket Rand bakover. Til slutt så han bare skinnet i skyene, og så var selv det borte i mørket. Han håpet at Min hadde det bra.
Det var fremdeles stummende mørkt da Vokteren ledet dem bort fra den hardtrampede grusveien og steg av. Rand anslo at det ikke var mer enn et par timer til morgengry. De lot salen være på hesteryggene, men bandt sammen forbeina før de slo leir uten å gjøre opp ild.
«En time,» advarte Lan da alle bortsett fra ham tullet seg inn i tepper. Han ville holde vakt mens de sov. «En time, og så må vi fortsette.» Stillheten senket seg over dem.
Etter en stund hvisket Matt slik at Rand så vidt kunne høre det: «Jeg undres hva Dav gjorde med den grevlingen?» Rand ristet taust på hodet, og Matt nølte. Til slutt sa han: «Jeg trodde vi var i sikkerhet, vet du, Rand. Det var ikke tegn til noe etter at vi krysset Taren, og der var vi i en by, med vegger rundt oss. Jeg trodde vi var trygge. Og så kom drømmen. Og en Skygger. Vil vi noen gang bli trygge igjen?»
«Ikke før vi når Tar Valon,» sa Rand. «Det var det hun sa.»
«Vil vi være trygge da?» spurte Perrin stille, og alle tre kikket mot skyggeansamlingen som var Aes Sedaien. Lan hadde smeltet inn i mørket; han kunne ha vært hvor som helst.
Med ett gjespet Rand. De andre rykket nervøst til av lyden. «Jeg tror det er best vi får oss litt søvn,» sa han. «Det vil ikke løse noen problemer å holde seg våken.»
Perrin sa lavt: «Hun skulle ha gjort noe.»
Ingen svarte.
Rand vred seg over på siden for å unngå en rot, prøvde å ligge på ryggen, rullet seg på siden på grunn av en stein, så over på magen og traff en annen rot. Det var ingen fm leirplass de hadde stoppet ved, ikke som de stedene Vokteren hadde funnet på vei nordover fra Taren. Han sovnet mens han lurte på om han ville drømme om røttene som stakk i ribbeina, og våknet av at Lan rørte ved skulderen hans. De drømmene som måtte ha kommet, var glemt, og det var han takknemlig for.
Det var ennå mørkt rett før morgengry, men straks teppene var rullet sammen og surret bak salen, drev Lan dem videre østover. Øynene deres var røde og matte, men da solen rant, laget de frokost som besto av brød og ost og vann. De spiste mens de red med kappene tett rundt seg mot vinden. Det vil si alle bortsett fra Lan. Han spiste, men han var ikke rødøyet og krøp ikke sammen. Han hadde byttet over til kappen med de skiftende fargene. Den pisket rundt ham og blafret fra grått til grønt, og han var påpasselig med å holde den klar av sverdarmen. Ansiktet forble uttrykksløst, men øynene lette uten stans, som om han hvert øyeblikk ventet et bakhold.
KAPITTEL 18
Veien til Caemlyn
Veien til Caemlyn var ikke så forskjellig fra Nordveien gjennom Tvillingelvene. Den var selvfølgelig bredere og nedslitt etter mye mer bruk, men den var like fullt av hardtrampet jord, og flankert på hver side av trær som ville ha passet godt i Tvillingelvene, siden det bare var løv på de eviggrønne trærne.
Men selve landet var annerledes, for ved middagstid forsvant veien inn i et høydedrag. I to dager snirklet veien seg mellom åsryggene, eller skar rett gjennom dem noen steder, hvis åsene var så brede at det var langt rundt, og de ikke var så høye at det var for mye arbeid å grave seg gjennom. Veien virket rett, men siden solen forandret bane over himmelen hver dag, skjønte de at veien krummet seg svakt sørover selv om den førte østover. Rand hadde sittet og dagdrømt over det gamle kartet til mester al’Vere – halvparten av guttungene i Emondsmark hadde dagdrømt over det – og så vidt han husket, krummet veien seg rundt noe som ble kalt Abshers høydedrag før den nådde Hvitebro.