Myrddraalenes svarte sverd løftet seg som ett. Trollokene kokte nedover skråningen, triumfskrikene steg og stavene vippet opp og ned mens de løp.
Moiraine klatret ned fra ryggen på Aldieb. Rolig fjernet hun noe fra pungen og pakket det ut. Rand skimtet svart ibenholt. Angrealen. Med angrealen i en hånd og staven i den andre plantet Aes Sedaien beina i bakken. Hun så på de fremstormende Trollokene og Skyggernes svarte sverd. Så løftet hun staven og drev den ned i jorden.
Grunnen klang som når en jernkjele blir truffet av en klubbe. Den hule klangen svant hen, og et øyeblikk var det stille. Alt var stille. Vinden døde hen. Trollokhylene døde hen; selv angriperne saktnet farten og stoppet opp. Alt sto stille et hjerteslag. Sakte vendte den dystre klangen tilbake. Den var forandret til lav torden som vokste til jorden stønnet.
Jorden dirret under hovene til Sky. Dette var håndverk fra en Aes Sedai, som i eventyrene. Rand ønsket han var hundre fjerdinger unna. Dirringen ble til risting som fikk trærne rundt dem til å skjelve. Den grå hesten snublet og falt nesten. Selv Mandarb og den rytterløse Aldieb vaklet som i rus, og de som red måtte klynge seg til tømmer og man, til hva som helst for å holde seg i salen.
Aes Sedaien sto fremdeles som da hun begynte, med angrealen i hånden og staven drevet ned i jorden. Hverken hun eller staven rørte seg en tomme, samme hvor mye jorden ristet og skalv rundt henne. Nå begynte bakken å bølge; det veltet ut fra staven hennes, rullet mot Trollokene som bølger i en dam, bølger som vokste, veltet gamle busker, slengte dødt løv gjennom luften, vokste og ble et jordskred som rullet mot Trollokene. Trærne i dalsøkket pisket som kjepper i hendene på smågutter. På den andre skråningen ble Trollokene dynget opp i hauger og veltet rundt og rundt av den rasende jorden.
Men Myrddraalene beveget seg fremover på en linje som om jorden ikke leet på seg under dem. De kullsvarte hestene tråkket ikke feil, og hovene beveget seg i takt. Trolloker rullet på marken rundt ridedyrene; de hylte og grep etter skråningen som slengte dem opp, men Myrddraalene kom sakte fremover.
Moiraine løftet staven og jorden stilnet, men hun var ikke ferdig. Hun pekte på søkket mellom åsryggene, og flammer sprutet ut fra grunnen, en tyve fot høy fontene. Hun slo ut med armene, og ilden raste til høyre og venstre så langt øyet kunne se og strakte seg ut til en vegg som skilte Trolloker og mennesker. Heten fikk Rand til å dekke ansiktet med hendene, selv på åsryggen. Myrddraalenes svarte ride-dyr steilet; uansett hvilke underlige evner hestene måtte ha, vrinsket de høyt og kjempet mot da Myrddraalene slo etter dem og prøvde å tvinge dem gjennom flammene.
«Blod og aske,» sa Matt kraftløst. Rand nikket sløvt.
Brått vaklet Moiraine og ville falt om ikke Lan hadde hoppet av hesten og grepet henne. «Fortsett,» sa han til de andre. Den harde tonen sto i kontrast til den ømme måten han løftet Aes Sedaien opp i salen på. «Ilden vil ikke brenne evig. Vær raske! Hvert øyeblikk teller!»
Flammeveggen brølte som om den likevel ville brenne evig, men Rand begynte ikke å krangle. De galopperte nordover så fort hestene maktet. I det fjerne skingret hornene i skuffelse, som om de allerede visste hva som hadde skjedd, og så stilnet de.
Lan og Moiraine nådde raskt igjen de andre, selv om Lan førte Aldieb etter tømmene og Aes Sedaien svaiet og holdt seg i salknappen med begge hendene. «Jeg er snart i form igjen,» sa hun som svar til de bekymrede blikkene deres. Hun virket sliten, men fattet, og blikket var like utfordrende som før. «Jeg er ikke på mitt sterkeste når jeg arbeider med Ild og Jord. En bagatell.»
De to tok over ledelsen og holdt god fart. Rand trodde ikke at Moiraine kunne holde seg i salen i større fart. Nynaeve red opp på siden av Aes Sedaien og støttet henne med en hånd. Kvinnene hvisket sammen en stund, mens følget fortsatte tvers over høydedraget. Så lette Den Kloke innenfor kappen og holdt frem en liten pakke. Moiraine åpnet den og svelget innholdet. Nynaeve sa noe før hun falt tilbake i rekken sammen med de andre og lot som om hun ikke så deres spørrende blikk. Tross omstendighetene mente Rand å se et anstrøk av tilfredshet hos henne.
Han brydde seg egentlig ikke om hva Den Kloke holdt på med. Han gned hele tiden på sverdhjaltet, og hver gang det gikk opp for ham hva han gjorde, stirret han forbauset ned. Så det er slik krig er. Han husket ikke stort, ingen spesielle hendelser. Alt smeltet sammen til en masse hårete ansikter og frykt. Frykt og hete. Det hadde virket like varmt som midt på en sommerdag. Han forsto det ikke. Nå forsøkte isvinden å fryse svettedråpene i ansiktet og på kroppen.
Han skottet mot de to vennene sine. Matt tørket svetten av ansiktet med en flik av kappen. Perrin, som stirret på noe i det fjerne og ikke likte synet, virket ikke som han var klar over svetteperlene som glinset på pannen.
Åsene ble lavere og landet begynte å flate seg ut, men i stedet for å jage videre, stanset Lan. Nynaeve red frem igjen, men et blikk fra Vokteren stoppet henne. Han og Aes Sedaien red litt lenger frem og stakk hodene sammen. Etter Moiraines håndbevegelser å dømme virket det som de kranglet. Nynaeve og Thom stirret på dem; Den Kloke med en bekymret rynke i pannen, mens barden mumlet lavt og kastet nervøse blikk bakover. De andre unngikk å se på dem, for ingen visste hva en krangel mellom en Aes Sedai og en Vokter kunne ende med.
Etter noen minutter snakket Egwene lavt til Rand, mens hun skottet nervøst mot de to som fremdeles diskuterte. «De tingene du ropte til Trollokene.» Hun stoppet som om hun ikke visste hvordan hun skulle fortsette.
«Hva med dem?» spurte Rand. Han følte seg litt forlegen – krigsrop var vel og bra for Voktere, men folk fra Tvillingelvene gjorde ikke slikt, samme hva Moiraine sa – men hvis hun begynte å gjøre narr av ham … «Matt må ha fortalt den historien ti ganger.»
«Og dårlig,» la Thom til. Matt gryntet i protest.
«Det er det samme hvordan han fortalte den,» sa Rand. «Vi har alle hørt den mange ganger. Og dessuten måtte vi rope noe. Det er jo det man gjør i slike situasjoner. Du hørte Lan.»
«Og vi har rett til det,» la Perrin tankefullt til. «Moiraine sier at vi alle stammer fra Manetherens folk. De kjempet mot Den Mørkeste, og vi kjemper mot Den Mørkeste. Det gir oss rett til det.»
Egwene fnøs som for å vise hva hun tenkte om det. «Jeg mente ikke det. Hva … hva var det du ropte, Matt?»
Matt trakk beklemt på skuldrene. «Jeg husker ikke.» Han stirret på dem, beredt til å forsvare seg. «Vel, jeg gjør ikke det. Det er tåkete alt sammen. Jeg vet ikke hva det var, eller hvor det kom fra, eller hva det betyr.» Han lo litt unnskyldende av seg selv. «Jeg antar at det ikke betyr noe.»
«Jeg… jeg tror det gjør det,» sa Egwene sakte. «Da du ropte, trodde jeg – et kort øyeblikk – at jeg forsto deg. Men det er borte, nå.» Hun sukket og ristet på hodet. «Kanskje du har rett. Men det er underlig hva man kan innbille seg i et slikt øyeblikk, er det ikke?»
«Carai an Caldazar,» sa Moiraine. Alle vred seg for å stirre på henne. «Carai an Ellisande. Al Ellisande. For æren til Den Røde Ørn. For æren til Solens Rose. Solens Rose. Manetherens eldgamle krigsrop, og krigsropet til den siste kongen. Eldrene ble kalt Solens Rose.» Moiraines smil favnet både Egwene og Matt, selv om blikket hennes dvelte ved ham. «Ennå er det styrke i Arads blod i Tvillingelvene. Ennå synger blodet.»
Matt og Egwene så på hverandre, mens alle andre så på dem. Egwenes øyne videt seg ut, og munnen kruset seg i et smil, som hun bet i seg flere ganger, usikker på hvordan hun skulle takle alt dette snakket om gammelt blod. Matts skulende blikk viste tydelig at han var sikker.
Rand trodde han visste hva Matt tenkte på. Det samme som han selv tenkte på. Hvis Matt stammet fra Manetherens gamle konger, var kanskje Trollokene ute etter ham, og ikke alle tre. Han skammet seg over tanken. Han ble rød i ansiktet, og da han så en skyldbetynget grimase i Perrins ansikt, visste han at de hadde hatt samme tanke.