«Jeg kan ikke si at jeg har hørt om noe lignende,» sa Thom etter en stund. Han akslet seg og stemmen ble brysk. «En annen gang kunne jeg ha laget en historie om dette, men akkurat nå … Du har vel ikke tenkt å bli her resten av dagen, Aes Sedai?»
«Nei,» svarte Moiraine og samlet tømmene.
Et Trollok-horn skingret i sør, som for å understreke ordene. Flere horn svarte, i øst og i vest. Hestene vrinsket og trakk seg nervøst sidelengs.
«De har kommet seg gjennom ilden,» sa Lan rolig. Han vendte seg mot Moiraine. «Du er ikke sterk nok til det du har i tankene, ikke ennå, ikke uten hvile. Og hverken Myrddraaler eller Trolloker vil følge etter inn der.»
Moiraine løftet en hånd som for å avbryte ham, så sukket hun og lot den falle. «Det er greit,» sa hun irritert. «Jeg antar du har rett, men det hadde vært bedre om vi hadde et valg.» Hun dro frem staven fra salgjorden. «Trekk dere sammen rundt meg. Så nær dere kan. Nærmere.»
Rand sporet Sky nærmere Aes Sedaiens hoppe. På Moiraines oppfordring klynget de seg sammen i en så tett krets at hestene stakk hodet over ryggkammen eller bakenden på hverandre. Da først var Aes Sedaien fornøyd. Og så, uten å si et ord, reiste hun seg i stigbøylene, svingte staven over hodene på dem og strakte seg for å være sikker på at alle ble dekket.
Rand krympet seg hver gang staven passerte over ham. Det kriblet i ham hver gang. Han kunne ha fulgt staven uten å se den, bare ved å legge merke til skjelvingene når den beveget seg over folk. Det overrasket ikke at Lan var den eneste som ikke ble påvirket.
Med ett støtte Moiraine staven mot vest. Dødt løv hvirvlet opp i luften og greinene pisket som om en støvdjevel for i den retningen hun pekte. Da den usynlige hvirvelvinden forsvant ut av syne, sukket hun og satte seg ned i salen igjen.
«For Trollokene,» sa hun, «vil det virke som om våre spor og lukter følger den. Myrddraalen vil forstå etter en stund, men da …»
«Da,» sa Lan, «har vi kommet oss unna.»
«Staven din er kraftfull,» sa Egwene, og fikk et snøft fra Nynaeve.
Moiraine klikket med tungen. «Jeg har fortalt deg, barn, at ting ikke har Kraft. Den Ene Kraften kommer fra Den Sanne Kilden, og bare et levende sinn kan styre den. Dette er ikke engang en angreal, bare et hjelpemiddel for konsentrasjonen.» Sliten stakk hun staven tilbake under salgjorden. «Lan?»
«Følg meg,» sa Vokteren, «og vær stille. Det vil ødelegge alt om Trollokene hører oss.»
Han førte dem nordover igjen. Nå var ikke farten halsbrekkende lenger, de holdt den samme raske gangen som på veien til Caemlyn. Landet fortsatte å flate ut, selv om skogen var like tett.
Ruten deres var ikke lenger rett, for Lan valgte en rute som buktet seg over hard mark og steinete fremspring. Han lot dem ikke lenger trenge gjennom underskogen; i stedet tok de seg tid til å legge veien rundt. Nå og da sakket han akterut for å granske sporene de etterlot de seg. Hvis noen så mye som hostet, fikk de et strengt grynt tilbake.
Nynaeve red ved siden av Aes Sedaien, og medfølelse kjempet med misbilligelse i ansiktet hennes. Det var et snev av noe annet også, tenkte Rand, nesten om om Den Kloke hadde et mål i sikte. Moiraine hang med skuldrene, holdt tømmene og salknappen med begge hender og svaiet for hvert skritt Aldieb tok. Det var tydelig at å lage det falske sporet, så lite det enn kunne virke sammenlignet med å lage et jordskjelv og en flammevegg, hadde kostet mye, krefter hun ikke måtte miste.
Rand begynte nesten å ønske at hornene ville begynne igjen. I det minste ville de røpe hvor langt bak Trollokene var. Og Skyggerne.
Han kikket hele tiden bakover, og var derfor ikke den første til å se det som lå foran. Da han gjorde det, stirret han forvirret. En stor, ujevn masse strakte seg utover til begge sider så langt øyet rakk, for det meste på høyde med trærne som vokste helt inntil, og med noen høyere spir her og der. Ranker og slyngplanter uten blader dekket massen i tykke lag. En klippe? Slyngplantene vil gjøre det lett å klatre, men vi får aldri med oss hestene.
Da de red litt nærmere, så han med ett et tårn. Det var helt tydelig et tårn, ikke en steinformasjon, med en underlig spiss kuppel på toppen. «En by!» sa han. Og en bymur, og spirene var vakttårn over muren. Han ble sittende med åpen munn. Den måtte være ti ganger så stor som Baerlon. Femti ganger så stor.
Matt nikket. «En by,» samtykket han. «Men hva gjør en by som dette midt i en skog?»
«Og uten mennesker,» sa Perrin. Da de så på ham, pekte han mot muren. «Ville folk la slyngplanter gro overalt på den måten der? Dere vet hvordan rankene kan ødelegge en mur. Bare se hvordan den har ramlet sammen.»
Det Rand så, føyde seg inn i hans egne tanker. Det var som Perrin sa. Ved de lave delene av muren lå det nesten overalt hauger av den sammenraste muren, dekket av kratt. Og alle vakttårnene hadde forskjellig høyde.
«Jeg lurer på hvilken by det var,» spekulerte Egwene. «Jeg lurer på hva som skjedde med den. Jeg husker ikke noe fra kartet til pappa.»
«Den ble kalt Aridhol,» sa Moiraine. «Under Trollok-krigene var den en av Manetherens allierte.» Mens hun stirret på de massive murene, virket det som om hun nesten ikke enset de andre, selv ikke Nynaeve, som støttet henne i salen. «Senere døde Aridhol, og dette stedet fikk et nytt navn.»
«Hvilket navn?» spurte Matt.
«Her,» sa Lan. Han tøylet Mandarb foran noe som en gang hadde vært en port, bred nok til at femti mann kunne marsjert side om side gjennom den. Bare de ødelagte vakttårnene med et dekke av slyngplanter var igjen; av portene fantes det ikke spor. «Vi rir inn her.» Trollok-horn skingret i det fjerne. Lan speidet i retning av lyden. Så kikket han på solen som sto halvveis nede over tretoppene i vest. «De har oppdaget at det er et blindspor. Kom, vi må finne ly før mørket faller på.»
«Hvilket navn?» spurte Matt igjen.
Moiraine svarte da de red inn i byen. «Shadar Logoth,» sa hun. «Den blir kalt Shadar Logoth.»
KAPITTEL 19
Skyggers Hvile
Knuste brosteiner knaste under hestehovene da Lan ledet dem inn i byen. Hele byen var knust, etter det Rand kunne se, og forlatt som Perrin hadde sagt. Ikke så mye som en due beveget seg, og ugress, som for det meste var gammelt og dødt, sprengte seg ut mellom sprekker i veggene og brolegningen. Det fantes flere bygninger med sammenrast tak enn hele. Veltede vegger hadde spredt stein og mur ut i gatene. Tårnene sluttet brått og forrevent som splintrede stokker. Store skrothauger med noen få forkrøplede trær i skråningene kunne være rester etter palasser eller hele kvartaler.
Det som sto igjen, var likevel nok til å ta pusten fra Rand. Den største bygningen i Baerlon ville ha forsvunnet i skyggen på nesten alt her. Overalt så han bleke marmorpalasser med enorme kupler. Det virket som om hver bygning hadde minst én kuppel; noen hadde fire eller fem, og alle var formet forskjellig. Lange søyleganger strakte seg hundrevis av skritt mot tårn som syntes å nå helt opp til himmelen. I veikryssene sto en bronsefontene eller alabastspiret til et monument, eller en statue på en pidestall. Selv om fontenene var tørre, de fleste spirene sammenraste og statuene sprukne, var resten så storslagent at han bare kunne måpe.
Og jeg som trodde at Baerlon var en by! Brenne meg, som Thom må ha ledd i skjegget. Moiraine og Lan også.
Han var så opptatt av å stirre at han ble overrasket da Lan plutselig stoppet foran en hvit steinbygning som en gang hadde vært dobbelt så stor som Løven og Kronhjorten i Baerlon. Det var ingenting som kunne fortelle hva den hadde vært den gang byen var levende og storslagen, kanskje til og med vertshus. Bare et tomt skall var igjen av de øverste etasjene – kveldshimmelen var synlig gjennom tomme vindusrammer, både glass og treverk var forsvunnet for lenge siden –men første etasje virket uskadet.