«Fri.» Han lo. «Fri!» Han saktnet farten til han danset i ring og stirret seg leende omkring. Kveldsskyggene strakte seg lange og ujevne, og den synkende solen forgyllet ruinbyen. «Har dere noen gang drømt om en by som denne? Har dere?»
Også Perrin lo, men Rand trakk beklemt på skuldrene. Dette var ikke som byen i den første drømmen, men likevel… «Hvis vi skal få sett noe,» sa han, «bør vi raske på. Det er ikke så mye dagslys igjen.»
Det virket som om Matt ville se alt, og han slepte de andre entusiastisk etter seg. De klatret over støvete fontener med bassenger som var store nok til å romme alle i Emondsmark, og vandret inn og ut av tilfeldig valgte bygninger, men alltid de største de fant. Noen forsto de hva var, andre ikke. Et palass var helt tydelig et palass, men hva var en enorm bygning med en hvit kuppel så stor som en ås utvendig og et kjemperom inni? Eller en plass omgitt av vegger, men åpen mot himmelen og stor nok til å inneholde hele Emondsmark, omkranset av rekke på rekke på rekke med steinbenker?
Matt ble utålmodig da de ikke fant annet enn støv eller oppsmuldret stein og fargeløse filler av veggtepper som raknet under fingertuppene. Et sted sto noen trestoler stablet mot veggen, og alle ramlet fra hverandre da Perrin plukket opp en.
Palassene, med sine store tomme rom, noen som kunne inneholdt hele Vertshuset Vinkilden med ekstra takhøyde og klaring på alle kanter, fikk Rand til å tenke for mye på folkene som en gang hadde bygd dem. Han trodde alle i Tvillingelvene kunne ha stått under den kuppelen, og når det gjaldt stedet med steinbenkene… Han innbilte seg nesten at han så folk i skyggene, folk som stirret misbilligende på de tre inntrengerne som forstyrret deres hvile.
Til slutt ble selv Matt sliten, samme hvor storslagne bygningene var, og han husket at de bare hadde fått en times søvn natten før. Alle begynte å tenke på det. Gjespende satt de på trappetrinnene foran en høy bygning med rekke på rekke av steinsøyler. De diskuterte hva de skulle gjøre.
«Vi må tilbake,» sa Rand, «og få oss litt søvn.» Han holdt hånden for munnen, og etterpå sa han: «Sove. Det er alt jeg vil.»
«Sove kan du gjøre når som helst,» sa Matt bestemt. «Se hvor vi er. Ruiner av en by. Skatter.»
«Skatter?» Det knaket i Perrins kjever. «Det er ingen skatter her. Finnes ikke annet enn støv.»
Rand skygget med hånden for øynene. Solen var en rød ball like over hustakene. «Det er sent, Matt. Det blir mørkt snart.»
«Det kunne være en skatt her.» Matt holdt tappert på sitt. «Og forresten har jeg lyst til å klatre opp i et av tårnene. Se på det der borte. Det er helt. Jeg vedder på at det er en fantastisk utsikt fra toppen. Hva sier dere?»
«Tårnene er ikke sikre,» sa en mannsstemme bak dem.
Rand spratt opp og snurret rundt med hånden på sverdhjaltet, og de andre var like raske.
En mann sto i skyggene mellom søylene på toppen av trappen. Han tok et halvt skritt frem, løftet hendene for å beskytte øynene, og trådte tilbake. «Unnskyld meg,» sa han glatt. «Jeg har visst vært for lenge i mørket. Øynene mine har ikke vennet seg til lyset.»
«Hvem er du?» Rand syntes uttalen virket underlig, selv etter Baerlon. Noen ord uttalte han så rart at Rand nesten ikke forsto dem. «Hva gjør du her? Vi trodde byen var forlatt?»
«Jeg er Mordeth.» Han tidde som om han ventet at de skulle gjenkjenne navnet. Da ingen viste tegn til det, mumlet han lavt og fortsatte. «Jeg kunne spørre dere om det samme. Det har ikke vært noen i Aridhol på lang tid. Lang, lang tid. Jeg hadde ikke ventet å Finne tre unge menn vandrende gatelangs.»
«Vi er på vei til Caemlyn,» sa Rand. «Vi stoppet for å finne ly for natten.»
«Caemlyn,» sa Mordeth sakte. Han rullet navnet rundt tungen; så ristet han på hodet. «Ly for natten, sa du? Kanskje dere vil bli med meg?»
«Du har ennå ikke sagt hva du gjør her,» sa Perrin.
«Hva? leg er på skattejakt, selvfølgelig.»
«Har du funnet noe,» spurte Matt opphisset.
Rand syntes Mordeth smilte, men i skyggene kunne han ikke være sikker. «Det har jeg,» sa mannen. «Mer enn jeg hadde ventet. Mye mer. Mer enn jeg kan bære med meg. Jeg hadde aldri ventet å finne tre sterke unge menn. Hvis dere vil hjelpe meg å bære det jeg kan ta med til hestene mine, kan dere dele resten. Ta så mye dere makter å bære. Alt det jeg lar ligge igjen, vil andre lykkejegere raske med seg før jeg kan vende tilbake.»
«Jeg sa jo at det måtte finnes en skatt et sted som dette,» utbrøt Matt. Han pilte opp trappen. «Vi skal hjelpe deg å bære, bare ta oss med til skatten.» Han og Mordeth forsvant dypere inn i skyggene mellom søylene.
Rand kikket på Perrin. «Vi kan ikke gå fra ham.» Perrin skottet mot den synkende solen og nikket.
De gikk vaktsomt opp trappen. Perrin passet på at øksa satt løst i belteløkken. Rand knuget sverdhjaltet. Men Matt og Mordeth ventet blant søylene; Mordeth med armene i kors, mens Matt myste utålmodig innover.
«Kom,» sa Mordeth. «Jeg skal vise dere skatten.» Han gled inn, og Matt fulgte etter. Det var nesten ikke annet å gjøre enn å fortsette.
Hallen innenfor lå i skygge, men Mordeth dreide nesten med det samme til siden og fant noen trapper som gikk i spiral nedover. Det ble stadig mørkere til de famlet seg gjennom et stummende mørke. Rand følte seg frem med en hånd langs veggen, usikker på om det ville være et nytt trinn å sette foten på. Selv Matt begynte å bli nervøs, hvis man skulle dømme etter stemmen da han sa: «Det er veldig mørkt her.»
«Ja, ja,» svarte Mordeth. Det virket ikke som om mannen ble plaget av mørket. «Det er lys lenger ned. Kom.»
Vindeltrappen endte i en korridor som var svakt opplyst av spredte, osende fakler i jernfester på veggene. I det flakkende lyset fikk Rand for første gang sett nøyere på Mordeth, som hastet videre uten å stoppe, mens han gjorde tegn til at de skulle følge ham.
Det var noe rart med ham, tenkte Rand, men han kunne ikke avgjøre akkurat hva det var. Mordeth var en glatt, noe overvektig mann, med tunge øyelokk som fikk det til å virke som om han skjulte seg bak noe mens han stirret. Han var kort og helt skallet, og gikk som om han var høyere enn noen av dem. Klærne lignet såvisst ikke på noe Rand hadde sett før. Trange svarte knebukser og myke røde støvler med skaftene brettet ned til anklene. En lang rød vest rikelig brodert med gull, og en snøhvit skjorte med vide ermer hvor mansjettene rakk nesten til knærne. Det var bestemt ikke klær å gå i når man lette etter skatter i en ruinby. Men det var noe helt annet som fikk ham til å virke underlig.
Korridoren endte i et rom med flislagte vegger, og han glemte alle merkverdigheter ved Mordeth. Gispet som unnslapp ham, var et ekko av vennenes. Også her kom lyset fra noen osende fakler som satte flekker i taket og ga alle mer enn én skygge, men dette lyset ble reflektert tusen ganger av edelsteiner og gull som lå i dynger på gulvet, berg av mynter og juveler, drikkekrus og tallerkener og fat, forgylte, juvelbesatte sverd og dolker. Alt sammen lå skjødesløst stablet i hoftehøye hauger.
Med et rop sprang Matt frem og kastet seg på kne foran en av haugene. «Sekker,» sa han åndeløst, mens han fingret med gullet. «Vi trenger sekker for å få med oss alt.»
«Vi kan ikke bære alt,» sa Rand. Han kikket hjelpeløst rundt seg. Alt gullet kjøpmennene brakte med seg til Emondsmark på et helt år, ville ikke ha utgjort en tusendel av en slik haug. «Ikke nå. Det er nesten mørkt.»
Perrin dro ut en øks og slengte skjødesløst bort kjedene som hadde hektet seg rundt den. Juveler glitret langs det skinnende svarte skaftet, og et sirlig gullmønster var gravert over dobbeltbladet. «I morgen, da,» sa han, og løftet øksa med et smil. «Moiraine og Lan vil sikkert forstå når vi viser dem dette.»
«Dere er ikke alene?» sa Mordeth. Han hadde latt dem løpe forbi ham inn i skattkammeret, men nå fulgte han etter. «Hvem er ellers sammen med dere?»