Matt, som sto med hendene begravd til håndleddene i herligheten foran seg, svarte fraværende: «Moiraine og Lan. Og så er det Nynaeve og Egwene og Thom. Han er en barde. Vi skal til Tar Valon.»
Rand måtte trekke pusten. Stillheten fra Mordeth gjorde at han så på mannen.
Mordeths ansikt fortrakk seg av raseri og frykt. Han flekket tenner. «Tar Valon!» Han hyttet med nevene til dem. «Tar Valon! Dere sa at dere var på vei til denne … denne … Caemlyn. Dere løy for meg!»
«Hvis du fremdeles vil,» sa Perrin til Mordeth, «kan vi komme tilbake i morgen og hjelpe deg.» Omhyggelig la han øksa fra seg på haugen av juvelbesatte begere og smykker. «Hvis du vil.»
«Nei. Det vil si…» Mordeth stønnet og ristet på hodet som om han ikke greide å bestemme seg. «Ta hva dere vil. Bortsett fra… Bortsett fra…»
Med ett forsto Rand hva det var ved mannen som hadde naget ham. De spredte faklene i korridoren hadde gitt hver av dem en ring av skygger, akkurat som faklene i skattkammeret gjorde. Det var bare det at… Han var så rystet at han sa det høyt. «Du har ingen skygge.»
Et beger falt med et smell fra Matts hånd.
Mordeth nikket, og for første gang åpnet de kjøttfulle øyelokkene seg helt. Det velfødde ansiktet virket plutselig magert og sultent. «Så.» Nå sto han rankere og virket høyere. «Det er bestemt.» Med ett var det ikke bare som om det virket sånn. Som en ballong este Mordeth, ansiktet fortrakk seg, hodet presset mot taket og skuldrene dunket i veggene. Han fylte hele enden av rommet og avskar fluktruten. Med hule kinn og tennene blottet i et snerr strakte han ut hender som var store nok til å omslutte et mannshode.
Med et hyl spratt Rand bakover. Da føttene hektet seg fast i en gulllenke, deiset han i gulvet og fikk luften slått ut av lungene. Han strevde for å få igjen pusten og strevde samtidig med å trekke sverdet, for kappen hadde viklet seg rundt hjaltet. Vennenes skrik fylte rommet, og gullfat og drikkekrus skramlet over gulvet. Med ett dirret et forpint skrik i Rands ører.
Nesten hulkende greide han til slutt å puste inn, samtidig som han fikk sverdet klar av balgen. Forsiktig kom han seg på beina. Han lurte på hvem det var av vennene som hadde skreket slik. Perrin stirret storøyd på ham fra den andre siden av rommet, mens han huket seg ned og løftet øksa som om han skulle til å felle et tre. Matt kikket rundt seg fra den andre siden av haugene med skatter og knuget en dolk han hadde snappet til seg.
Noe beveget seg i de mørkeste skyggene, og alle skvatt til. Det var Mordeth som presset knærne mot brystet og krøp sammen så langt inn i hjørnet han kunne komme.
«Han lurte oss,» stønnet Matt. «Det var et knep.»
Mordeth kastet hodet tilbake og ulte, og veggene dirret så støvet drev. «Dere er alle døde!» ropte han. «Alle døde!» Han spratt opp og stupte tvers over rommet.
Rand gapte og mistet nesten sverdet. Idet Mordeth stupte gjennom rommet, strakte han seg ut og ble tynnere, som tråder av røyk. Da han var tynn som en finger, traff han en sprekk i veggen og forsvant inn i den. Et siste skrik hang igjen i rommet; det løste seg sakte opp etter at han var borte.
«Dere er alle døde!»
«La oss komme oss bort herfra,» sa Perrin matt. Han grep hardere om øksa og prøvde å se til alle kanter på én gang. Uten at han merket det ble gullsmykker og edelsteiner spredt omkring under føttene hans.
«Men skatten,» protesterte Matt. «Vi kan ikke dra fra den nå.»
«Jeg vil ikke ha noe av dette,» sa Perrin og snudde seg fremdeles fra side til side. Han hevet stemmen og ropte til veggene. «Det er din skatt, hører du? Vi vil ikke ha noe av den!»
Rand stirret sint på Matt. «Vil du han skal komme etter oss? Eller har du tenkt å fylle lommene helt til han kommer tilbake med ti til av samme sorten?»
Matt bare pekte på alt gullet og juvelene. Men før han fikk sagt noe, hadde Rand grepet den ene armen og Perrin den andre. De drev ham ut av rommet mens Matt strittet imot og ropte om skatten.
Før de hadde gått ti skritt nedover korridoren, begynte det svake lyset bak dem å bli enda svakere. Faklene i skattkammeret sluknet. Matt sluttet å rope, og de satte opp farten. Den første fakkelen utenfor rommet sluknet, så den neste. Da de nådde vindeltrappen, var det ikke lenger nødvendig å slepe Matt. Alle tre løp med mørket tett etter seg. Selv det stummende mørket i trappen fikk dem bare til å nøle et øyeblikk før de spurtet oppover mens de ropte av sine lungers fulle kraft. De ropte for å skremme alt som måtte stå på lur, ropte for å minne seg selv på at de ennå levde.
De braste ut i hallen over, skled og ramlet på den støvete marmoren, karet seg ut mellom søylene, tumlet ned trappen og landet i en forslått haug ute i gaten.
Rand kom seg løs og plukket Tams sverd opp fra fortauet. Han kikket seg nervøst rundt. Mindre enn halve solen var synlig over hustakene. Skyggene strakte seg ut som mørke hender som så enda mørkere ut fordi det ennå var lyst, og de fylte nesten gaten. Han skalv. Skyggene lignet Mordeth som strakte ut armene.
«I det minste er vi i sikkerhet.» Matt reiste seg fra bunnen av haugen og børstet av seg støv i en skjelvende etterligning av hans vanlige manerer. «Og i det minste fikk jeg –»
«Er vi?» sa Perrin.
Rand visste at det ikke var innbilning denne gangen. Det prikket i nakkehuden. Noe voktet på dem fra mørket i søylegangen. Han snurret rundt og stirret på bygningene over veien. Han følte øyne på seg derfra også. Han grep hardere om hjaltet, selv om han lurte på hva det kunne være godt for. Øynene var overalt. De andre kikket vaktsomt rundt seg, og han visste at de også følte det.
«Vi holder oss i midten av gaten,» sa han hest. De møtte øynene hans; de virket like redde som han. Han svelget tungt. «Vi holder oss midt i gaten og så langt fra skyggene som mulig. Og vi går fort.»
«Går veldig fort,» istemte Matt.
Iakttakerne fulgte dem. Eller også var det mange iakttakere, mange øyne som stirret ut av nesten hver eneste bygning. Rand kunne ikke se noe bevege seg samme hvor mye han forsøkte, men han følte øynene, ivrige, sultne. Han visste ikke hva som var verst. Tusener av øyne, eller bare noen få, som fulgte dem.
På strekninger hvor solen fremdeles nådde dem, saktnet de farten litt mens de nervøst myste inn i mørket som alltid syntes å ligge foran dem. Ingen av dem var ivrige etter å gå inn i skyggene, og ingen av dem var sikre på om ikke noe lå på lur. Iakttakernes forventning var tydelig hver gang en skygge strakte seg over gaten og sperret veien for dem. De løp skrikende forbi slike steder. Rand syntes han kunne høre tørr, raslende latter.
Da tussmørket kom sigende, fikk de til slutt øye på den hvite steinbygningen. Det virket som om de hadde forlatt den for flere dager siden. Plutselig forsvant de voktende øynene. Fra et steg til det neste var de borte. Uten et ord begynte Rand å småløpe, og vennene fulgte etter; så løp de i full fart helt til de peste inn gjennom døråpningen og falt stønnende sammen.
Det brant et lite bål midt på flisegulvet, og røyken forsvant gjennom et hull i taket på et vis som minnet ubehagelig om Mordeth. Bortsett fra Lan var alle samlet rundt flammene, og de reagerte høyst forskjellig. Egwene varmet hendene over ilden da de sprang inn i rommet, og hun skvatt og tok seg til halsen. Da hun så hvem det var, ble forsøket på et knusende blikk fullstendig spolert av et lettet sukk. Thom bare mumlet noe rundt pipemunnstykket, men Rand hørte ordet «tullinger» før barden fortsatte å rake i flammene med en kjepp.
«Vettløse ullhoder!» glefset Den Kloke. Hun var breddfull av harme og forbitrelse. Øynene gnistret, og hun hadde ildrøde flekker i kinnene. «Hvorfor i Lysets Navn løp dere av gårde på den måten? Gikk det bra? Har dere ikke vett i det hele tatt? Lan er ute og leter etter dere, og dere er heldigere enn fortjent hvis han ikke banker litt fornuft inn i dere når han kommer tilbake.»
Aes Sedaiens ansikt røpet ingen uro i det hele tatt, men da hun fikk se dem, slapp hendene det krampaktige taket i kjoletøyet. Det Nynaeve hadde gitt henne, måtte ha hjulpet, for hun hadde kommet seg på beina. «Dere skulle ikke gjort det dere gjorde,» sa hun med en stemme like klar og rolig som et tjern i Vannskog. «Vi får snakke om det senere. Noe har skjedd der ute, ellers ville dere ikke kommet ramlende inn gjennom døren på den måten. Fortell.»