Rands armer og bein var tunge som bly og øynene gled igjen av seg selv, men likevel kom søvnen sent. Da den først kom, drømte han og mumlet og sparket av seg teppene. Da han brått våknet, måtte han kikke rundt seg et øyeblikk før han husket hvor de var.
Månen var oppe, den siste tynne stripen før den nye månen, det svake lyset måtte gi tapt for natten. Alle de andre sov ennå, men ikke dypt. Egwene og de to vennene hans vred seg og mumlet uhørlig. Thoms snorking som for én gangs skyld var svak, ble fra tid til annen brutt av halvveis uttalte ord. Det var fremdeles ingen tegn til Lan.
Med ett virket det som om vernet ikke var noen beskyttelse i det hele tatt. Hva som helst kunne være der ute i mørket. Mens han sa til seg selv at han var tåpelig, la han mer ved på de siste glørne. Ilden var for svak til å varme, men den lyste opp.
Han ante ikke hva som hadde vekket ham fra den ubehagelige drømmen. Han hadde vært liten gutt igjen, med Tams sverd i hånden og en krybbe reimet til ryggen, og han løp gjennom de forlatte gatene, forfulgt av Mordeth som ropte at han bare ville ha hånden hans. Og det hadde vært en gammel mann der som så på dem og kaklet sinnssykt hele tiden.
Han samlet sammen teppene, la seg tilbake og stirret i taket. Han ville gjerne sove selv om det betydde at drømmene ville fortsette, men han fikk ikke øynene til å lukke seg.
Med ett kom Lan ut av mørket og inn i rommet. Moiraine våknet og satte seg opp som om han hadde ringt med en bjelle. Lan åpnet hånden, og det klirret i jern da tre små gjenstander falt ned på flisene foran henne. Tre blodrøde emblemer formet som hornskaller.
«Det er Trolloker innenfor murene,» sa Lan. «Om litt over en time vil de finne oss. Og Dha’volene er de verste av dem.» Han begynte å vekke de andre.
Rolig begynte Moiraine å brette sammen teppene. «Hvor mange? Vet de at vi er her?» Hun hørtes ut som om ingenting hastet.
«Jeg tror ikke det,» svarte Lan. «De er godt over hundre, og de er redde nok til å drepe alt som rører på seg, inkludert hverandre. Halvmennene må piske dem frem – fire stykker bare på en knyttneve – og selv Myrddraalene ser ikke ut til å ønske mer enn å passere gjennom byen og komme ut på den andre siden så fort som mulig. De tar ingen omveier for å lete, og de slurver. Hvis de ikke hadde vært på vei rett mot oss, ville jeg sagt at vi ikke trengte å frykte noe.»
«Er det noe mer?»
«Bare dette,» sa Lan sakte. «Myrddraalen tvang Trollokene inn i byen. Hva var det som tvang Myrddraalen?»
Alle hadde lyttet i taushet. Nå bannet Thom lavt, og Egwene hvisket et spørsmåclass="underline" «Den Mørkeste?»
«Ikke vær tåpelig, jente,» glefset Nynaeve. «Den Mørkeste er bundet i Shayol Ghul av Skaperen.»
«I det minste for øyeblikket,» sa Moiraine. «Nei, Alle Løgners Far er ikke der ute, men uansett må vi dra videre.»
Nynaeve betraktet henne med smale øyne. «Forlate det beskyttende vernet og krysse Shadar Logoth midt på natten.»
«Eller bli her og møte Trollokene,» sa Moiraine. «For å holde dem stangen må jeg bruke Den Ene Kraften. Det vil ødelegge vernet og tilkalle akkurat det vesenet vernet skulle beskytte oss mot. Dessuten kunne vi like godt ha tent et signalbål på toppen av et tårn for hver Halvmann i flere fjerdingers omkrets. Jeg liker ikke å måtte dra videre, men vi er haren, og det er hundene som styrer jakten.»
«Hva om det er flere utenfor murene?» spurte Matt. «Hva skal vi gjøre?»
«Vi følger den første planen min,» sa Moiraine. Lan så på henne. Hun løftet en hånd og la ticlass="underline" «Som jeg var for sliten til å utføre i sted. Men takket være Den Kloke er jeg uthvilt nå. Vi drar mot elva. Der, med ryggen mot elva, kan jeg påkalle en mindre verge som vil holde Trolloker og Halvmenn på avstand til vi kan få laget flåter og krysse elva. Eller bedre: Kanskje vi greier å praie en handelsskute på vei ned fra Saldaea.»
Emondsmarkingene hadde et forvirret uttrykk i ansiktet. Lan merket det.
«Trolloker og Myrddraaler avskyr dypt vann. Trolloker er livredde. Ingen av dem kan svømme. En Halvmann vil ikke vade lenger enn til livet, særlig ikke hvis vannet renner. Trolloker gjør ikke det engang hvis de kan unngå det.»
«Så vi er trygge bare vi kommer oss over elva,» sa Rand, og Vokteren nikket.
«Myrddraalen vil oppdage at det er like vanskelig å få Trollokene til å lage flåter som det var å drive dem inn i Shadar Logoth. Og hvis de forsøker å krysse Arinelle på det viset, vil halvparten flykte og resten sannsynligvis drukne.»
«Hent hestene,» sa Moiraine. «Vi har ennå ikke kommet over elva.»
KAPITTEL 20
Støv i vinden
Da de forlot steinbygningen på hestene som skrittet nervøst av gårde, gufset isvinden mot dem. Den stønnet over hustakene, pisket kappene som bannere, drev skyer over den tynne måneflisen. Med en lavmælt ordre om at de skulle holde seg i nærheten, førte Lan dem nedover gaten. Hestene danset og nappet i seletøyet og ivret etter å komme seg bort.
Rand kikket nervøst opp på bygningene de passerte. De ruvet i natten med vinduer tomme som øyehuler. Det virket som om skyggene beveget seg. Noen ganger klirret det i murbrokker som ble veltet av vinden. I det minste er øynene borte. Lettelsen var bare midlertidig. Hvorfor er de borte?
Thom og emondsmarkingene flokket seg så tett sammen at alle kunne ta på hverandre. Egwene satt krumbøyd som om hun forsøkte å sette Belas hover stille ned på brosteinene. Rand ville helst ikke trekke pusten engang. Lyder kunne påkalle oppmerksomhet.
Brått gikk det opp for ham at det hadde åpnet seg en avstand frem til Vokteren og Aes Sedaien. De to var uklare skikkelser mer enn tredve skritt unna.
«Vi sakker akterut,» mumlet han og sporet Sky til raskere gange. En tynt sølvgrått tåkebånd drev lavt over gaten foran ham.
«Stopp!» Det halvkvalte ropet fra Moiraine var skarpt og inntrengende, men ikke ment å bære langt.
Usikker tøylet han hesten. Tåkesnoren strakte seg helt over gaten nå, og den este sakte, som om mer tåke strømmet fra bygningene på hver side av gaten. Nå var den tykk som en mannsarm. Sky knegget og forsøkte å rygge tilbake mens Egwene og Thom og de andre nådde ham igjen. Også deres hester kastet med hodet og nektet å nærme seg tåken.
Lan og Moiraine red sakte mot den. Nå var den tykk som et lår, og de stoppet på den andre siden, et godt stykke unna. Aes Sedaien gransket tåkestripen som skilte dem. Rand strammet skuldrene for å bli kvitt en plutselig kløende frykt mellom skulderbladene. Et svakt lys fulgte tåken. Det ble sterkere etter hvert som tåketentakelen tyknet, men var likevel bare litt sterkere enn månelyset. Alle hestene, selv Aldieb og Mandarb, flyttet urolig på seg.
«Hva er det?» spurte Nynaeve.
«Ondskapen i Shadar Logoth,» svarte Moiraine. «Mashadar. Uten øyne, uten tanker, smygende gjennom ruinene uten mål, lik en mark som graver seg gjennom jorden. Hvis den rører deg, dør du.» Rand og de andre lot hestene danse noen raske skritt tilbake, men ikke langt. Rand ville gitt mye for å bli kvitt Aes Sedaien, men akkurat nå var hun trygg som et hjem sammenlignet med det som var rundt dem.
«Men hvordan kommer vi over til dere?» spurte Egwene. «Kan du drepe den … rydde en vei?»
Moiraines latter var kort og bitter. «Mashadar er enorm, jente, enorm som Shadar Logoth selv. Hele Det Hvite Tårnet kunne ikke drepe den. Jeg kan bruke nok av Den Ene Kraften til at dere slipper igjennom, men det ville tilkalle Halvmenn som et trompetskrall. Og Mashadar ville strømme til for å lege skaden, strømme til og kanskje fange oss i sitt nett.»
Rand og Egwene kikket på hverandre, og så gjentok han hennes spørsmål. Moiraine sukket før hun svarte.
«Jeg liker det ikke, men det som må gjøres, må gjøres. Dette vesenet vil ikke være over jorden overalt. Andre gater vil være åpne. Ser dere den stjernen?» Hun vred seg i salen og pekte på en rød stjerne som hang lavt på østhimmelen. «Hvis dere fortsetter mot den stjernen, vil den føre dere til elva. Hva som enn skjer, fortsett mot elva. Vær så raske som mulig, men lag for all del ingen støy. Husk at det fremdeles er Trolloker her. Og fire Halvmenn.»