«Men hvordan skal vi finne dere igjen?» protesterte Egwene.
«Jeg kommer til å finne dere,» sa Moiraine. «Vær sikker, jeg finner dere. Dra nå. Dette vesenet er uten tanker, men det kan ense mat.» Sølvgrå reip hadde løftet seg fra den større kroppen. De svaiet frem og tilbake som tentaklene til en hundrearming i bunnen av et tjern i Vannskog.
Da Rand så opp fra den tykke stammen av melkehvit tåke, var Vokteren og Aes Sedaien borte. Han fuktet leppene og møtte øynene til følgesvennene. De var like nervøse som ham. Hva verre var: Det virket som om alle ventet på at en av de andre skulle bevege seg først. De var omgitt av natt og ruiner. Et sted der ute var Skyggerne og Trollokene, kanskje rundt neste hjørne. Tåkereipene drev nærmere til de var halvveis fremme, og de svaiet ikke lenger. De hadde valgt sitt bytte. Med ett savnet han Moiraine intenst.
De stirret fremdeles på hverandre og lurte på hvilken vei de skulle ta. Han snudde Sky, og den grå hesten slo halvveis over i trav. Han nappet i tøylene for å sette opp farten. De andre fulgte etter, som om det at han red først, gjorde ham til leder.
Med Moiraine borte hadde de ingen til å beskytte seg om Mordeth skulle dukke opp. Og Trollokene. Og… Rand tvang seg til å slutte å tenke. Han ville følge den røde stjernen. Den tanken kunne han holde fast ved.
Tre ganger red de inn i gater som var blokkert fra side til side av hauger med stein og murbrokker. Hestene ville ikke greie å klatre over haugene, og de måtte snu. Rand kunne høre de andre puste fort og skarpt, nesten i panikk. Han skar tenner for å få slutt på sin egen pesing. I det minste må du få dem til å tro at du ikke er redd. Du gjør en god jobb, ullhode! Du kommer til å få alle i sikkerhet.
De rundet det neste hjørnet. En tåkevegg badet de knuste brosteinene i et lys så klart som fra en fullmåne. Tåkestriper like tykke som hestene deres, rev seg løs og strakte seg ut etter dem. Ingen ventet. De bråsnudde og galopperte i en tett klynge uten tanke på klapringen fra hestehovene.
To Trolloker tråkket ut i gaten rett foran dem mindre enn ti skritt unna.
Et øyeblikk stirret Trollokene og menneskene på hverandre, den ene mer overrasket enn den andre. Enda et par Trolloker dukket opp, så et par til, og enda ett par. De støtte sammen med paret foran og foldet seg sammen til en forskrekket skokk ved synet av menneskene. Men de ble stående fastfrosset bare et øyeblikk. Gutturale hyl ble kastet mellom bygningene, og Trollokene bykset fremover. Menneskene spredte seg som forskremte høns.
Rands grå hest var i full galopp etter tre skritt. «Denne veien!» ropte han, men han hørte det samme ropet fra fem struper. Et hastig blikk over skulderen viste at de andre hadde dratt i hver sin retning, og Trollokene jaget alle.
Tre Trolloker var i hælene på ham mens de veivet med staver med renneløkker i enden. Huden nuppet seg da han skjønte at de holdt følge med Sky skritt for skritt. Forfulgt av heslige skrik la han seg fremover halsen til Sky og drev hesten videre.
Gaten smalnet foran ham, og bygninger med sammenraste tak lutet seg frem som om de var beruset. Sakte fylte de åpne vinduene seg med et sølvskinn, en tett tåke som veltet utover. Mashadar.
Rand tok sjansen på å kaste et blikk over skulderen. Fremdeles løp Trollokene mindre enn femti skritt bak ham. Lyset fra tåken var nok til at han kunne se dem tydelig. En Skygger red bak dem nå, og det virket like mye som flukt fra Halvmannen som jakt på Rand. Foran Rand svaiet et halvt dusin grå tentakler ut gjennom vinduene, og så et helt dusin, og fikk føling med luften. Sky kastet på hodet og skrek, men Rand boret hælene brutalt i siden på den, og hesten jaget vilt fremover.
Tentaklene stivnet idet Rand galopperte mellom dem, men han huket seg ned over nakken til Sky og nektet å se på dem. Veien videre var uten hindringer. Hvis en av dem rører meg. .. Lys! Han sporet Sky enda hardere, og hesten bykset inn i de etterlengtede skyggene. Den galopperte fremdeles for fullt. Da Mashadars glød begynte å bli svakere, kastet Rand et blikk bakover.
Mashadars svaiende grå tentakler blokkerte halve gaten. Trollokene begynte å bremse, men Skyggeren grep en pisk fra salbuen og lot den tordne over hodene på Trollokene så gnistene spraket. Trollokene huket seg sammen og lusket etter Rand. Halvmannen nølte. Den svarte åpningen under kutten gransket Mashadars armer, men så sporet også Halvmannen hesten.
De esende tåketrådene svaiet usikkert et øyeblikk. Så hogg de til som giftslanger. Minst to stykker limte seg til hver Trollok og badet dem i grått lys. De kastet hodene bakover for å skrike, men tåken rullet over ansiktene og inn i de åpne snutene og slukte skrikene. Fire lårtykke tentakler pisket rundt Skyggeren. Halvmannen og hesten rykket rundt som i en dans helt til kutten ramlet bakover og blottet det bleke, øyeløse ansiktet. Skyggeren skrek.
Det var ikke mer lyd i skriket enn i det som kom fra Trollokene, men noe trengte igjennom, et hvin som lå like utenfor hørevidde. Det var som om alle hveps i verden stakk i Rands øre med all tenkelig frykt. Det var som om Sky også hørte skriket. Hesten vred seg i krampe og sprang fortere enn noensinne. Rand hang fast og peste med en sandtørr strupe.
Etter en stund gikk det opp for ham at han ikke lenger kunne høre det tause skriket fra den døende Skyggeren. Med ett virket hovtrampet like høyt som skrik. Han tøylet Sky hardt og stoppet ved en forreven vegg like ved et gatekryss. Et navnløst monument ruvet i mørket foran ham.
Han sank sammen i salen og lyttet, men bortsett fra blodet som banket i ørene, var det ikke en lyd å høre. Kaldsvette piplet frem i ansiktet, og han skalv mens vinden rev og slet i kappen.
Til slutt rettet han ryggen. Stjerner glitret på himmelen mellom skyene, men den røde stjernen i øst skilte seg ut. Lever noen av de andre? Kan de også se den? Var de fri eller i hendene på Trollokene? Egwene, må Lyset blinde meg, hvorfor fulgte du ikke meg? Hvis de levde og var fri, ville de følge stjernen. Hvis ikke… Ruinene var enorme. Han kunne lete i dagevis uten å finne noen. Hvis han da greide å unngå Trollokene. Og Skyggeren og Mordeth og Mashadar. Motstrebende bestemte han seg for å finne veien til elva.
Han samlet tømmene. Stein slo mot stein et sted i den kryssende gaten. Han frøs til og holdt pusten. Han var gjemt i skyggene ett skritt fra hjørnet. Febrilsk tenkte han på å rygge. Men hva befant seg bak ham? Hva kunne lage støy og røpe ham? Han husket ikke, og han var redd for å slippe hjørnet av bygningen av syne.
På hjørnet bulte mørket, og den lengre skyggen av et skaft stakk frem. En stav med renneløkke! Da tanken glimtet i hodet på Rand, boret han hælene i siden på Sky, og sverdet fløy fra balgen. Med et ordløst skrik svingte han sverdet av all makt. Med en desperat kraftanstrengelse greide han å stoppe bladet. Matt hylte, ramlet halvveis av hesten og mistet nesten buen.
Rand pustet dypt og senket sverdet. Armen skalv. «Har du sett noen andre?» fikk han frem.
Matt svelget før han karet seg opp i salen igjen. «Jeg… jeg… Bare Trolloker.» Han tok seg til halsen og slikket seg over leppene. «Bare Trolloker. Og du?»
Rand ristet på hodet. «De prøver vel å finne elva. Best vi også gjør det.» Matt nikket taust, fortsatt med hånden på halsen. De satte ut mot den røde stjernen.
Før de hadde ridd hundre skritt, jamret et Trollok-horn klagende i dypet av byen. Et annet svarte fra utsiden av murene.
Rand skalv, men han holdt den rolige farten. Han voktet på de mørkeste områdene og unngikk dem så sant han kunne. Etter et rykk i tømmene, som om han tenkte på å galoppere av gårde, gjorde Matt det samme. Ingen av hornene ga lyd fra seg igjen, og det var stille da de kom til en åpning i den overgrodde muren. For lenge siden hadde det vært en port der. Bare tårnene var tilbake, og sto med ødelagte topper mot den svarte himmelen.