Madam al’Vere var en slank kvinne med grått hår i en tykk flette over den ene skulderen. Hun smilte moderlig til dem begge. «Det eimer mat på kjøkkenet hvis dere to er sultne, og jeg har aldri sett noen gutter på deres alder som ikke er det. Eller i noen alder for den saks skyld. Jeg bakte honningkaker i morges, hvis dere foretrekker det.»
Hun var en av de få gifte kvinnene i området som aldri forsøkte å gifte bort Tam. Rand fikk et varmt smil og en god matbit hver gang han besøkte vertshuset, men det gjorde alle unge menn i området. Hvis hun en sjelden gang så på ham som om hun hadde noe mer på hjertet, gjorde hun aldri noe mer ut av det, og Rand var dypt takknemlig for det.
Uten å vente på svar feide hun inn i storstua. Straks fulgte lyden av skrapende stolbein da mennene reiste seg, og utbrudd over brødduften. Hun var den beste kokka i Emondsmark, og det var ikke en mann i området som ikke begjærlig grep sjansen til å strekke beina under hennes bord.
«Honningkaker,» smattet Matt.
«Etterpå,» sa Rand bestemt, «ellers blir vi aldri ferdige.»
En lampe hang over kjellertrappen like ved kjøkkendøren, og en annen lampe tegnet en lyssirkel som fordrev mørket i rommet under vertshuset, bortsett fra noen skygger i hjørnene lengst borte. På tre-hyller langs veggene og bortover gulvet lå fat med brandy og sider og større tønner med øl og vin, og noen av dem var spunset. Mange av tønnene var merket med kritt med Bran al’Veres håndskrift som viste hvilket år de ble kjøpt, navnet på tuskhandleren som hadde solgt dem, og hvor de var blitt laget, men alt ølet og brandyen var tilvirket av bønder i Tvillingelvene eller av Bran selv. Tuskhandlere, endog handelsmenn, fraktet noen ganger med seg øl og brandy utenfra, men det smakte aldri like godt og kostet en formue, så ingen drakk det mer enn én gang.
«Nå,» sa Rand idet de satte tønnene fra seg på en hylle, «hva har du gjort som mester Luhhan ikke liker?»
Matt trakk på skuldrene. «Ingenting, egentlig. Jeg sa til Adan al’Caar og noen av de snørrete vennene hans – Ewin Finngar og Dhag Coplin – at noen av bøndene hadde sett spøkelseshunder med ild ut av kjeften løpe gjennom skogen. De slukte det rått.»
«Og mester Luhhan er sint på deg for det?» spurte Rand tvilende.
«Ikke akkurat for det.» Matt tidde, så ristet han på hodet. «Du skjønner, jeg gned to av hundene hans inn med mel til de ble helt hvite. Så slapp jeg dem løs i nærheten av Dhags hus. Hvordan kunne jeg vite at de kom til å løpe rett hjem? Det var virkelig ikke min skyld. Hvis madam Luhhan ikke hadde latt døren stå åpen, ville de ikke kommet seg inn. Jeg hadde jo ikke akkurat tenkt hun skulle få mel utover hele huset.» Han bjeffet av latter. «Jeg hørte at hun jaget gamle Luhhan og hundene, alle tre, ut av huset med en kost.»
Rand krympet seg og lo samtidig. «Hvis jeg var deg, ville jeg bekymre meg mer for Alsbet Luhhan enn for smeden. Hun er nesten like sterk, og sinnet hennes er mye verre. Uansett spiller det ingen rolle. Hvis du går fort, legger han kanskje ikke merke til deg.» Matts ansikt viste tydelig at han ikke syntes denne bemerkningen var videre morsom.
Da de gikk tilbake gjennom storstua, var det imidlertid ingen grunn til at Matt skulle skynde seg. De seks mennene hadde satt stolene i en tett klynge foran ildstedet. Med ryggen til ilden snakket Tam lavmælt, og de andre lente seg frem for å lytte, så opptatt av det han sa at de sannsynligvis ikke hadde merket det om en saueflokk var blitt drevet inn. Rand ønsket å gå litt nærmere for å høre hva de snakket om, men Matt nappet ham i ermet og sendte ham et forpint blikk. Med et sukk fulgte han etter Matt ut til kjerra.
På veien tilbake fant de et brett på toppen av trappen, og det duftet av varme honningkaker i hele gangen. Det var også to krus der, og en mugge dampende varm sider. Selv om Rand hadde formant dem om å vente til etterpå, gikk han de to siste turene mens han sjonglerte med en tønne og en varm honningkake.
Da han hadde satt sin siste tønne på plass, tørket han smulene av munnen. Da Matt rettet ryggen, sa han: «Og nå får vi finne bar –»
Det hørtes larmende fottrinn i trappen, og Ewin Finngar halvveis ramlet ned i kjelleren i hastverket, mens det lubne ansiktet strålte av iver etter å kunne overbringe nyhetene. «Det er fremmede i landsbyen.» Han trakk pusten og sendte Matt et skjevt blikk. «Jeg har ikke sett noen spøkelseshunder, men jeg hørte at noen hadde drysset mel over mester Luhhans hunder. Jeg hører også at madam Luhhan har en viss idé om hvem hun bør lete etter.»
Årene som skilte dem fra fjortenåringen Ewin, var som regel nok til at de ikke brydde seg om hva han sa. Denne gangen så de bestyrtet på hverandre, og så begynte de å snakke samtidig.
«I landsbyen?» spurte Rand. «Ikke i skogen?»
Øyeblikkelig spurte Matt: «Var kappen hans svart? Kunne du se ansiktet hans?»
Ewin så usikkert fra den ene til den andre. Da Matt tok et truende skritt mot ham, sa han fort: «Selvfølgelig kunne jeg se ansiktet hans. Og kappen er grønn. Eller kanskje grå. Fargen forandrer seg. Den går i ett med omgivelsene. Noen ganger ser du ham ikke selv om du ser rett på ham, hvis han da ikke rører på seg. Og hennes er blå som himmelen, og ti ganger vakrere enn noen stasklær jeg har sett. Hun er også ti ganger penere enn noen andre jeg har sett. Hun er en høy-båren adelskvinne, som i fortellingene, det må hun være.»
«Hun?» spurte Rand. «Hvem er det du snakker om?» Han stirret på Matt, som hadde lagt begge hendene på hodet og knepet øynene igjen.
«Det er de jeg hadde tenkt å fortelle deg om,» mumlet Matt, «før du avsporet meg med –» Han avbrøt seg selv, åpnet øynene og så skarpt på Ewin. «De kom i går kveld,» fortsatte han etter et øyeblikk, «og fikk rom her i vertshuset. Jeg så dem da de kom ridende hit. Hestene deres, Rand, jeg har aldri sett så store hester, eller så blanke og velfødde. De ser ut som de kan løpe i all evighet. Jeg tror han arbeider for henne.»
«I hennes tjeneste,» avbrøt Ewin. «Det heter å være i hennes tjeneste i fortellingene.»
Matt fortsatte som om Ewin ikke hadde sagt noe. «Iallfall retter han seg etter henne og gjør som hun sier. Men han ser ikke ut som en leiesvenn. En soldat, kanskje. Han bærer sverdet som om det er en del av ham, en hånd eller en fot. Han får handelsmennenes livvakter til å ligne løshunder. Og hun, Rand, jeg har aldri forestilt meg noen som henne. Hun er som tatt rett ut av en bardes fortelling. Hun er som … som …» Han stoppet og så surt på Ewin. «… som en høybåren adelskvinne,» avsluttet han med et sukk.
«Men hvem er de?» spurte Rand. Bortsett fra kjøpmenn som kom en gang i året for å kjøpe tobakk og ull, og tuskhandlerne, kom det aldri folk utenfra til Tvillingelvene, eller så godt som aldri. Kanskje til Tarenferjen, men ikke så langt sør. De fleste kjøpmennene og tuskhandlerne hadde kommet igjen år etter år, og de ble egentlig ikke regnet som fremmede. Bare utenforstående. Det var godt og vel fem år siden en virkelig fremmed hadde dukket opp i Emondsmark, og han forsøkte å unnslippe noen ubehageligheter oppe i Baerlon som ingen av landsbyboerne forsto noe av. Han ble ikke lenge. «Hva vil de?»
«Hva de vil?» utbrøt Matt. «Jeg bryr meg ikke om hva de vil. De er fremmede, Rand, fremmede av en type som du aldri har drømt om. Tenk på det!»
Rand åpnet munnen, men lukket den igjen. Den svartkledde rytteren hadde gjort ham nervøs som en katt i en hundegård. Det virket som en nifs tilfeldighet med tre fremmede rundt om i landsbyen på samme tid. Tre hvis denne fyrens kappe som skiftet farge, aldri skiftet til svart.
«Hun heter Moiraine,» sa Ewin i den korte stillheten. «Jeg hørte han sa det. Moiraine, kalte han henne. Gode fru Moiraine. Hans navn er Lan. Selv om Den Kloke ikke liker henne, gjør jeg det.»
«Hva får deg til å tro at Nynaeve misliker henne?» spurte Rand.