Matt nølte ved porten, men Rand sa stille: «Er det tryggere der inne enn her ute?» Han senket ikke farten, og etter et øyeblikk fulgte Matt etter ut av Shadar Logoth mens han forsøkte å se til alle kanter samtidig. Rand slapp luften sakte ut av lungene. Munnen var tørr. Vi kommer til å greie det. Lys, vi kommer til å greie det!
Bak dem forsvant murene i et svelg av natt og skog. Rand lyttet etter hver minste lyd og holdt den røde stjernen rett foran seg.
Med ett kom Thom galopperende forbi dem og saktnet bare farten så han fikk ropt: «Ri, tosker!» Et øyeblikk senere hørte de jaktrop og tramping i krattskogen. Trollokene var like i hælene på ham.
Rand sporet hesten, og Sky bykset etter bardens vallak. Hva skjer når vi kommer til elva uten Moiraine? Lys, Egwene!
I skyggene satt Perrin på hesten og kikket på den åpne porten et lite stykke unna. Fraværende lot han tommelen gli langs øksebladet. Det virket som en trygg vei ut av ruinbyen, men han hadde sittet der i fem minutter og gransket ruten. Vinden tumlet med de rufsete krøllene og prøvde å rive av ham kappen, men han dro den tettere om seg uten egentlig å legge merke til hva han gjorde.
Han visste at Matt og nesten alle andre i Emondsmark regnet ham for å være treg i tankegangen. Delvis fordi han var stor og beveget seg forsiktig – siden han var så mye større enn guttene han vokste opp sammen med, hadde han alltid vært redd for å ødelegge noe eller skade noen ved et rent uhell – men hvis det var mulig, foretrakk han faktisk å tenke alt grundig igjennom. Flyktige tanker, skjødesløse tanker, var skyld i at Matt mange ganger var kommet i knipe, og som regel førte disse flyktige tankene til at Rand eller ham selv, eller begge, havnet i den samme knipen som Matt.
Strupen snørte seg sammen. Lys, ikke tenk på at du er i knipe. Han forsøkte å få orden på tankene igjen. Å tenke seg nøye om var tingen.
Foran porten hadde det en gang vært et slags torg med en kjempefontene i midten. Fremdeles sto deler av fontenen der, en klynge ødelagte statuer i et stort, rundt basseng, og området omkring var fremdeles åpent. For å nå porten måtte han ri mer enn hundre skritt med bare natten som vern mot søkende øyne. Det var ingen behagelig tanke. Han husket så altfor godt de usynlige iakttakerne.
Perrin tenkte på hornene han hadde hørt i byen for en stund siden. Tanken på at noen av de andre kunne ha blitt fanget, hadde nesten fått ham til å dra tilbake, men han forsto at han ikke kunne gjøre noe alene. Ikke mot – hva hadde Lan sagt – hundre Trolloker og fire Skyggere. Moiraine Sedai ba oss om å dra til elva.
Han fortsatte å tenke på porten. De grundige tankene hadde ikke hjulpet ham mye, men han hadde tatt en avgjørelse. Han red ut av den dype skyggen og inn i et mindre tett mørke.
Da han gjorde det, viste en hest seg på den andre siden av plassen. Han stoppet og grep etter øksa, men den ga ham ingen særlig følelse av sikkerhet. Hvis den mørke skikkelsen var en Skygger…
«Rand?» sa en lav, nølende stemme.
Han trakk et lettelsens sukk. «Det er Perrin, Egwene.» Han hvisket, men det lød likevel altfor høyt i mørket.
Hestene møttes ved fontenen.
«Har du sett noen av de andre?» Begge spurte samtidig, og begge svarte med å riste på hodet.
«De greier seg nok,» mumlet Egwene og klappet Bela på halsen. «Ikke sant?»
«Moiraine Sedai og Lan passer på dem,» svarte Perrin. «De passer på oss alle bare vi kommer oss til elva.» Han håpet det var så vel.
Han følte stor lettelse straks de hadde passert porten, selv om det skulle være Trolloker i skogen. Eller Skyggere. Han avbrøt den tankerekken. De nakne greinene kunne ikke skjule den røde stjernen, og her kunne Mordeth ikke nå dem. Det vesenet hadde skremt ham mer enn Trollokene noensinne hadde gjort.
Snart ville de nå elva og møte Moiraine, og hun ville føre dem utenfor Trollokenes rekkevidde også. Han trengte de tankene. Vinden gnisset greiner mot hverandre og raslet med dødt løv og barnåler. En nattravns ensomme skrik drev gjennom mørket. Han og Egwene red tettere sammen som om de trengte å varme seg hos hverandre. De følte seg veldig alene.
Et Trollok-horn gjallet et sted bak dem. De raske, klagende støtene ba jegerne om å raske på, raske på. Bak dem ulte det i halvt menneskelige vesener som ble jaget frem av hornet. Ul som ble hissigere da trollokene fikk ferten av mennesker.
Perrin drev hesten over i galopp og ropte: «Kom igjen!» Egwene fulgte, og begge sporet hestene uten å bry seg om lyder eller greinene som slo etter dem.
Mens de sprengred mellom trærne, ledet like mye av instinkt som av det svake månelyset, sakket Bela akterut. Perrin så seg tilbake. Egwene sparket hoppen i siden og pisket henne med tømmene, men det hjalp ikke. Lydene fortalte at Trollokene nærmet seg. Han tøylet hesten nok til at hun ikke skulle bli hengende etter.
«Skynd deg!» ropte han. Nå kunne han skjelne Trollokene. Enorme skikkelser bykset mellom trærne og hylte og snerret så blodet frøs. Han knuget økseskaftet i beltet til det gjorde vondt i fingrene. «Skynd deg, Egwene! Skynd deg!»
Plutselig remjet hesten. Perrin ramlet og rullet ut av salen da hesten forsvant under ham. Han slengte hendene ut for å ta seg for, og ramlet med hodet først i vannet. Han hadde ridd rett utfor en skrent og ned i Arinelle.
Isvannet presset et gisp ut av ham, og han svelget ikke bare litt av det før han greide å kare seg opp til overflaten. Han mer følte enn hørte et nytt plask. Egwene måtte ha fulgt etter ham. Han prustet og peste mens han trådte vannet. Det var ikke lett å holde seg flytende, for kappen og jakken var allerede gjennomvåte og støvlene fulle av vann. Han kikket seg rundt etter Egwene, men så bare månelyset glitre i det svarte vannet, som kruset seg i vinden.
«Egwene? Egwene!»
Et spyd lynte rett foran øynene og sprutet vann i ansiktet på ham. Andre spyd plasket i elva. Ved elvebredden begynte gutturale stemmer å krangle. Det kom ikke flere spyd fra Trollokene, men han sluttet å rope.
Strømmen vasket ham nedover elva, men snerrene og de heslige skrikene fulgte etter langs land. Han hektet av seg kappen og lot elva ta den. Litt mindre vekt som kunne dra ham ned. Innbitt begynte han å svømme mot den andre bredden. Der var det ingen Trolloker. Håpet han.
Han svømte som de gjorde hjemme i tjernene i Vannskog. Han dro seg frem med begge hender, sparket fra med begge føtter og holdt hodet over vannet. I det minste forsøkte han å holde hodet over vannet, men det var ikke lett. Selv uten kappen virket det som om jakken og støvlene veide like mye som han selv. Og øksa dro i beltet og truet med å velte ham rundt, hvis den da ikke trakk ham under. Flere ganger tenkte han på å la elva få den også. Det ville være mye lettere enn for eksempel å streve av seg støvlene. Men hver gang han tenkte på det, tenkte han på hvordan det ville bli å kare seg i land på den andre siden og finne Trolloker der. Øksa ville ikke hjelpe stort mot et halvt dusin Trolloker – selv ikke mot en eneste, kanskje – men den var bedre enn bare nevene.
Etter en stund var han ikke lenger sikker på om han ville være i stand til å løfte øksa om Trollokene var der. Armene og beina var som bly, og det var en kraftanstrengelse å lee på dem. Ansiktet kom ikke lenger like langt opp fra elva for hvert tak. Han hostet av vannet som trengte inn i nesen. En dag i smia er ikke noe mot dette, tenkte han utmattet, og akkurat da sparket foten hans borti noe. Først da han sparket igjen, skjønte han hva det var. Bunnen. Han var på grunt vann. Han var over elva.
Han sugde luft gjennom munnen og kom seg opp, men måtte plaske rundt seg da beina nesten ga etter. Han fomlet øksa ut av løkken da han vaklet på land. Han skalv i vinden. Han så ingen Trolloker og heller ikke Egwene. Bare noen få spredte trær langs bredden og et månelyst bånd over vannet.