Da han hadde fått igjen pusten, ropte han navnene deres igjen og igjen. På den andre siden hørtes svake skrik. Selv på den avstanden kjente han igjen Trollokenes skjærende stemmer. Men ingen av vennene svarte.
Vinden økte til de klagende stønnene overdøvet Trollokene. Han skalv. Det var ikke kaldt nok til at de klissvåte klærne ble stivfrosne, men det virket sånn; kulden skar i margen som en iskniv. Det hjalp ikke mot skjelvingen å holde rundt seg selv. Alene og forlatt klatret han trett opp fra elvebredden for å finne ly mot vinden.
Rand klappet Sky på halsen og hvisket beroligende til den grå hesten. Hesten kastet på hodet og danset på urolige hover. De hadde etterlatt Trollokene et stykke bak – i det minste virket det sånn – men Sky hadde fremdeles lukten av dem i nesen. Matt red med en pil på strengen for å være forberedt på overraskelser i natten. Rand og Thom myste gjennom greinene for å finne den røde ledestjernen. Selv med alle greinene hadde det vært lett nok å ha stjernen i sikte så lenge de red rett mot den. Men så hadde flere Trolloker dukket opp foran dem, og de måtte galoppere ut av veien med begge flokkene hylende etter seg. Trollokene kunne holde følge med en hest, men bare hundre skritt eller så, og til slutt la de hylene og forfølgerne bak seg. Men etter alle krumspringene hadde de mistet stjernen av syne.
«Jeg mener fremdeles at den er der borte,» sa Matt og pekte mot høyre. «Vi var jo på vei nordover, og det betyr at øst er den veien.»
«Der er den,» sa Thom brått. Gjennom de sammenfiltrede greinene til venstre for dem pekte han rett på den røde stjernen. Matt mumlet noe for seg selv.
Fra øyekroken så Rand en bevegelse, og en Trollok sprang lydløst frem fra et tre mens den viftet med løkkestaven. Rand drev hælene i siden på hesten, og den bykset fremover mens enda to trolloker løp frem fra skyggene. En renneløkke strøk mot Rands nakke og sendte skjelvinger ned ryggraden.
En pil traff et av dyreansiktene, og så svingte Matt inn bak ham der hestene dundret mellom trærne. Han så at de red mot elva, men han visste ikke om det ville hjelpe dem stort. Trollokene løp etter dem og var nesten nær nok til å kunne gripe de flagrende hestehalene. Hvis Trollokene kom et halvt skritt nærmere, kunne løkkestavene dra dem ut av salen.
Han la seg fremover halsen på hesten for å øke avstanden. Matt hadde nesten begravd ansiktet i manen. Rand lurte på hvor Thom var. Hadde barden funnet ut at han greide seg bedre på egen hånd, siden alle tre Trollokene var etter guttene?
Med ett galopperte Thoms vallak ut av natten like bak Trollokene. De rakk så vidt å snu seg i forbauselse før bardens hender fløy tilbake og frem igjen. Månelyset blinket i stål. En Trollok snublet fremover, rullet rundt noen ganger og landet i en haug. Den neste falt skrikende på kne og klorte seg i nakken med begge hender. Den tredje snerret og blottet en snute full av skarpe tenner, men da følgesvennene falt sammen, hvirvlet den rundt mot mørket. Thoms hender fløy tilbake og frem igjen. Trolloken skrek til, men skrikene ble svakere etter som den fjernet seg.
Rand og Matt tøylet hestene og stirret på barden.
«De beste knivene mine,» mumlet Thom, men gjorde ikke mine til å stige av og hente dem. «Den der kommer til å hente flere. Jeg håper det ikke er langt til elva. Jeg håper…» I stedet for å si hva mer han håpet, ristet han på hodet og lot hesten galoppere videre. Rand og Matt fulgte etter.
Snart nådde de en lav banke hvor trærne vokste helt ned til kanten av det nattsvarte vannet. Overflaten med månelyse striper kruset seg i vinden. Rand kunne ikke se den andre siden i det hele tatt. Han gledet seg ikke til å ta seg over på en flåte i mørket, men enda mindre likte han tanken på å bli værende på denne siden. Om nødvendig får jeg svømme.
Et Trollok-horn skrålte skarpt, kort og inntrengende i mørket et stykke unna elva. Det var den første lyden fra hornene etter at de hadde forlatt ruinene. Rand lurte på om det betydde at noen av de andre var blitt fanget.
«Ingen vits å bli her hele natten,» sa Thom. «Velg en retning. Oppover eller nedover?»
«Men Moiraine og de andre kan jo være hvor som helst,» protesterte Matt. «Vi kan lett velge feil retning.»
«Det er mulig, det.» Thom smattet på vallaken, snudde den nedover elva og red langs bredden. «Det er mulig, det.» Rand kikket på Matt, som trakk på skuldrene. Så fulgte de etter.
En stund var det ingen forandringer. Elvebredden var vekselvis bratt og flat, trærne sto tette eller tynnet seg ut til små lysninger, men natten og vinden og elva var hele tiden like kald og svart. Og de så ingen Trolloker. Det var en forandring Rand slett ikke savnet.
Han så en lysflekk forut. Etter som de nærmet seg, så han at lyset befant seg langt over elva, som om det var i et tre. Thom økte farten og begynte å nynne for seg selv.
Til slutt kunne de skjelne lyskilden. En lanterne hang i en av mastene på en stor handelsskute som lå fortøyd i en bukt ved en glenne. Skuta var gode åtti fot lang. Den rugget så vidt med strømmen og rykket i trossene som var bundet til trærne. Riggen nynnet og knirket i vinden. Lanternen forsterket månelyset på dekket, men det var ingen å se.
«Det der,» sa Thom idet han steg av, «er bedre enn flåten til en Aes Sedai, ikke sant?» Han sto med hendene på hoftene, og den selvtilfredse minen var godt synlig, selv i mørket. «Det ser ikke ut som fartøyet er laget for å frakte hester, men hvis vi tenker på faren kapteinen er i, faren vi har tenkt å advare ham mot, tror jeg han kan la seg overtale. La meg snakke. Og ta med teppene og saltaskene for alle tilfellers skyld.»
Rand steg av og begynte å løsne tingene bak salen. «Du har vel ikke tenkt å dra videre uten de andre?»
Thom fikk ingen mulighet til å fortelle hva han hadde tenkt å gjøre. Inn i lysningen styrtet to Trolloker som hylte og veivet med staver, og fire stykker fulgte rett etter. Hestene steilet og vrinsket. Skrikene i bakgrunnen fortalte at flere Trolloker var på vei.
«Om bord i båten!» ropte Thom. «Fort! La alt det andre bli igjen! Løp!» Han fulgte sitt eget råd og løp mot skuta mens lappene flagret og instrument-skrinene på ryggen dunket mot hverandre. «Dere på båten!» ropte han. «Våkn opp, tosker! Trolloker!»
Rand nappet tepperullen og salveskene fri og fulgte i hælene på barden. Han slengte byltene over ripen og hoppet etter. Han rakk akkurat å se en mann som hadde krøllet seg sammen på dekk. Mannen satte seg opp som om han nettopp hadde våknet, da Rand landet oppå ham. Mannen gryntet høyt, Rand snublet, og kroken på en stav smalt i ripen han nettopp hadde hoppet over. Det lød skrik fra hele skuta, og føtter trampet mot dekket.
Hårete hender grep rundt ripen ved kroken, og et hode med geite-horn dukket opp. Vaklende og ute av balanse greide Rand likevel å trekke sverdet og svinge det. Med et skrik forsvant Trolloken.
Menn løp rundt overalt på skuta mens de ropte og kappet trossene med økser. Skuta krenget og vred seg som om den ivret etter å legge fra land. I baugen kjempet tre mann med en Trollok. Noen stakk et spyd over ripen, men Rand kunne ikke se hva han stakk etter. Det sang i en buestreng, og sang igjen. Mannen Rand hadde tråkket på, kravlet unna og løftet hendene da Rand stirret på ham.
«Skån meg!» ropte han. «Ta hva du vil, ta skuta, ta alt, men skån meg!»
Noe slo mot ryggen til Rand og slengte ham i dekket. Sverdet gled ut av den utstrakte hånden. Med åpen munn gispet han etter pust som ikke kom og forsøkte å nå sverdet. Musklene reagerte med forpint treghet, og han vred seg som en snile. Mannen som ville skånes, kastet et skremt, begjærlig blikk på sverdet før han forsvant i skyggene.
Med besvær greide Rand å se over skulderen og forsto at hellet hadde tatt slutt. En Trollok med ulvesnute balanserte på ripen, stirret ned på ham og holdt opp den splintrede enden av løkkestaven som hadde slått luften ut av Rand. Han anstrengte seg for å nå sverdet, for å bevege seg, for å unnslippe, men de rykkende armene og beina beveget seg bare halvveis som han ville. De slingret og flyttet seg i underlige retninger. Det var som om jernbånd strammet rundt brystet og sølvflekker svømte i øynene. Febrilsk lette han etter en måte å slippe unna på. Det virket som om tiden gikk uendelig langsomt da Trolloken løftet staven for å spidde ham. For Rand var det som om vesenet beveget seg i en drøm. Han så den kraftige armen trekke seg bakover, og følte allerede splintene rive over ryggraden, følte smertene skjære gjennom ham. Han trodde lungene skulle sprenges. Nå dør jeg! Lyset hjelpe meg, nå…! Trollokens arm begynte å bevege seg fremover og drive den splintrede staven nedover. Rand samlet nok luft til å rope: «Nei!»