Med ett krenget skuta. En bom svingte ut fra skyggene og traff Trolloken over brystet. Det knaste i knokler, og så ble vesenet feid over siden.
Et øyeblikk lå Rand stønnende og stirret opp på bommen som svingte frem og tilbake over ham. Nå må hellet mitt være oppbrukt, tenkte han. Det kan ikke være noe igjen etter dette.
Skjelvende kom han seg på beina og plukket opp sverdet. For én gangs skyld holdt han det i begge hender, som Lan hadde lært ham, men det var ikke noe igjen å bruke det på. Gapet av svart vann mellom skuta og bredden økte raskt, og Trollokenes rop forsvant i natten.
Da han stakk sverdet i balgen og sank sammen mot ripen, kom en tettbygd mann i knelang frakk i full fart oppover dekket og så morskt på ham. Skulderlangt hår og skjegg som ikke dekket overleppen, rammet inn et rundt ansikt. Rundt, men ikke mykt. Da bommen slo igjen, spanderte den skjeggete mannen det dystre blikket på den, han grep tak i den, og bommen smalt tørt mot håndflaten.
«Gelb!» brølte han. «Hell og lykke! Er du hvor, Gelb?» Han snakket så fort at ordene fløt sammen og Rand nesten ikke kunne forstå ham. «Ikke på min skute kan du gjemme deg for meg! Få Floran Gelb ut hit!»
En av mannskapet dukket opp med en lanterne, og to andre dyttet en smalfjeset mann inn i lyskretsen. Rand kjente igjen karen som hadde tilbudt ham skuta. Blikket hans flakket til alle kanter uten å møte øynene til den tettbygde mannen. Kapteinen, tenkte Rand. Der en av Rands støvler hadde truffet Gelb i pannen, vokste det frem et blåmerke.
«Ikke var det du som skulle sikre denne bommen, Gelb?» Kapteinen spurte forbausende rolig, men snakket like fort som før.
Gelb virket overrasket. «Men jeg gjorde det. Surret den stramt fast. Jeg innrømmer at jeg er litt treg nå og da, kaptein Domon, men jeg får da gjort ting.»
«Så du er treg, er du? Ikke så treg til å sove. Sove når du skulle holde vakt. Vi kunne ha blitt myrdet, hver en mann, for hele deg.»
«Nei, nei, kaptein. Det var ham.» Gelb pekte på Rand. «Jeg var på vakt, som jeg skulle være, da han snek seg innpå meg og klubbet meg ned.» Han rørte ved blåmerket, skar en grimase og skulte på Rand. «Jeg sloss med ham, men så kom Trollokene. Han er i kompaniskap med dem, kaptein. En Mørkefrende. I kompaniskap med Trollokene.»
«I kompaniskap med min gamle bestemor!» brølte kaptein Domon. «Ikke advarte jeg deg sist, Gelb? Ved Hvitebro hopper du av. Forsvinn fra mine øyne før jeg deg får til å hoppe av nå.» Gelb smatt ut av lanternelyset. Domon åpnet og knyttet nevene mens han stirret på ingenting. «Disse Trollokene gjør jakt på meg. Ikke de vil la meg være i fred. Hvorfor?»
Da Rand kikket over ripen, så han bestyrtet at elvebredden var forsvunnet. To mann bemannet den lange styreåren som stakk ut over akterspeilet, og på hver side var seks lange årer i sving og brakte skuta som en vannbille lenger ut i elva.
«Kaptein,» sa Rand, «vi har venner som er blitt igjen der. Hvis du snur og plukker dem opp, er jeg sikker på at de vil belønne deg.»
Kapteinen vendte det runde ansiktet mot Rand. Da Thom og Matt dukket opp, inkluderte han dem i det uttrykksløse blikket.
«Kaptein,» sa Thom og bukket, «tillat meg å –»
«Dere kommer under dekk,» sa kaptein Domon, «hvor jeg kan se hva slags saker og ting som er skylt om bord. Kom. Må hell og lykke svikte meg, noen må sikre denne horn-forbannede bommen!» Mens mannskapet sprang til for å ta imot bommen, stabbet han mot akterenden. Rand og følgesvennene fulgte etter.
Akterut hadde kaptein Domon en ryddig lugar som de kom frem til ved å klatre ned en kort leider. Der så alt ut til å være på sin rette plass, helt til kappene og frakkene som hang på kroker på baksiden av døren. Lugaren var like bred som skuta. En bred seng var bygd inn i den ene siden, og et kraftig bord på den andre. Det var bare en stol der, med høy rygg og solide armlener. Kapteinen satte seg i stolen og gjorde tegn til at de andre kunne finne seg plass på forskjellige kister og benker som var de eneste andre møblene. Et høyt kremt stanset Matt i å sette seg på sengen.
«Nå,» sa kapteinen da alle hadde satt seg. «Mitt navn er Bayle Domon, kaptein og eier av Sjøsprøyt, som er denne skuta. Dere er hvem, og er på vei hvor her ute midt i ingenting, og jeg skal hvorfor ikke slenge dere over bord for alle problemene dere har gitt meg?»
Rand hadde fremdeles vanskelig for å forstå kaptein Domon. Da han hadde sortert den siste delen av kapteinens raske tale, blunket han forbauset. Slenge oss over bord?
Matt skyndte seg å si: «Vi hadde ikke tenkt å lage bråk for deg. Vi er på vei til Caemlyn, og derfra videre til –»
«Til dit vinden leder oss,» avbrøt Thom glatt. «Det er slik en barde vandrer, som støv i vinden. Jeg er barde, forstår du, Thom Merrilin er navnet.» Han løftet kappen så de mangefargede lappene flagret, som om kapteinen kunne ha oversett dem. «Disse to bondetampene vil gjerne bli mine lærlinger, selv om jeg enda ikke vet om jeg vil ha dem.» Rand så på Matt, som gliste.
«Det er alt sammen vel og bra, mann,» sa kaptein Domon rolig, «men det sier meg mindre enn ingenting. Må hell og lykke snyte meg, men den plassen ligger ikke på en vei til Caemlyn fra noe sted jeg har hørt om.»
«Nå, det er litt av en historie,» sa Thom, og straks begynte han å fortelle den.
Ifølge Thom hadde vinterstormer sperret ham inne i en gruveby i Tåkefjellene på den andre siden av Baerlon. Der hørte han en legende om en skatt fra Trollok-krigene, i de forsvunne ruinene av Aridhol. Og samtidig hadde det laget seg sånn at han tidligere hadde funnet ut hvor Aridhol lå. Det hadde han sett på et kart han hadde fått av en døende venn i Illian, som han hadde reddet livet til en gang for lenge siden, og denne vennen hadde sverget med sitt siste åndedrag at kartet ville gjøre Thom rik, noe Thom ikke trodde før han hørte legenden. Da snøen smeltet, satte han ut med et lite følge som inkluderte de to fremtidige lærlingene. Etter en reise full av strabaser fant de faktisk ruinbyen. Men det viste seg at skatten hadde tilhørt en av Svartefyrstene, og Trollokene var blitt sendt for å hente den tilbake til Shayol Ghul. Nesten alle farer de hadde stått overfor, Trolloker, Myrddraaler, Draghkarer, Mordeth, Mashadar – angrep dem på et eller annet punkt i historien, men slik Thom fortalte det, virket det som alle hadde angrepet ham personlig, og at han hadde taklet brasene med største behendighet. Etter mange heltedåder, spesielt fra Thom, unnslapp de. Men de ble forfulgt av Trolloker og kom fra hverandre i nattemørket. Til slutt fant Thom og hans to følgesvenner et kjærkomment tilfluktssted om bord i kaptein Domons skute.
Da barden var ferdig, gikk det opp for Rand at han hadde sittet med åpen munn en stund, og han lukket den med et lite smell. Da han kikket bort på Matt, stirret vennen på barden med oppspilte øyne.
Kaptein Domon trommet med fingrene på stollenet. «Dette er en fortelling mange folk ikke vil tro. Men Trollokene så jeg selvfølgelig, gjorde jeg ikke?»
«Hvert et ord er sant,» sa Thom uanfektet, «fra en som opplevde det selv.»