«Noe av skatten ble med dere?»
Thom spredte hendene beklagende. «Dessverre. Det lille vi greide å få med oss, la vi på hestene, og de løp løpsk da Trollokene dukket opp. Alt jeg har igjen er fløyten og harpen, noen få kobberstykker, og klærne på kroppen. Men tro meg, du ville ikke ønsket deg noe av den skatten. Den er smittet av Den Mørkeste. Det er best å overlate den til ruinene og Trollokene.»
«Så ingen penger dere har å betale for overfarten. Selv ikke min bror får seile med meg hvis han ingen penger har til å betale overfarten, spesielt om han etter seg har Trolloker som hakker i ripen og kutter opp riggen. Jeg skal hvorfor ikke la dere svømme tilbake hvor dere kom fra, og være kvitt dere?»
«Du ville vel ikke bare sette oss i land?» sa Matt. «Ikke med Trollokene der?»
«Hvem sa noe om land?» svarte Domon tørt. Han gransket dem et øyeblikk, og så la han hendene på bordet. «En rimelig mann er Bayle Domon. Ikke jeg kaster dere over bord hvis jeg kan unngå det. Jeg ser at en av lærlingene dine har et sverd. Et godt sverd trenger jeg, og siden jeg er en fin fyr, dere får overfart til Hvitebro for det.»
Thom åpnet munnen, og Rand sa fort: «Nei!» Tam hadde ikke gitt det til ham for at det skulle handles bort. Han lot hånden gli over hjaltet og berørte bronsehegren. Så lenge han hadde sverdet, var det som om Tam var hos ham.
Domon ristet på hodet. «Vel, er det nei, så er det nei. Men Bayle Domon gir ingen gratis overfart, ikke engang sin egen mor.»
Motstrebende tømte Rand lommene. Det var ikke mye, bare noen kobberstykker og sølvmynten Moiraine hadde gitt ham. Han holdt den frem for kapteinen. Et øyeblikk senere sukket Matt og gjorde det samme. Thom skulte, men smilet var så raskt på plass igjen at Rand ikke visste om han hadde sett riktig.
Behendig plukket kaptein Domon de to tykke myntene ut av hendene til guttene og fant frem en liten skålvekt og en klirrende pose fra en bronsebeslått kiste bak stolen. Etter å ha veid sølvmyntene omhyggelig slapp han dem ned i posen og ga guttene noen mindre av sølv og kobber. For det meste kobber. «Til Hvitebro,» sa han og noterte sirlig i en skinninnbundet bok.
«Det er dyrt for en kort overfart til Hvitebro,» murret Thom.
«Pluss skade på mitt fartøy,» sa kapteinen rolig. Han la vekten og posen tilbake i kisten og lukket den fornøyd. «Pluss en slant for å lede Trolloker til meg så jeg må seile ned elva midt på natt når grunnene er i kø for å senke meg.»
«Hva med de andre?» spurte Rand. «Kan du hente dem også? Hvis de ikke allerede har nådd elva, gjør de det snart, og de kommer til å se lanternen på masten din.»
Kaptein Domon hevet øyebrynene forbauset. «Du tror en skute står stille, mann? Må hell og lykke stikke meg, vi være en fjerding nedenfor hvor dere kom om bord. Trolloker får karene til å knekke ryggen over årene – Trolloker kjenner de bedre enn de liker – og hjelp de får av strømmen også. Men det betyr ikke noe å bry seg om. Ikke jeg legger til land om min gamle bestemor venter på elvebredden. Jeg kanskje ikke legger til land før Hvitebro. Jeg ble mett på Trolloker i hælene for lenge siden, og flere jeg ikke vil ha.»
Thom lente seg interessert frem. «Har du møtt Trolloker før? I det siste?»
Domon nølte og kikket på Thom med smale øyne, men da han snakket, virket han bare forarget. «Jeg overvintret i Saldaea, mann. Ikke mitt valg, men tidlig frøs elva, og sent gikk isen. De sier du kan se Pestlandet fra det høyeste tårn i Maradon, men min tanke er ikke der. Jeg vært der før. Alltid det er snakk om at Trolloker angriper gårder og slikt. Men denne vinteren gårder brant hver natt. Til tider hele landsbyer. Helt opp til bymurene kom de. Og om det ikke er ille nok, alle sier Den Mørkeste rører på seg, at siste dager er kommet.» Han skalv og klødde seg i hodet, som om tanken fikk det til å klø. «Ikke jeg kan vente med å komme tilbake hvor folk bare tror Trolloker er eventyr, hvor historiene mine er bare en vandrers løgner.»
Rand sluttet å høre etter. Han stirret på den motsatte veggen og tenkte på Egwene og de andre. Det kunne ikke være riktig at han var trygg om bord på Sjøsprøyt mens de andre fremdeles befant seg der bak i natten et sted. Kapteinens lugar virket ikke like komfortabel som før.
Han ble forbauset da Thom dro ham på beina. Barden dyttet Matt og ham bort til leideren mens han unnskyldte de to bondetampene over skulderen. Rand klatret opp uten et ord.
Da de var på dekk, kikket Thom raskt rundt seg for å være sikker på at ingen hørte dem. Så knurret han: «Jeg kunne ha fått en overfart for noen sanger og historier hvis dere to ikke hadde vært så raske med sølvet.»
«Jeg er ikke så sikker på det,» sa Matt. «På meg virket han alvorlig da han snakket om å kaste oss i elva.»
Rand gikk sakte bort til ripen og lente seg mot den, mens han stirret oppover den nattsvarte elva. Han så ikke annet enn mørke, ikke engang bredden. Etter en stund la Thom en hånd på skulderen hans, men han rørte seg ikke.
«Det er ikke noe du kan gjøre, gutt. Dessuten er de sannsynligvis i sikkerhet hos … hos Moiraine og Lan. Kan du tenke deg noen som er bedre skikket enn de to til å føre dem i sikkerhet?»
«Jeg forsøkte å overtale henne til ikke å bli med,» sa Rand.
«Du gjorde det du kunne, gutt. Ingen kunne ha bedt om mer.»
«Jeg lovet at jeg skulle ta meg av henne. Jeg skulle ha anstrengt meg mer.» Årene knirket, og vinden nynnet en trist melodi i riggen. «Jeg skulle ha anstrengt meg mer,» hvisket han.
KAPITTEL 21
Lytt til vinden
Solskinnet krøp over Arinelle-elva og fant frem til søkket ved elvebredden hvor Nynaeve sov tungt med ryggen mot et ungt eiketre. Hesten sto og sov med skrevende bein og hodet hengende på hesters vis. Tømmene var surret rundt håndleddet hennes. Da sollyset traff hestens øyelokk, åpnet dyret øynene og løftet hodet. Nynaeve skvatt til da det nappet i tømmene.
Et øyeblikk stirret hun urolig rundt seg og lurte på hvor hun var. Hun stirret enda mer urolig rundt seg da hun husket. Men hun så bare trær og hesten og et tørt løvteppe over bunnen av søkket. Der det var dunklest, så hun ringer etter fjorårets håndskyggesopp på en veltet trestamme.
«Må Lyset bevare deg, kvinne,» mumlet hun og sank sammen, «om du ikke kan våke en eneste natt.» Hun løsnet tømmene og gned seg over håndleddet idet hun reiste seg. «Du kunne ha våknet i en Trollok-gryte.»
Det døde løvet raslet da hun klatret opp av søkket og kikket over kanten. Ikke mer enn en håndfull asketrær sto mellom henne og elva. Den sprukne barken og de nakne greinene fikk trærne til å virke døde. Bak dem strømmet elva bred og blågrønn forbi. Øde. På den andre elvebredden sto spredte klynger av eviggrønne trær, nåletrær og piletrær, men alt i alt så det ut som det var færre trær der enn på hennes side. Hvis Moiraine eller noen av de unge var der borte, hadde de gjemt seg godt. Men det var selvfølgelig ingen grunn til at de skulle ha dratt over, eller forsøkt å dra over, akkurat der hun kunne se dem. De kunne være hvor som helst langs elva. Hvis de er i live i det hele tatt etter i natt.
Hun var sint på seg selv for å ha tenkt tanken da hun gled tilbake og ned i fordypningen. Ikke engang Vinternatt eller slaget før Shadar Logoth hadde forberedt henne på gårsnatten, eller Mashadar for den saks skyld. Den ville galopperingen mens hun lurte på om noen av de andre ennå levde, redselen for å møte Skyggere eller Trolloker. Hun hadde hørt Trolloker knurre og rope i det fjerne, og de skjelvende skrikene fra hornene hadde sendt verre kuldetokter gjennom henne enn vinden, men bortsett fra det første møtet i ruinene hadde hun bare sett Trolloker en gang, og det var på utsiden. Det hadde virket som om ti stykker skjøt opp fra jorden mindre enn femti skritt foran henne. De bykset mot henne, ulte og veivet med krokstaver. Men da hun snudde hesten, tidde de og løftet snutene for å snuse inn luft. Hun så på dem og var for overrasket til å flykte. Plutselig snudde de ryggen til henne og forsvant i natten. Det hadde vært det mest skremmende av alt.