«De kjenner lukten til dem de vil ha,» sa hun til hesten nede i søkket, «og det er ikke meg. Det virker som om Aes Sedaien har rett, måtte Nattens Hyrde svelge henne.»
Hun tok en avgjørelse og begynte å lede hesten nedover langs elva. Hun gikk sakte og holdt et vaktsomt øye med skogen. Selv om Trollokene ikke hadde vært etter henne sist natt, betydde det ikke at de ville la henne gå om hun snublet rett på dem. Hun rettet like mye oppmerksomhet mot bakken foran seg som mot skogen rundt. Hvis de andre hadde krysset elva i løpet av natten, burde hun se spor etter dem, spor hun ville overse fra hesteryggen. Hun kunne også møte dem på denne siden. Hvis hun hverken fant dem eller spor av dem, ville elva før eller senere lede henne til Hvitebro. Det gikk en vei fra Hvitebro til Caemlyn og videre helt til Tar Valon om det skulle bli nødvendig.
Fremtidsutsiktene var nesten nok til å ta motet fra henne. Inntil nå hadde hun ikke vært lenger fra Emondsmark enn guttene. Ferjeleiet ved Taren hadde virket underlig. I Baerlon ville hun bare ha stirret forundret hvis hun ikke hadde vært så opptatt av å finne Egwene og de andre. Men hun lot ikke mismotet rokke ved beslutningen. Før eller senere skulle hun finne Egwene og guttene. Eller finne en måte å få Aes Sedaien til å svare for det som måtte ha skjedd med dem. Det ene eller det andre, lovet hun seg selv.
Med jevne mellomrom fant hun spor, mange spor, men selv om hun gjorde sitt beste, kunne hun ikke si om det var forfølgere eller forfulgte som hadde laget sporene. Noen skrev seg fra støvler som kunne ha tilhørt både Trolloker og mennesker. Andre var hovspor, som etter geiter eller okser, og disse stammet helt sikkert fra Trolloker. Men ikke ett tydelig spor som hun kunne fastslå at utvilsomt skrev seg fra dem hun lette etter.
Hun hadde tilbakelagt kanskje en fjerding da vinden bar med seg et blaff av røyk. Det kom nedenfra elva, og ikke altfor langt unna, trodde hun. Hun nølte bare et øyeblikk før hun bandt hesten til en gran et stykke unna elva. Hesten sto skjult i en tett klynge av evig-grønne trær. Røyken kunne stamme fra Trolloker, men den eneste måten å finne ut det på, var å se etter. Hun forsøkte å la være å tenke på hva Trollokene kunne finne på å gjøre med ilden.
Hun huket seg sammen og gled fra tre til tre mens hun bannet inni seg over skjørtekanten hun måtte løfte. Kjoler var ikke laget for stifinning. Lyden av en hest fikk henne til å senke farten, og da hun til slutt speidet forsiktig over stammen til en ask, steg Vokteren av sin svarte krigshest i en liten lysning ved bredden. Aes Sedaien satt på en trestamme ved siden av et lite bål, hvor en kjele vann nettopp var begynt å koke. Den hvite hoppen tygde på noe sparsomt ugress bak henne. Nynaeve ble stående der hun var.
«De er borte alle sammen,» sa Lan dystert. «Så vidt jeg kan se dro fire Halvmenn sørover omkring to timer før soloppgang – de etterlater ikke rare sporene – men Trollokene er forsvunnet. Selv likene er forsvunnet, og Trollokene er ikke kjent for å frakte med seg sine døde. Hvis de da ikke er sultne.»
Moiraine slengte en håndfull av noe i det kokende vannet og trakk kjelen bort fra ilden. «Man kan alltids håpe at de dro inn i Shadar Logoth igjen og ble fortært av ruinene, men det ville være for mye å håpe på.»
Den utsøkte duften av te drev opp til Nynaeve. Lys, ikke la magen min rumle.
«Det var ingen tydelige tegn til guttene eller noen av de andre. Sporene er for utydelige til å fortelle noe bestemt.» Nynaeve smilte i gjemmestedet sitt. Det hjalp litt på selvfølelsen at Vokteren heller ikke hadde lykkes. «Men dette er viktig, Moiraine,» fortsatte Lan med en bekymret rynke i pannen. Han viftet bort Aes Sedaiens tilbud om te og begynte å marsjere frem og tilbake foran ilden. Han hadde en hånd på sverdhjaltet, og fargene i kappen skiftet etter som han dreide seg. «Jeg kunne godta Trolloker i Tvillingelvene, selv hundre Trolloker. Men dette? Det må ha vært nesten tusen i gårsdagens jakt på oss.»
«Det var heldig for oss at ikke alle ble igjen for å gjennomsøke Shadar Logoth. Myrddraalene må ha tvilt på at vi kom til å skjule oss der, men de våget ikke å vende tilbake til sin herre i Shayol Ghul uten å ha forsøkt hver eneste mulighet. Den Mørkeste er ingen overbærende herre.»
«Forsøk ikke å bortforklare det. Du vet hva jeg mener. Hvis de tusen allerede var klare til å bli sendt inn i Tvillingelvene, hvorfor ble de da holdt tilbake? Det er bare ett svar. De ble sendt hit etter at vi krysset Taren og det var blitt kjent at en Myrddraal og hundre Trolloker ikke lenger var nok. Hvordan? Hvordan kom de hit? Hvis tusen Trolloker kan fraktes så langt sør fra Pestlandene, så raskt, usett – for ikke å snakke om hvordan de forsvant – kan ti tusen bli sendt inn i hjertet av Saldaea, Arafel eller Shienar? Grenselandene kunne bli overvunnet i løpet av et år.»
«Hele verden vil bli overvunnet i løpet av fem hvis vi ikke finner guttene,» sa Moiraine enkelt. «Spørsmålet bekymrer meg også, men jeg har ikke noe svar. Alle Veiene er stengt, og siden Galskapens Tid har ingen Aes Sedai vært kraftfull nok til å Fare. Hvis ikke en av De Fortapte er på frifot – må Lyset gi at det aldri skjer – er det fremdeles ingen som kan det. Og uansett tror jeg ikke at alle De Fortapte til sammen kunne flytte tusen Trolloker. La oss se på problemet vi nå står overfor. Alt annet må vente.»
«Guttene.» Det var ikke noe spørsmål.
«Jeg har ikke ligget på latsiden mens du var borte. En av dem er på den andre siden av elva, og han lever. Jeg fant et svakt spor etter de andre nedover langs elva, men det løste seg opp da jeg fant det. Forbindelsen var brutt flere timer før jeg begynte letingen.»
Sammenkrøket bak treet rynket Nynaeve forvirret pannen.
Lan sluttet å marsjere. «Tror du at Halvmennene er på vei sørover med dem?»
«Kanskje.» Moiraine skjenket en kopp te før hun fortsatte. «Men jeg godtar ikke at de er døde. Jeg kan ikke det. Jeg våger ikke. Du vet hvor mye som står på spill. Jeg må ha de unge mennene. Jeg hadde forventet at Shayol Ghul ville jakte på dem. Jeg hadde forventet motstand fra Det Hvite Tårnet, selv fra Amyrlins Trone. Det vil alltid finnes noen Aes Sedaier som bare godtar én løsning. Men …» Med en grimase satte hun fra seg tekoppen og rettet ryggen. «Hvis du stirrer for lenge etter ulven,» mumlet hun, «biter musa deg i ankelen.» Hun kikket rett mot treet hvor Nynaeve gjemte seg. «Madam al’Meara, du kan komme frem nå hvis du vil.»
Nynaeve karet seg på beina og børstet litt dødt løv fra kjolen. Lan hadde bråsnudd seg mot treet da Moiraine flyttet blikket dit, og sverdet var i hånden hans før hun hadde uttalt Nynaeves navn. Nå stakk han det i balgen igjen med mer kraft enn strengt tatt nødvendig. Ansiktet var nesten like uttrykksløst som alltid, men Nynaeve mente det var et drag av ergrelse rundt munnen. Hun kjente et stikk av tilfredshet. I det minste hadde Vokteren ikke visst at hun var der.
Men tilfredsheten varte bare et øyeblikk. Hun festet øynene på Moiraine og gikk besluttsomt mot henne. Hun ønsket å forbli kald og rolig, men stemmen skalv av raseri. «Hva har du fått Egwene og guttene opp i? Hva slags skitne Aes Sedai-intriger har du planlagt å bruke dem i?»
Aes Sedaien løftet koppen og drakk rolig noen slurker te. Men da Nynaeve nærmet seg, strakte Lan ut en arm for å sperre veien. Hun forsøkte å skyve hindringen til side, men merket overrasket at Vokterens arm ikke leet seg mer enn en eikegrein ville ha gjort. Hun var ikke svak, men musklene hans var som jern.
«Te?» bød Moiraine henne.
«Nei, jeg vil ikke ha te. Jeg ville ikke drukket teen din om jeg holdt på å dø av tørst. Du får ikke bruke flere folk fra Emondsmark i dine sjofle Aes Sedai-intriger.»
«Du har ikke så mye du skulle ha sagt, Kloke.» Moiraine var mer interessert i den varme teen enn i noe av det hun sa. «På et vis kan du styre Den Ene Kraften selv.»