Nynaeve dyttet til Lans arm. Armen beveget seg fremdeles ikke, og hun bestemte seg for ikke å bry seg om den. «Hvorfor forsøker du ikke like gjerne å overbevise meg om at jeg er en Trollok?»
Moiraines smil var så vitende at Nynaeve ville slå til henne. «Tror du jeg kan stå ansikt til ansikt med en kvinne som kan røre Den Sanne Kilden og styre Den Ene Kraften, selv om det bare er av og til, uten å vite hva hun er? Det var på samme måte du fornemmet evnene i Egwene. Hvordan tror du jeg visste at du sto bak det treet? Hvis jeg ikke hadde vært så urolig, ville jeg visst det i samme øyeblikk du nærmet deg. Du er såvisst ikke noen Trollok, for jeg kjente ikke ondskapen til Den Mørkeste. Hva kjente jeg, Nynaeve al’Meara, Den Kloke i Emondsmark, uvitende styrer av Den Ene Kraften?»
Lan kikket ned på Nynaeve på en måte hun ikke likte. Det virket som om han var overrasket og tenksom, men noe annet enn øynene hadde ikke forandret seg i ansiktet hans. Hun hadde alltid visst at Egwene var spesiell. Egwene ville bli flink som Den Kloke. De samarbeider, tenkte hun, de prøver å få meg i ubalanse. «Jeg vil ikke høre på mer av dette. Dere –»
«Du må høre,» sa Moiraine bestemt. «Jeg hadde mine mistanker i Emondsmark lenge før jeg møtte deg. Folk fortalte meg hvor oppbrakt Den Kloke var over at hun ikke hadde sett den harde vinteren og den sene våren. De fortalte meg hvor flink hun var til å spå været og avlingene. De fortalte hvor gode hennes botemidler var, hvordan hun noen ganger leget skader som burde ha gjort folk til krøplinger, mens de i stedet så vidt etterlot et arr og ingen halting eller smerter. De eneste kritiske ordene jeg hørte, kom fra noen få som mente du var for ung for ansvaret, og det bare styrket mine mistanker. Så dyktig og så ung.»
«Madam Barran ga meg god opplæring.» Hun forsøkte å se på Lan, men hans øyne naget henne fremdeles, så hun nøyde seg med å se på elva over hodet på Aes Sedaien. Hvordan våger landsbyen å sladre så en utlending hører det? «Hvem sa jeg var for ung?» forlangte hun å få vite.
Moiraine smilte; hun nektet å la seg avspore. «I motsetning til de fleste kvinner som påstår at de lytter til vinden, kan du faktisk det noen ganger. Å, det har selvfølgelig ingenting med vinden å gjøre. Det er fra Luften og Vannet. Det er ikke noe du trengte å lære. Det ble født i deg, akkurat som det ble født i Egwene. Men du har lært å styre det, mens det gjenstår for henne å lære seg det. To minutter etter at vi sto ansikt til ansikt, visste jeg hva du var. Husker du hvordan jeg plutselig spurte om du var Den Kloke? Og hvorfor tror du jeg gjorde det? Det var ikke noe som skilte deg fra andre pene unge kvinner som pyntet seg til fest. Selv om jeg visste at Den Kloke var ung, hadde jeg sett etter en kvinne som var en halv gang til så gammel som du.»
Nynaeve husket møtet altfor godt: denne kvinnen, mer selvbevisst enn noen i Kvinnenes Krets, i en kjole vakrere enn noen hun før hadde sett, som snakket til henne som om hun var et barn. Moiraine hadde sett overrasket ut, og så kom spørsmålet fra det blå …
Hun slikket seg over leppene, som plutselig kjentes tørre. Begge så på henne. Vokterens ansikt var uutgrunnelig som en stein, og Aes Sedaiens ansikt var medfølende, men anspent. Nynaeve ristet på hodet: «Nei! Nei, det er umulig. Jeg ville visst det. Du forsøker bare å lure meg, men det går ikke.»
«Selvfølgelig vet du det ikke,» sa Moiraine trøstende. «Hvorfor skulle du ha den ringeste mistanke? Hele livet har du hørt om å lytte til vinden. Og uansett ville du heller proklamere for hele Emondsmark at du var en Mørkefrende enn å innrømme, selv i dypet av din sjel, at du har noe å gjøre med Den Ene Kraften eller de fryktelige Aes Sedaiene.» Moiraine så et øyeblikk ut som hun moret seg. «Men jeg kan fortelle deg hvordan det hele begynte.»
«Jeg vil ikke høre flere av dine løgner,» sa hun, men Aes Sedaien bare fortsatte.
«Kanskje for så mye som åtte eller ti år siden – alderen varierer, men det kommer alltid tidlig – var det noe du ønsket mer enn noe annet i verden, noe du trengte. Og du fikk det. En grein som falt ned hvor du akkurat kunne nå den og dra deg opp av et tjern i stedet for å drukne. Et kjæledyr eller en venn som ble frisk når alle trodde de ville dø.
Du kjente ikke noe spesielt akkurat da, men en uke eller ti dager senere reagerte du for første gang på å røre Den Sanne Kilden. Kanskje var det feber eller kuldegysninger som plutselig dukket opp og sendte deg til sengs, og de forsvant etter bare noen timer. Virkningene varierer, men ingen varer mer enn noen timer. En blanding av hodepine, nummenhet og oppspilthet. Du tok tåpelige sjanser eller oppførte deg fjollete. Svimmelhet gjorde at du snublet og vaklet hver gang du forsøkte å bevege deg. Eller du greide ikke å si en setning uten at tungen spiste halvparten av ordene. Det er flere. Husker du?»
Nynaeve satte seg rett ned på bakken. Beina ville ikke bære henne lenger. Hun husket, men ristet likevel på hodet. Det måtte være tilfeldigheter. Eller kanskje Moiraine hadde stilt flere spørsmål i Emondsmark enn hun trodde. Aes Sedaien hadde stilt mange spørsmål. Det måtte være det. Lan rakte henne hånden, men hun enset den ikke.
«Jeg vil gå lenger,» sa Moiraine da Nynaeve forholdt seg taus. «Du brukte Kraften til å lege enten Perrin eller Egwene en eller annen gang. Et bånd utvikler seg. I Baerlon kom du rett til Løven og Kronhjorten, selv om det ikke var det nærmeste vertshuset til noen av de portene du kunne brukt. Av de fra Emondsmark var bare Perrin og Egwene i vertshuset da du ankom. Var det Perrin eller Egwene? Eller begge?»
«Egwene,» mumlet Nynaeve. Hun hadde tatt for gitt at hun noen ganger kunne vite hvem som nærmet seg, selv om hun ikke kunne se dem. Først nå forsto hun at det alltid var noen hennes botemidler hadde utrettet mirakler på. Hun hadde alltid visst når medisinene ville virke spesielt godt, alltid kjent vissheten når hun sa at avlingene ville bli gode eller at regnet ville komme sent. Det var slik hun trodde det skulle være. Ikke alle De Kloke kunne lytte til vinden, men de beste kunne. Det var hva madam Barran alltid sa, akkurat som hun sa at Nynaeve ville bli en av de beste.
«Hun hadde margfeber.» Hun senket hodet og stirret i bakken. «Jeg var fremdeles lærling hos madam Barran, og hun hadde bedt meg se til Egwene. Jeg var ung, og jeg visste ikke at Den Kloke hadde alt under kontroll. Det var forferdelig å se på margfeberen. Barnet var klissvått av svette. Hun stønnet og vred seg til jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke hørte det knase i knokler. Madam Barran hadde sagt til meg at feberen ville gå ned etter en dag eller to, men jeg trodde hun sa det for å skåne meg. Jeg trodde Egwene var døende. Jeg pleide å passe henne da hun var smårolling – når moren var opptatt – og jeg begynte å gråte fordi jeg trodde jeg måtte se henne dø. Da madam Barran kom tilbake en time senere, hadde feberen gått ned. Hun var overrasket, men mer over meg enn Egwene. Jeg trodde alltid at hun mistenkte meg for å ha gitt barnet noe og var for redd til å innrømme det. Jeg trodde hun forsøkte å trøste meg og forsikre meg om at jeg ikke hadde skadet Egwene. En uke senere ramlet jeg sammen på gulvet i stua hennes. Jeg skalv og brant om hverandre. Hun pakket meg i seng, og ved middagstid var det borte.»
Hun støttet hodet i hendene da hun var ferdig med å snakke. Aes Sedaien valgte et godt eksempel, tenkte hun. Må Lyset brenne henne! Bruke Kraften som en Aes Sedai. En skitten Mørkefrende-Aes Sedai.
«Du var heldig,» sa Moiraine, og Nynaeve rettet ryggen. Lan trådte tilbake som om han ikke hadde noe med dette samtaleemnet å gjøre. Uten å se på dem begynte han å stelle med Mandarbs sal.
«Heldig!»
«Du har greid å styre Kraften på et vis, selv om du ikke kan velge når du rører Kilden. Hvis ikke, ville Kraften før eller senere ha drept deg. Som den sannsynligvis vil drepe Egwene om du hindrer henne i å dra til Tar Valon.»