«Hvis jeg greide å styre den …» Nynaeve svelget. Det var som å innrømme på ny at hun kunne gjøre det Aes Sedaien sa. «Hvis jeg greide å styre den, kan hun også. Det er ikke nødvendig for henne å dra til Tar Valon og bli blandet opp i dine intriger.»
Moiraine ristet på hodet. «Aes Sedaiene leter etter kvinner som kan røre Den Sanne Kraften uten veiledning, like omhyggelig som vi leter etter menn som kan gjøre det. Det dreier seg ikke om et ønske om å øke vårt antall – i det minste ikke bare det – heller ikke om en frykt for at kvinnene skal misbruke Kraften. Den enkle styringen de får, hvis Lyset skinner på dem, er sjelden nok til å gjøre noen skade. De kan heller ikke selv bestemme når de vil røre Kraften. Hvis de ikke har en lærer, kommer det bare rent tilfeldig. Og selvfølgelig lider de ikke av galskapen som driver menn til onde eller syke gjerninger. Vi vil spare livet deres. Livet til dem som ikke får noen styring i det hele tatt.»
«Feberen og kuldetoktene jeg har hatt, kunne ikke drept noen,» insisterte Nynaeve. «Ikke i løpet av tre eller fire timer. Jeg hadde de andre tingene også, og de kunne heller ikke drept noen. Og de stoppet etter noen måneder. Hva med det?»
«Det var bare ettervirkninger,» sa Moiraine tålmodig. «Hver gang kommer ettervirkningen nærmere selve berøringen av Kilden. Til slutt skjer de to tingene nesten samtidig. Deretter er det ingen flere synlige virkninger, men det er som om en klokke har begynt å tikke. Et år. To år. Jeg vet om en kvinne som holdt ut i fem år. Av fire som har samme medfødte evne som du og Egwene, dør tre hvis vi ikke kan finne dem og lære dem opp. Det er ikke en så fryktelig død som mennenes, men det er heller ikke noe pent syn, hvis man kan bruke et slikt ord om døden. Krampetrekninger. Skrik. Det tar dager, og når det først har begynt, er det ingenting som kan stoppe det, selv ikke alle Aes Sedaiene i Tar Valon til sammen.»
«Du lyver. Alle de spørsmålene du stilte i Emondsmark. Du fant ut om Egwenes feber, om min feber og kuldetoktene, alt sammen. Du har diktet dette opp.»
«Det vet du jeg ikke har gjort,» sa Moiraine mildt.
Nynaeve nikket motstrebende, mer motstrebende enn hun noensinne hadde gjort noe i hele sitt liv. Det siste hadde vært et sta forsøk på å fornekte det som var tydelig, og det førte aldri med seg noe godt, hvor ubehagelig sannheten enn var. Den gang Nynaeve ennå lekte med dukker, hadde madam Barrans første lærling dødd på den måten Aes Sedaien beskrev. Og så hadde det vært en ung kvinne i Devens Ritt for noen år siden. Hun hadde også vært Den Klokes lærling, en som kunne lytte til vinden.
«Jeg tror du har store evner,» fortsatte Moiraine. «Med øvelse kan du bli mer kraftfull enn Egwene, og jeg tror at hun kan bli en av de mest kraftfulle Aes Sedaiene vi har sett på hundrevis av år.»
Nynaeve trakk seg bort fra Aes Sedaien som fra en orm. «Nei! Jeg vil ikke ha noe å gjøre med –» Med hva? Meg selv? Hun sank sammen, og stemmen ble nølende. «Jeg vil be deg om ikke å fortelle dette til noen. Vær så snill?» Ordene satt nesten fast i halsen. Hun ville heller møte Trollokene enn å be denne kvinnen om noe. Men Moiraine bare nikket samtykkende, og noe av kampånden vendte tilbake. «Ingenting av dette forklarer hva du vil med Rand og Matt og Perrin.»
«Den Mørkeste vil ha dem,» svarte Moiraine. «Hvis Den Mørkeste vil ha noe, motarbeider jeg det. Kan det finnes en enklere eller bedre grunn?» Hun drakk opp resten av teen og så på Nynaeve over kanten av koppen. «Lan, vi må dra. Sørover, tror jeg. Jeg er redd Den Kloke ikke vil bli med.»
Nynaeves munn strammet seg av tonen til Aes Sedaien da hun sa «Den Kloke»; den syntes å antyde at hun vendte ryggen til store ting til fordel for småtterier. Hun vil ikke ha meg med. Hun forsøker å få meg irritert så jeg skal dra hjem og etterlate dem alene med henne. «Å, joda, jeg drar sammen med dere. Dere kan ikke hindre meg i det.»
«Ingen forsøker å hindre deg,» sa Lan idet han slo seg sammen med dem. Han tømte kjelen over ilden og rørte i asken med en pinne. «En del av Mønsteret?» spurte han Moiraine.
«Kanskje,» svarte hun tankefullt. «Jeg skulle gjerne ha snakket med Min igjen.»
«Du skjønner, Nynaeve, du er velkommen til å bli med.» Det var et øyeblikks nøling da Lan sa navnet, et snev av et uuttalt «Sedai».
Nynaeve tok det som spott og reiste bust. Hun reiste også bust over måten de snakket om ting på i hennes påhør – ting hun ikke visste noe om – uten høflighet nok til å forklare, men hun ville ikke gi dem tilfredsstillelsen av å spørre.
Vokteren fortsatte å forberede avreisen. De hurtige bevegelsene gjorde at han ble fort ferdig. Salvesker, tepper og alt det andre var festet bak salen på Mandarb og Aldieb.
«Jeg henter hesten din,» sa han til Nynaeve da han var ferdig med den siste knuten.
Han begynte å gå oppover elvebredden, og hun tillot seg et lite smil. Etter at hun usett hadde holdt øye med ham, ville han forsøke å finne hesten hennes uten hjelp. Han ville raskt oppdage at det ikke var rare sporene å finne etter henne. Hun gledet seg til å se ham vende tomhendt tilbake.
«Hvorfor sørover?» spurte hun Moiraine. «Jeg hørte deg si at en av guttene var over elva. Og hvordan vet du det?»
«Jeg ga guttene en mynt hver som minne. Det skapte et slags bånd mellom oss. Så lenge de lever og har myntene på seg, kan jeg finne dem.» Nynaeve kikket i den retningen Vokteren hadde gått, og Moiraine ristet på hodet. «Ikke på den måten. Båndet forteller meg bare om de lever, og hvordan jeg skal finne dem hvis vi skilles. Synes du ikke det var forutseende, omstendighetene tatt i betraktning?»
«Jeg liker ikke noe som binder deg til noen fra Emondsmark,» sa Nynaeve sta. «Men hvis det hjelper oss å finne dem …»
«Det gjør det. Jeg ville plukket opp den unge mannen over elva først hvis jeg hadde kunnet.» Et øyeblikk hørtes Aes Sedaien skuffet ut. «Han er ikke så langt unna oss. Men jeg kan ikke ta meg tid til det. Han finner veien trygt ned til Hvitebro nå da Trollokene er borte. De to som forsvant nedover elva, trenger mer til min hjelp. De har mistet myntene sine, og enten forfølger Myrddraalene dem, eller de vil prøve å avskjære oss alle ved Hvitebro.» Hun sukket. «Jeg må ta meg av det største problemet først.»
«Myrddraalene kunne ha … kunne ha drept dem,» sa Nynaeve.
Moiraine ristet på hodet. Hun avfeide antydningen som om den var for ubetydelig til å overveies. Nynaeve ble stram om munnen. «Hvor er Egwene? Du har ikke engang nevnt henne.»
«Jeg vet ikke,» innrømmet Moiraine, «men jeg håper hun er i sikkerhet.»
«Du vet ikke? Du håper? Alt snakket om å redde livet hennes ved å ta henne med til Tar Valon, og så kan hun være død for alt du vet!»
«Jeg kan lete etter henne og la Myrddraalene få mer tid på seg før jeg når frem for å hjelpe de to unge mennene som dro sørover. Det er dem Den Mørkeste vil ha, ikke henne. De bryr seg ikke om Egwene så lenge deres virkelige bytte er på frifot.»
Nynaeve husket sitt eget sammenstøt med Trollokene, men hun nektet å innrømme det fornuftige i Moiraines forslag. «Det beste du har å by på, er altså at hun kan være i live. Hvis hun er heldig. I live, kanskje alene, redd, skadet til og med, dagevis fra nærmeste landsby og hjelp, bortsett fra oss. Og du har tenkt å forlate henne.»
«Hun kan like gjerne være i trygghet hos gutten over elva. Eller på vei til Hvitebro med de andre to. Uansett er det ingen Trolloker her lenger som kan skade henne. Hun er sterk, intelligent og fullt ut i stand til å finne veien alene til Hvitebro hvis det skulle bli nødvendig. Vil du heller bli her i tilfelle hun trenger hjelp, eller vil du forsøke å hjelpe dem vi vet trenger det? Vil du ha meg til å lete etter henne og la guttene – og Myrddraalene som helt sikkert forfølger dem – forsvinne? Uansett hvor inderlig jeg håper Egwene er i sikkerhet, Nynaeve, må jeg kjempe mot Den Mørkeste. Det avgjør hvilken vei jeg må gå.»