Han oppfattet det uuttalte spørsmålet. Lengselsfullt så han på mens hun pakket maten inn igjen. Han slikket smulene av fingrene før han sa noe. «Jeg har ikke sett noen andre enn deg siden i går natt. Ikke Skyggere eller Trolloker heller for den saks skyld.»
«Rand er sikkert i orden,» sa Egwene, og la raskt til, «det er alle sammen. Det må de være. De leter helt sikkert etter oss akkurat nå og kan finne oss når som helst. Moiraine er tross alt en Aes Sedai.»
«Jeg blir stadig vekk minnet på det,» sa han. «Brenne meg, men jeg skulle ønske jeg kunne glemme det.»
«Jeg hørte deg ikke klage da hun hindret Trollokene i å fange oss,» sa Egwene syrlig.
«Jeg skulle bare ønske vi kunne greie oss uten henne.» Han trakk beklemt på skuldrene under det rolige blikket hennes. «Men det kan vi vel ikke. Jeg har tenkt på noe.» Hun hevet øyebrynene, men han var vant til overraskelse når han fortalte om en idé. Selv når hans ideer var like gode som deres, husket de alltid hvor rolig og sindig han tenkte dem ut. «Vi kan vente til Lan og Moiraine finner oss.»
«Selvfølgelig,» innskjøt hun. «Moiraine Sedai sa at hun ville finne oss hvis vi kom fra hverandre.»
Han lot henne avslutte, og så fortsatte han. «Eller kanskje Trollokene finner oss først. Moiraine kan jo være død. Alle kan være døde. Nei, Egwene. Jeg beklager, men de kan det. Jeg håper de er i sikkerhet. Jeg håper de er på vei til dette bålet akkurat nå. Men håp er som en bit hyssing når du drukner: Det er ikke nok til å dra deg opp av vannet.»
Egwene lukket munnen og stirret på ham med sammenbitte kjever. Til slutt sa hun: «Du vil dra ned elva, til Hvitebro? Hvis Moiraine Sedai ikke finner oss her, er det der hun vil lete etter oss etterpå.»
«Jeg antar,» sa han sakte, «at Hvitebro er stedet vi burde dra til. Men sannsynligvis vet Skyggerne det også. De kommer til å lete der, og denne gangen har vi ingen Aes Sedai eller Vokter til å beskytte oss.»
«Har du tenkt å foreslå at vi flykter til et eller annet sted, slik som Matt ville? Gjemme oss et sted hvor Trollokene og Skyggerne ikke finner oss? Og heller ikke Moiraine Sedai?»
«Tro ikke at jeg ikke har tenkt på det,» sa han stille. «Men hver gang vi innbiller oss at vi er trygge, finner Trollokene og Skyggerne oss likevel. Jeg vet ikke om det finnes noen steder hvor vi kan skjule oss for dem. Jeg liker det ikke noe særlig, men vi trenger Moiraine.»
«Da forstår jeg ikke, Perrin. Hvor skal vi dra?»
Han så overrasket på henne. Hun ventet på svar fra ham. Ventet på at han skulle fortelle hva de burde gjøre. Han hadde aldri ventet at hun ville la ham ta føringen. Egwene likte aldri å gjøre det andre hadde planlagt, og hun lot aldri noen bestemme hva hun skulle gjøre. Bortsett kanskje fra Den Kloke, og han trodde at hun noen ganger vegret seg for det også. Med hånden jevnet han ut jorden foran seg og harket kraftig.
«Hvis vi er her nå, og dette er Hvitebro» – han stakk fingeren to ganger i jorden – «skulle Caemlyn være her et sted.» Han laget et tredje merke ved siden av de andre.
Han tidde og så på de tre prikkene i jorden. Hele planen baserte seg på det han husket av det gamle kartet til hennes far. Mester al’Vere hadde sagt at det ikke var nøyaktig, og uansett hadde han aldri dagdrømt over det som Rand og Matt. Men Egwene sa ikke noe. Da han kikket opp, så hun fremdeles på ham med hendene i fanget.
«Caemlyn?» Hun virket svimeslått.
«Caemlyn.» Han tegnet en strek i jorden mellom to av prikkene. «Bort fra elva og tvers over. Det vil ingen forutse. Vi blir i Caemlyn til de kommer.» Han ristet jorden av hendene og ventet. Han trodde det var en god plan, men hun ville sikkert komme med innvendinger. Han ventet på at hun skulle ta føringen – hun pleide alltid å presse ham til å gjøre ting – og det var greit for ham.
Til hans overraskelse nikket hun. «Det må finnes noen landsbyer. Vi kan spørre etter veien.»
«Det som bekymrer meg,» sa Perrin, «er hva vi gjør hvis Aes Sedaien ikke finner oss der. Lys, hvem hadde noensinne trodd at jeg skulle bekymre meg over slikt. Hva om hun ikke kommer til Caemlyn? Kanskje hun tror vi er døde. Kanskje hun tar Rand og Matt med seg til Tar Valon.»
«Moiraine Sedai sa at hun kunne finne oss,» sa Egwene bestemt. «Hvis hun kan finne oss her, kan hun finne oss i Caemlyn, og det kommer hun til å gjøre.»
Perrin nikket sakte. «Jeg hører du sier det, men hvis hun ikke kommer til Caemlyn i løpet av noen dager, fortsetter vi til Tar Valon og legger saken vår frem for Amyrlins Trone.» Han pustet dypt. For to uker siden hadde du ikke engang sett en Aes Sedai, og nå snakker du om Amyrlins Trone. Lys! «Ifølge Lan er det bra vei fra Caemlyn.» Han harket og skottet mot pakken i oljepapir ved siden av Egwene. «Er det mulig å få litt mer brød og ost?»
«Dette må kanskje vare lenge,» sa hun, «med mindre du er heldigere med snarene enn jeg var i går natt. I det minste var det lett å lage bål.» Hun lo stille, som om hun hadde kommet med en spøk, mens hun puttet pakken tilbake i salvesken.
Det var visst grenser for hvor mye ledelse hun ville godta. Magen rumlet. «I så fall,» sa han og sto opp, «kan vi like godt komme oss av gårde med det samme.»
«Men du er fremdeles våt,» protesterte hun.
«Jeg går meg tørr,» sa han bestemt og begynte å sparke jord over bålet. Hvis han var lederen, var det på tide å lede. Vinden fra elva økte i styrke.
KAPITTEL 23
Ulvebror
Fra første stund visste Perrin at reisen til Caemlyn ville bli langt fra komfortabel. Det begynte med at Egwene forlangte at de skulle dele på å ri Bela. De visste ikke hvor langt det var, sa hun, men det var for langt til at hun skulle være den eneste som red. Hun strammet kjevene og stirret på ham uten å blunke.
«Jeg er for stor til å ri Bela,» sa han. «Jeg er vant til å gå, og jeg vil heller det.»
«Og jeg er ikke vant til å gå?» sa Egwene skarpt.
«Det var ikke det jeg –»
«Er jeg den eneste som skal få gnagsår av salen, er det det du mener? Og når du har gått til føttene holder på å ramle av deg, venter du kanskje at jeg skal stelle deg?»
«Det holder,» peste han da det virket som om hun hadde tenkt å fortsette. «Iallfall kan du ri først.» Hun så enda mer sta ut, men han nektet å la henne få inn et ord på tvers. «Hvis du ikke kommer deg i salen av deg selv, skal jeg plassere deg der.»
Hun så forskrekket på ham; så kruset leppene seg til et lite smil. «I så fall…» Det lød som om hun holdt på å bryte ut i latter, men hun klatret opp i salen.
Han murret for seg selv da han snudde seg bort fra elva. I fortellingene måtte lederne aldri tåle slikt.
Egwene fortsatte å insistere på at begge skulle ri, og hver gang han forsøkte å unngå det, presset hun ham opp i salen. Arbeidet i smia hadde ikke akkurat gjort ham slank, og Bela var ingen stor hest. Hver gang han stakk foten i stigbøylen, syntes han den raggete hoppen så anklagende på ham. Småtterier, kanskje, men det irriterte. Snart krympet han seg hver gang Egwene forkynte: «Det er din tur, Perrin.»
I fortellingene krympet lederne seg sjelden, og de ble aldri herset med. Men, tenkte han, så måtte de da heller aldri takle Egwene.
De hadde bare litt brød og ost, som tok slutt allerede den første kvelden. Perrin satte ut snarer ved kaninspor – de så gamle ut, men det var verdt forsøket – mens Egwene begynte å lage et bål. Da han var ferdig, bestemte han seg for å prøve slyngen før det ble altfor mørkt. De hadde ikke sett tegn til noe levende, men … Til sin overraskelse skremte han opp en mager kanin nesten med det samme. Han var så overrasket da den bykset frem fra en busk ved føttene, at den nesten slapp unna, men han felte kaninen idet den holdt på å smette rundt et tre.