Da han kom tilbake til leiren med kaninen, hadde Egwene stablet opp knekte kvister til bålet, men hun knelte ved siden av haugen med øynene lukket. «Hva holder du på med? Du kan ikke ønske deg et bål.»
Egwene skvatt til da han snakket til henne. Hun tok seg til halsen, vred seg rundt og stirret på ham. «Du … du skremte meg.»
«jeg var heldig,» sa han og løftet kaninen. «Finn frem fyrtøyet. I kveld skal vi i det minste spise oss mette.»
«Jeg har ikke noe fyrtøy,» sa hun sakte. «Det lå i lommen, og jeg mistet det i elva.»
«Men hvordan … ?»
«Det var så lett der ved elvebredden, Perrin. Akkurat som Moiraine Sedai lærte meg. Jeg bare strakte meg etter …» Hun gestikulerte som om hun forsøkte å nå noe. Med et sukk lot hun hånden synke. «Nå finner jeg den ikke.»
Perrin fuktet leppene nervøst. «Du mener… Kraften?» Hun nikket, og han stirret på henne. «Er du gal? Jeg mener… Den Ene Kraften! Du kan ikke bare leke med slikt.»
«Det var så lett, Perrin. Jeg kan gjøre det. Jeg kan styre Kraften.»
Han pustet dypt. «Jeg lager en bue til å gjøre opp ild med, Egwene. Lov meg at du ikke forsøker deg på denne … denne … denne tingen igjen.»
«Det vil jeg ikke.» Hun strammet kjevene på en måte som fikk ham til å sukke. «Ville du gitt fra deg øksa, Perrin Aybara? Ville du gått rundt med den ene hånden bundet bakpå ryggen? Det vil ikke jeg!»
«Jeg lager en bue,» sa han trett. «Kan du i hvert fall la være å prøve mer i kveld? Vær så snill?»
Hun ga seg motstrebende. Selv da kaninen stekte på spidd over flammene, følte han at hun mente hun kunne ha gjort det bedre. Hun sluttet heller ikke å forsøke, selv om det beste resultatet var en liten røykstrime som forsvant nesten med det samme. Du kan bare våge å åpne munnen, sa øynene hennes, og han tidde klokelig.
Etter det ene varme måltidet levde de av grove røtter og noen få skudd. Fremdeles så de ingen tegn til våren. Det var lite mat, og ingenting smakte godt. De klaget ikke, men det gikk ikke ett måltid uten at den ene eller begge sukket lengselsfullt. Begge visste at det de lengtet etter, var smaken av litt ost eller brød. En ettermiddag fant de sopp – dronningkrone, den beste – i en skyggefull del av skogen. Det ble en liten fest. De slukte soppen begjærlig, lo og fortalte historier fra Emondsmark, historier som begynte med: «Husker du den gang da –» men soppen varte ikke lenge, og det gjorde heller ikke latteren. Det var lite morskap i sult.
Den som gikk, holdt slyngen klar til å sende av gårde en stein ved synet av en kanin eller et ekorn, men hver eneste gang de slynget en stein, ble en skuffelse. Snarene som ble satt ut så omhyggelig hver kveld, var tomme ved morgengry, og de våget ikke å la snarene stå en hel dag noe sted. Ingen av dem visste hvor langt det var til Caemlyn, og ingen av dem ville føle seg trygg før de kom dit, om de noensinne ville bli det. Perrin begynte å lure på om magen kunne krympe til et hull tvers igjennom ham.
Så vidt han skjønte holdt de god fart, men de vandret lenger og lenger unna Arinelle uten å se en landsby, ikke engang en gård hvor de kunne spørre etter retningen. Etter hvert begynte han å tvile på sin egen plan. Utenpå virket Egwene fortsatt like sikker som da de la ut på reisen, men før eller senere ville hun spørre om det ikke var bedre å risikere å møte Trollokene enn å vandre fortapt rundt resten av livet. Hun spurte aldri, men han ventet hele tiden på det.
To dagsmarsjer fra elva forandret landet seg til skogdekkede åsrygger, hvor vinteren ennå beholdt grepet, som overalt ellers. Dagen etter flatet terrenget seg ut igjen. Den tette skogen ble brutt av lysninger, ofte mer enn en halvfjerding brede. Snøen lå fremdeles i søkkene, luften var skarp om morgenen og vinden alltid kald. De så verken veier, pløyde jorder eller røyksøyler i det fjerne. De så ingen tegn til beboddhet – i hvert fall ingen steder hvor mennesker fremdeles holdt til.
En gang så de restene etter store festningsvoller som omkranset en topp. Innenfor den sammenraste sirkelen sto deler av steinhus uten tak. Skogen hadde for lengst slukt festningen; trærne vokste rett gjennom alt, og spindelvev av gamle slyngplanter hyllet inn de store steinblokkene. En annen gang kom de over et gammelt steintårn, mosebrunt og med knekt topp, som lente seg mot en kjempestor eik; de tykke røttene holdt langsomt på å velte tårnet over ende. Men de fant ingen spor etter levende mennesker. Minner fra Shadar Logoth holdt dem unna ruinene og jaget dem videre til de igjen var langt inne på steder som så ut som om mennesker aldri hadde satt sin fot der.
Perrins søvn ble hjemsøkt av drømmer, fryktelige drømmer. Ba’alzamon jaget ham gjennom labyrinter, men Perrin traff ham aldri ansikt til ansikt, ikke som han kunne huske. Og reisen deres hadde vært hard nok til å gi dem vonde drømmer. Egwene klaget på mareritt om Shadar Logoth, spesielt de to nettene etter at de fant festningsruinene og det forlatte tårnet. Perrin fortalte ikke noe, selv ikke når han våknet svett og skjelvende i mørket. Hun ventet at han skulle lede dem trygt til Caemlyn, ikke fortelle om bekymringer de ikke kunne gjøre noe med.
Han gikk ved siden av Bela og lurte på om de ville finne noe å spise den kvelden, da han kjente lukten. I neste øyeblikk vrengte hoppen neseborene og kastet på hodet. Han grep bisselet før hun rakk å vrinske.
«Det er røyk,» sa Egwene opphisset. Hun lente seg forover i salen og pustet dypt. «Et leirbål. Noen steker middag. Kanin.»
«Kanskje,» sa Perrin forsiktig. Det ivrige smilet hennes bleknet. Han byttet ut slyngen med den onde øksekjeften. Hendene åpnet og lukket seg usikkert rundt det tykke skaftet. Det var et våpen, men hverken den lille treningen han hadde sneket seg til bak smia, eller Lans undervisning, hadde forberedt ham på å bruke øksa. Selv slaget før Shadar Logoth husket han for vagt til at det kunne gjøre ham selvsikker. Han greide heller aldri å finne det store intet som Rand og Vokteren hadde snakket om.
Solskinnet falt skrått mellom trærne bak dem, og skogen var en ubevegelig masse av skimlete skygger. Den svake røyken som drev rundt dem, var blandet med duften av stekt kjøtt. Det kan være kanin, tenkte han, og magen rumlet. Og det kunne være noe annet, minnet han seg selv på. Han så på Egwene, og hun så på ham. Det var et tungt ansvar å være leder.
«Vent her,» sa han dempet. Hun rynket pannen og åpnet munnen, men han avbrøt henne. «Og vær stille! Vi vet ennå ikke hvem det er.» Hun nikket. Motstrebende, men hun nikket. Perrin undret seg på hvorfor det ikke virket når han ville at hun skulle ri hele tiden. Han pustet dypt og satte ut mot røykkilden.
Han hadde ikke tilbrakt så mye tid i skogene rundt Emondsmark som Rand og Matt, men han hadde da jaktet en del på kaniner. Han snek seg fra tre til tre uten så mye som å knekke en kvist. Det gikk ikke lang tid før han speidet rundt stammen til en høy eik. Eika hadde buktende greiner som strakte seg ut, bøyde seg til bakken og løftet seg igjen. Bortenfor lå et leirbål, og en mager, solbrent mann lente seg mot en av greinene ikke langt fra flammene.
Det var den underligste karen Perrin hadde sett, men i det minste var han ingen Trollok. Alle klærne lot til å være laget av dyreskinn hvor pelsen fremdeles satt på, selv støvlene og den underlige flate hatten. Kappen var et vanvittig lappeteppe av kanin- og ekornskinn, og buksene så ut som de var laget av langhåret og brunhvit geitepels. Det grånende brune håret var samlet i nakken med en taubit og rakk ham til livet. Det kraftige skjegget bredte seg over halve brystkassen. Kniven som hang i beltet, var nesten like lang som et sverd. En bue og et pilekogger sto støttet mot en grein like ved.
Mannen lente seg tilbake med lukkede øyne. Tilsynelatende sov han, men Perrin beveget seg ikke fra skjulestedet. Seks pinner sto på skrå over bålet, og en brunstekt kanin var spiddet på hver pinne. Nå og da dryppet safter ned i flammene og freste. Duften fikk tennene til å løpe i vann.