«Hun spurte etter veien i morges,» sa Ewin, «og kalte Nynaeve ’barn’.» Både Rand og Matt plystret lavt, og Ewin snublet i ordene i iveren etter å fortelle. «Gode fru Moiraine visste ikke at hun var Den Kloke. Hun unnskyldte seg da hun ble klar over det. Hun gjorde det. Og forhørte seg litt om urter og om hvem som er hvem i Emondsmark, like respektfullt som enhver annen kvinne i landsbyen – ja, mer enn enkelte andre. Hun kom stadig med spørsmål om hvor gamle folk var, hvor lenge de hadde bodd der de bor, og… åh, jeg vet ikke alt. Men iallfall, Nynaeve svarte som om hun hadde bitt i det sure eplet. Og da gode fru Moiraine gikk sin vei, stirret hun etter henne som om, som om … vel, det var i hvert fall ikke vennlig. Det vil jeg bare ha sagt.»
«Er det alt?» spurte Rand. «Du vet hvor hissig Nynaeve er. Da Cenn Buie kalte henne et barn i fjor, kakket hun ham i hodet med staven, og han sitter i Landsbyrådet, og er dessuten gammel nok til å være bestefaren hennes. Hun farer opp for den minste ting, men det går fort over.»
«Det er likevel for lenge for meg,» mumlet Ewin.
«Jeg bryr meg ikke om hvem Nynaeve kakker i hodet» – Matt klukket – «så lenge det ikke er meg. Dette kommer til å bli den beste Bel Tine noensinne. En barde, en fornem dame – hvem kan be om mer? Hvem trenger vel fyrverkeri?»
«En barde?» spurte Ewin, og stemmen steg brått.
«Kom igjen, Rand,» fortsatte Matt og overså den yngre gutten. «Vi er ferdige her. Du må se denne fyren.»
Han bykset opp trappen med Ewin stolprende etter: «Er det virkelig en barde her, Matt? Dette er vel ikke som med spøkelseshundene? Eller froskene?»
Rand ventet til han hadde skrudd ned lampen, og så fortet han seg etter dem.
I storstua hadde Rowan Hurn og Samel Crawe sluttet seg til de andre foran ildstedet, slik at Landsbyrådet var fulltallig. Bran al’Vere talte nå. Hans vanligvis så kraftige stemme var dempet, og bare en lav mumling slapp forbi kretsen av stoler. Borgermesteren understreket ordene med å banke lett med en tykk pekefinger i den andre håndflaten, og han mønstret hver enkelt etter tur. Alle nikket samtykkende, selv om Cenn var mer motstrebende enn de øvrige.
Måten mennene klumpet seg sammen på, talte sitt tydelige språk. Hva de enn snakket om, var det utelukkende ment for Landsbyrådets ører, i hvert fall for øyeblikket. De ville ikke sette pris på at Rand forsøkte å lytte. Motvillig trakk han seg unna. Fremdeles hadde han barden. Og de fremmede.
Utenfor var Bela og kjerra borte, fjernet av Hu eller Tad, stalldrengene ved vertshuset. Matt og Ewin skulte på hverandre noen skritt fra inngangsdøren med kappene blafrende i vinden.
«For siste gang,» bjeffet Matt, «jeg spiller deg ikke noe puss. Det er en barde her. Nå kan du forsvinne. Rand, kan du ikke si til denne tullebukken at jeg snakker sant, så han lar meg være i fred.»
Rand trakk kappen tettere om seg og gikk frem for å støtte Matt, men ordene døde bort og nakkehårene reiste seg. Noen holdt ham under oppsikt igjen. Det var langt fra den samme følelsen den kappekledde rytteren hadde gitt ham, men behagelig var den ikke, særlig ikke så rett etter det første møtet.
Et raskt blikk rundt Grønnsletten avslørte bare det han hadde sett før – lekende barn, folk som forberedte seg til festen, og ingen kastet mer enn et blikk på ham. Nå sto Vårstangen forlatt og ventet. Travelhet og ungehyl fylte sideveiene. Alt var som det skulle være. Bortsett fra at noen voktet på ham.
Et eller annet fikk ham til å snu seg og se opp. På kanten av vertshustaket satt en stor ravn og gynget litt i vindgufsene fra fjellene. Med hodet på skakke var et kulerundt svart øye fokusert… på ham, tenkte Rand. Han svelget, og med ett gnistret raseriet varmt og kvasst i ham.
«Skitne åtseleter,» mumlet han.
«Jeg er lei av å bli stirret på,» knurret Matt, og Rand ble klar over at vennen hadde kommet opp på siden av ham og skulte opp mot ravnen, han også.
De vekslet blikk, og dermed for hendene deres ut etter steiner.
De to steinene fløy rett opp … og ravnen flyttet seg til side, slik at steinene plystret gjennom luften der den hadde sittet. Den viftet med vingene én gang, la hodet på skakke og stirret ufravendt på dem med et gravsvart øye, uredd og uten å bry seg om det som hadde skjedd.
Rand stirret bestyrtet på fuglen. «Har du noen gang sett en ravn gjøre noe slikt?» spurte han lavt.
Matt ristet på hodet uten å ta blikket fra ravnen. «Aldri. Ingen andre fugler heller.»
«En motbydelig fugl,» kom det fra en kvinnestemme bak dem, melodiøs til tross for ubehaget som skinte igjennom. «Den er ikke til å stole på, selv under de beste omstendigheter.»
Med et hest skrik kastet ravnen seg opp i luften så voldsomt at to svarte fjær dalte ned fra taket.
Forskrekket vred Rand og Matt seg for å følge fuglens flukt, over Grønnsletten og mot de tåkekronede fjelltoppene som hevet seg høyt over Vestskog, til den skrumpet inn, ble en flekk mot vest og forsvant av syne.
Rands blikk falt på kvinnen som hadde snakket til dem. Hun hadde også fulgt ravnens flukt, men nå snudde hun seg, og øynene møtte hans. Han kunne bare stirre. Dette måtte være gode fru Moiraine, og hun var alt det Matt og Ewin hadde fortalt om henne, alt det og mer til.
Da han hørte at hun hadde kalt Nynaeve et barn, hadde han sett henne for seg som gammel, men det var hun ikke. Han kunne ikke anslå alderen hennes i det hele tatt. Først trodde han hun var like ung som Nynaeve, men jo lenger han så på henne, jo mer overbevist ble han om at hun var eldre. Det var noe modent over de store mørke øynene, et drag av viten ingen kunne fått i ung alder. Et øyeblikk trodde han at de øynene var dype tjern som kom til å oppsluke ham. Det var tydelig hvorfor Matt og Ewin hadde kalt henne en høybåren adelskvinne fra en bardes fortelling. Hun førte seg med en eleganse og bydende mine som fikk ham til å føle seg forlegen og klossete. Hun nådde ham så vidt til brystet, men hennes fremtreden var slik at hennes høyde virket som den riktige, og han følte seg keitete med sin høyde.
I det hele tatt var hun ulik alle han hadde sett før. Den vide hetten rammet inn ansiktet og det mørke håret med de bløte korketrekkerkrøllene. Han hadde aldri sett en voksen kvinne uten fletter. Hver eneste jente i Tvillingelvene ventet i spenning på at Kvinnenes Krets skulle si at hun var gammel nok til å flette håret. Klærne var like uvanlige. Den himmelblå fløyelskappen var kantet med tykke sølvbroderier av løv og ranker og blomster. Kjolen glinset mykt når hun beveget seg. Den var i en mørkere blåfarge enn kappen og hadde kremhvite striper. Et kjede av tunge gullenker hang rundt halsen, mens et smalt gullkjede som var festet i håret, holdt en liten, gnistrende blå stein på plass over pannen. Et bredt belte av vevd gull sirklet om livet, og på venstre ringfinger hadde hun en gullring i form av en slange som bet seg i halen. Han hadde aldri sett en slik ring før, selv om han gjenkjente Den Store Slangen, et symbol på evigheten som var eldre enn selv Tidshjulet.
Vakrere enn noen stasklær, hadde Ewin sagt, og han hadde rett. Ingen gikk kledd slik i Tvillingelvene. Aldri.
«God morgen, gode fru … ah … Moiraine,» sa Rand. Ansiktet brant mens han hakket og stammet.
«God morgen, gode fru Moiraine,» fulgte Matts ekko, en tanke mer belevent, men bare en tanke.
Hun smilte, og Rand begynte å lure på om det var noe han kunne gjøre for henne, noe som ville gi ham en unnskyldning til å være nær henne. Han skjønte at hun smilte til dem alle, men det virket som om det var ment for ham alene. Det var rett og slett som å se en bardes fortelling bli virkelig. Matt hadde et tåpelig smil over ansiktet.
«Dere kjenner navnet mitt,» sa hun begeistret. Som om hennes besøk, samme hvor kort det ble, ikke ville bli snakket om i landsbyen i et helt år! «Men dere må kalle meg Moiraine, ikke gode frue. Og hva heter dere?»
Ewin sprang frem før de to andre fikk åpnet munnen: «Mitt navn er Ewin Finngar, gode frue. Jeg fortalte dem navnet ditt; det er derfor de vet det. Jeg hørte Lan nevne det, men jeg tyvlyttet ikke. Aldri har det kommet noen som deg til Emondsmark. Det er også en barde her til Bel Tine. Og i natt er Vinternatt. Vil du komme og besøke meg hjemme? Mamma har laget eplekake.»