«De fant det ut,» svarte Elyas, «ikke jeg. Ikke til å begynne med. Det er alltid sånn det er, har jeg forstått. Ulvene finner deg, ikke du dem. Noen folk trodde jeg var rørt av Den Mørkeste siden ulver dukket opp overalt rundt meg. Jeg trodde vel det samme selv noen ganger. De fleste skikkelige folk begynte å unngå meg, og de som oppsøkte meg, var ikke av den sorten jeg ville bli kjent med. Jeg merket at ulvene enkelte ganger lot til å vite hva jeg tenkte. De reagerte på det som var i tankene mine. Det var den egentlige begynnelsen. De var nysgjerrige på meg. Som regel kan ulver ense mennesker, men ikke som dette. De var glade for å ha funnet meg. De sier det er lenge siden de jaget sammen med mennesker, og når de sier lenge siden, får jeg følelsen av en kald vind som hyler hele veien ned fra Den Første Dag.»
«Jeg har aldri hørt om menn som jager sammen med ulver,» sa Egwene. Stemmen var ikke helt stø, men det hjalp på motet at ulvene bare lå der.
Hvis Elyas hadde hørt henne, lot han som ingenting. «Ulver husker annerledes enn mennesker,» sa han. De underlige øynene syntes å stirre på noe langt borte, som om han fløt av gårde på en strøm av minner. «Hver ulv husker historien til alle ulvene, eller formen den har i hvert fall. Som jeg sa, kan det ikke settes ord på det. De husker de jaktet på bytte side om side med menn, men det er så lenge siden at det er mer en skygge av en skygge enn et minne.»
«Det er veldig interessant,» sa Egwene, og Elyas så skarpt på henne. «Nei, jeg mener det. Det er det.» Hun fuktet leppene. «Kunne … ah … kunne du lære oss å snakke med dem?»
Elyas snøftet igjen. «Det kan ikke læres. Noen kan, andre kan ikke. De sier at han kan.» Han pekte på Perrin.
Perrin så på Elyas finger som om den var en kniv. Han er virkelig en galning. Ulvene stirret på ham igjen. Han flyttet forlegen på seg.
«Dere sa at dere var på vei til Caemlyn,» sa Elyas, «men det forklarer ikke hva dere driver med her ute, dagevis fra hvor som helst.» Han slengte kappen av pelslapper bakover, la seg på siden, støttet seg på albuen og ventet spent.
Perrin skottet på Egwene. De hadde for lengst satt sammen en historie i tilfelle de støtte på folk. De måtte forklare hvor de var på vei uten at det ville føre til bråk, uten å la noen få vite hvor de virkelig kom fra, eller hvor de til slutt hadde tenkt seg. Hvem visste hvilket uforsiktig ord som kunne nå øret til en Skygger? De hadde jobbet med forklaringen hver dag, lappet den sammen og luket ut feil. Og de hadde bestemt at Egwene skulle fortelle den. Hun var flinkere med ord enn ham, og hun påsto at hun alltid kunne se på ansiktet hans når han løy.
Egwene begynte med det samme. Glatt fortalte hun at de kom nordfra, fra Saldaea, fra noen gårder utenfor en liten landsby. Ingen av dem hadde vært mer enn ti fjerdinger hjemmefra. Men de hadde hørt fortellinger fra barder og kjøpmenn, og de hadde lyst til å se noe av verden. Caemlyn og Illian. Stormsjøene og kanskje Sjøfolkets sagnomsuste øyer.
Perrin hørte fornøyd på. Selv ikke Thom Merrilin kunne ha laget en bedre fortelling av det lille de visste om verden utenfor Tvillingelvene, eller en som passet bedre til deres behov.
«Fra Saldaea, heh?» sa Elyas da hun var ferdig.
Perrin nikket. «Det stemmer. Vi tenkte på å se Maradon først. Jeg skulle ha likt å se kongen. Men hovedstaden er det første stedet fedrene våre vil lete etter oss.»
Hans del av det hele var å gjøre det klart at de ikke hadde vært i Maradon. På det viset ville ingen vente at de skulle vite noe om byen, i tilfelle de traff på noen som hadde vært der. Alt lå langt unna Emondsmark og hendelsene Vinternatt. Ingen som hørte den fortellingen, ville ha noen grunn til å tenke på Tar Valon eller Aes Sedaier.
«Litt av en historie,» nikket Elyas. «Ja, litt av en historie. Det er noen få ting som ikke stemmer, men det viktigste er at Skimmel her sier at alt er løgn. Hvert eneste ord.»
«Løgn!» utbrøt Egwene. «Hvorfor skulle vi lyve?»
De fire ulvene hadde ikke beveget seg, men det virket ikke lenger som om de bare lå der. I stedet krøp de sammen, og de gule øynene voktet på emondsmarkingene uten å blunke.
Perrin sa ikke noe, men hånden gled mot øksa i beltet. De fire ulvene gled opp i én rask bevegelse, og hånden hans stivnet. De laget ingen lyder, men de tykke nakkehårene reiste seg. En av ulvene under trærne løftet et knurrende hyl mot natten. Andre svarte, fem, ti, tyve, til mørket skalv. Med ett ble de også stille. Kaldsvetten piplet nedover Perrins ansikt.
«Hvis du tror…» Egwene stoppet for å svelge. Til tross for det kalde draget i luften var det svette i hennes ansikt også. «Hvis du tror vi lyver, ser du vel helst at vi slår leir et stykke unna deg.»
«Vanligvis ville jeg gjort det, jente. Men akkurat nå vil jeg ha greie på Trollokene. Og Halvmennene.» Perrin strevde for å holde ansiktet uttrykksløst, og han håpet han var flinkere enn Egwene. Elyas fortsatte i en konverserende tone. «Skimmel sier at hun luktet Halvmenn og Trolloker i tankene deres mens dere fortalte den tullete historien. Alle gjorde det. På et vis er dere blandet inn i sakene til Trollokene og De Øyeløse. Ulver hater Trolloker og Halvmenn mer enn skogbrann, mer enn alt annet, og det samme gjør jeg.
Brenn har lyst til å gjøre seg ferdig med dere. Det var Trollokene som ga ham merket da han var årsgammel. Han sier det er lite vilt å få tak i, og at det er mer kjøtt på dere enn på noen hjort han har sett de siste månedene, og at vi burde gjøre oss ferdige med dere. Men Brenn er alltid utålmodig. Hvorfor forteller dere meg ikke om det? Jeg håper dere ikke er Mørkefrender. Jeg liker ikke å drepe noen etter at jeg har gitt dem mat. Men husk at de vet når dere lyver, og selv Skimmel er nesten like oppbrakt som Brenn.» Øynene hans var gule som ulveøyne og blunket ikke oftere enn de gjorde. De er ulveøyne, tenkte Perrin.
Han forsto at Egwene så på ham. Hun ventet på at han skulle bestemme hva de burde gjøre. Lys, plutselig er jeg lederen igjen. De hadde funnet ut at de ikke kunne risikere å fortelle den sanne historien til noen, men han så ingen mulighet til å unnslippe selv om han greide å få frem øksa før …
Skimmel knurret dypt nede i strupen, og de tre andre rundt bålet sendte lyden videre til ulvene i mørket. Den truende ulingen fylte natten.
«Det er greit,» sa Perrin raskt. «Det er greit!» Knurringen ble skåret over. Egwene åpnet hendene og nikket. «Det hele begynte noen dager før Vinternatt,» sa Perrin, «da vår venn Matt så en mann i en svart kappe…»
Elyas forandret ikke uttrykk eller kroppsstilling der han lente seg tilbake, men det var noe med hvordan hodet lå på skakke som viste at han spisset ørene. De fire ulvene satte seg ned da Perrin fortsatte: Han hadde inntrykk av at de også lyttet. Historien var lang, og han fortalte nesten alt. Men drømmen han og de andre hadde hatt i Baerlon, holdt han for seg selv. Han ventet på at ulvene skulle gi tegn til at de hadde oppfattet utelatelsen, men de bare så på. Skimmel virket vennlig, og Brenn virket sint. Perrin var hes da han var ferdig.
«… og hvis hun ikke finner oss i Caemlyn, drar vi videre til Tar Valon. Vi har ikke annet valg enn å få hjelp fra Aes Sedaiene.»
«Trolloker og Halvmenn så langt sør,» sa Elyas grunnende. «Det er sannelig noe å tenke på.» Han lette bak seg og kastet en vannsekk av skinn til Perrin uten egentlig å se på ham. Det virket som om han tenkte. Han ventet til Perrin hadde drukket og satt i pluggen igjen før han fortsatte. «Jeg har ikke noe til overs for Aes Sedaier. Den Røde Ajah liker å jage menn som roter med Den Ene Kraften. De ville mykne meg en gang. Jeg sa til dem, ansikt til ansikt, at de var Den Svarte Ajah. De tjente Den Mørkeste, sa jeg, og det likte de slett ikke. De greide ikke å fange meg, ikke etter at jeg kom meg inn i skogen, men de forsøkte. Ja, det gjorde de. Når jeg tenker på det, tviler jeg på om noen Aes Sedai ville se med blide øyne på meg. Jeg måtte drepe noen Voktere. Fæle saker, det, å drepe Voktere. Liker det ikke.»