«Dette å snakke med ulvene,» sa Perrin nervøst. «Det… har med Kraften å gjøre?»
«Selvfølgelig ikke,» knurret Elyas. «Det ville ikke ha virket, å mykne meg, men jeg ble sint da de ville forsøke. Dette er gammelt, gutt. Eldre enn Aes Sedaiene. Eldre enn noen som bruker Den Ene Kraften. Gammelt som menneskeheten. Gammelt som ulver. De liker ikke det heller, Aes Sedaiene. Gamle ting som kommer igjen. Jeg er ikke den eneste. Det er andre ting, andre folk. Det gjør Aes Sedaiene nervøse, får dem til å mumle om at eldgamle barrierer svekkes. Ting faller fra hverandre, sier de. De er redde for at Den Mørkeste skal komme seg løs. Du skulle tro jeg hadde skylden sånn som noen av dem så på meg. I hvert fall Den Røde Ajah, men også noen av de andre. Amyrlins Trone… Aaaaah! Jeg holder meg for det meste unna dem, og unna venner av Aes Sedaiene. Det vil du også gjøre, hvis du har vett til det.»
«Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å holde meg unna Aes Sedaiene,» sa Perrin.
Egwene så kvasst på ham. Han håpet hun greide å holde tett med at hun ville bli en Aes Sedai. Men selv om munnen strammet seg, sa hun ingenting, og Perrin fortsatte.
«Vi har ikke akkurat noe valg. Vi har hatt Trolloker i hælene, og Skyggere og en Draghkar. Alt bortsett fra Mørkefrender. Vi kan ikke gjemme oss, og vi kan ikke stå imot alene. Hvem skal hjelpe oss? Hvilke andre er sterke nok, bortsett fra Aes Sedaiene?»
Elyas var stille et øyeblikk. Han kikket på ulvene, for det meste på Skimmel og Brenn. Perrin flyttet nervøst på seg og forsøkte å ikke se på. Når han så på, hadde han følelsen av at han nesten kunne høre hva Elyas og ulvene sa til hverandre. Selv om det ikke hadde noe med Kraften å gjøre, ville han ikke ta del i det. Det måtte være en gal manns spøk. Jeg kan ikke snakke med ulver. En av ulvene – Bykser, trodde han – så på ham og så ut som han gliste. Han lurte på hvordan han hadde satt navn på ham.
«Du kunne bli hos meg,» sa Elyas til slutt. «Hos oss.» Egwenes øyebryn hevet seg, og Perrin måpte. «Vel, hva kunne være tryggere?» spurte Elyas utfordrende. «Trolloker vil ta store sjanser for å få drept en enslig ulv, men de vil gå i en stor bue utenom en flokk. Og du trenger heller ikke bekymre deg for Aes Sedaiene. De kommer ikke ofte til disse skogene.»
«Jeg vet ikke.» Perrin unnlot å se på ulvene ved siden av seg. Den ene var Skimmel, og han kjente blikket hennes på seg. «Sant å si eidet ikke bare Trollokene.»
Elyas klukket kaldt. «Jeg har også sett en flokk rive i stykker en av De Øyeløse. Mistet halve flokken, men de ga seg ikke da de først hadde ferten. Trollok, Myrddraal, det er det samme for ulvene. Det er deg de egentlig vil ha, gutt. De har hørt om andre menn som kan snakke med ulvene, men du er den første de har møtt bortsett fra meg. De vil godta vennen din også, og dere vil være tryggere her enn i noen by. Det er Mørkefrender i byene.»
«Hør her,» sa Perrin inntrengende. «Jeg skulle ønske du ville slutte å si det. Jeg kan ikke – gjøre det… det du gjør, det du sier.»
«Som du vil, gutt. Bare oppfør deg som en tulling, hvis du har lyst til det. Vil du ikke være i sikkerhet?»
«Jeg lurer ikke meg selv. Det er ingenting jeg kan lure meg selv med. Alt vi vil –»
«Vi drar til Caemlyn,» sa Egwene bestemt. «Og så til Tar Valon.»
Perrin lukket munnen og møtte det sinte blikket hennes med et eget av samme sort. Han visste at hun bare lot ham lede når hun ville, og ikke når hun ikke ville, men hun kunne i det minste la ham svare selv. «Hva med deg, Perrin?» spurte han og svarte selv. «Jeg? La meg tenke meg litt om. Jo. Jo, jeg tror jeg fortsetter.» Han smilte mildt til henne. «Vel, Egwene, det betyr at det er to av oss. Jeg tror jeg blir med deg, tross alt. Det er fint at vi får snakket ut om disse tingene før vi tar en avgjørelse, er det ikke?» Hun rødmet, men de stramme kjevene slappet ikke av.
Elyas gryntet. «Skimmel sa at det ville bli resultatet. Hun sa at jentungen står trygt plantet i menneskenes verden, mens du» – han nikket mot Perrin – «står midt imellom. Under slike forhold er det best at vi blir med sørover. Ellers sulter dere vel i hjel, eller går dere vill, eller –»
Brått reiste Brenn seg, og Elyas vendte hodet for å granske den store ulven. Etter en stund reiste Skimmel seg også. Hun beveget seg nærmere Elyas, slik at hun også møtte blikket til Brenn. Tablået var frosset i noen lange minutter, og så hvirvlet Brenn rundt og forsvant i natten. Skimmel ristet på seg og fant plassen sin igjen. Hun slang seg nedpå som om ingenting hadde skjedd.
Elyas møtte Perrins spørrende blikk. «Skimmel leder flokken,» forklarte han. «Noen av hannene kunne ha vunnet hvis de hadde utfordret henne, men hun er smartere enn dem, og det vet de. Hun har reddet flokken mer enn én gang. Men Brenn synes flokken kaster bort tiden på dere tre. Det er ikke stort annet enn hat i ham. og hvis det er Trolloker så langt sør, vil han dra ut for å drepe dem.»
«Vi forstår,» sa Egwene, hun virket lettet. «Vi kan utmerket godt finne veien selv… med noen råd, selvfølgelig, hvis du vil gi oss dem.»
Elyas viftet med hånden. «Jeg sa at Skimmel leder flokken, gjorde jeg ikke? I morgen tidlig blir jeg med dere sørover, og det blir de også.» Egwene så ut som om dette ikke var de beste nyhetene hun kunne få.
Perrin satt innhyllet i sin egen stillhet. Han kunne føle at Brenn dro. Og den arrete hannen var ikke alene. Et dusin andre, unge hanner alle sammen, luntet etter. Perrin ville gjerne tro at alt sammen skyldtes Elyas som lekte med innbilningskraften hans, men han kunne ikke det. Like før de løpende ulvene forsvant fra sinnet, kjente han en tanke han visste kom fra Brenn, og den var like kvass og klar som om den skulle vært hans egen. Hat. Hat og smaken av blod.
KAPITTEL 24
Flukt nedover Arinelle
Vannet dryppet i det fjerne, og hule plask ble til ekko og nye ekko før de stilnet for godt. Det var steinbroer og ramper uten rekkverk overalt. Alle vokste ut fra brede steintårn med flat topp, og alle var polerte og glatte, med rød og gul marmorering. Lag på lag strakte labyrinten seg opp og ned i mørket, tilsynelatende uten begynnelse og slutt. Hver bro ledet til et tårn, hver rampe til et annet tårn og andre broer. Uansett i hvilken retning Rand stirret, oppover såvel som nedover, var alt likt så langt øyet kunne se i tussmørket. Han var nesten glad for at det ikke var nok lys til å se tydelig. Noen av rampene førte til plattformer som måtte ligge rett over de under. Han kunne ikke se fundamentet til noen av dem. Han visste det var en illusjon og prøvde av alle krefter å unnslippe. Alt var en illusjon.
Han kjente illusjonen; han hadde fulgt den for mange ganger til ikke å vite hva det var. Samme hvor langt han gikk, opp eller ned eller i en hvilken som helst retning, så han bare skinnende stein. Stein, men luften var gjennomsyret av sykelig søt råte og den klamme lukten av nyvendt jord. Lukten av en for tidlig åpnet grav. Han forsøkte å ikke puste, men lukten fylte neseborene. Den klistret seg til huden som olje.
Øyet fanget opp et glimt av bevegelse, og han frøs til der han sto halvveis sammenkrøket mot det polerte brystvernet rundt toppen på et av tårnene. Det fantes ikke noe gjemmested. Det fantes tusen steder han kunne bli sett fra. Luften var full av skygger, men ingen dypere skygger han kunne gjemme seg i. Lyset kom ikke fra lamper, lanterner eller fakler; det bare var der, som om det sev ut av luften. På et vis var det nok til å se og bli sett. Men det hjalp lite å holde seg i ro.
Bevegelsen kom igjen, og nå var den tydelig. Et stykke unna marsjerte en mann opp en rampe uten å bry seg om avgrunnen og det manglende rekkverket. Mannens kappe blafret i majestetisk hastverk, og han dreide søkende på hodet. Avstanden var for stor til at Rand kunne se mer enn omrisset i mørket, men han trengte ikke være nærmere for å vite at kappen var rød som ferskt blod, og at de søkende øynene flammet som smelteovner.