Han forsøkte å få et overblikk over labyrinten for å se hvor mange broer Ba’alzamon måtte over for å nå ham, men ga opp. Han hadde også lært at avstander kunne bedra her. Det som virket langt unna, kunne nås ved å runde et hjørne; det som virket nært, kunne være umulig å nå. Det eneste han kunne gjøre, og slik hadde det vært fra begynnelsen, var å holde seg i bevegelse. Holde seg i bevegelse, og ikke tenke. Han visste at det var farlig å tenke.
Men da han vendte seg fra Ba’alzamons fjerne skikkelse, kunne han ikke la være å tenke på Matt. Var Matt et sted i denne labyrinten? Eller er det to labyrinter, to Ba’alzamoner? Tankene vek unna. Det var for fryktelig å tenke på. Er dette som Baerlon? Hvorfor kan han da ikke finne meg? Det var litt bedre. En liten trøst. Trøst? Blod og aske, hvor er trøsten i det?
To eller tre ganger hadde de støtt på hverandre, selv om han ikke kunne huske dem tydelig, men lenge, lenge – hvor lenge? – hadde han løpt mens Ba’alzamon – uten hell – forfulgte ham. Var dette som Baerlon, eller var det bare et mareritt, bare en drøm som andre menneskers drømmer?
Et øyeblikk – akkurat den tiden det tok å trekke pusten – visste han hvorfor det var farlig å tenke, hva det var farlig å tenke på. Luften skimret og tåkela øynene som den hadde gjort hver gang han lot seg selv tro at omgivelsene var en drøm. Luften stivnet og holdt ham fast. Bare et øyeblikk.
Heten gnurte mot huden, og halsen var for lengst uttørket der han løp gjennom tornehekk-labyrinten. Hvor lenge hadde det vart? Svetten fordampet før den ble til dråper, og øynene brant. Over ham – og for den saks skyld ikke så høyt over ham – sydet svartstripete stålskyer rasende, men ikke et vindpust rørte seg i labyrinten. Et øyeblikk trodde han at det hadde vært annerledes, men tanken fordampet i heten. Han hadde vært der i lang, lang tid. Det var farlig å tenke, det visste han.
Det uferdige fortauet var laget av glatte steiner, bleke og runde, halvt begravd i støv som løftet seg i små skyer om han gikk aldri så forsiktig. Det kilte i nesen og truet med å fremkalle et nys som ville røpe ham; men da han forsøkte å puste gjennom munnen, tettet støvet igjen strupen til han holdt på å kveles.
Han visste at dette var et farlig sted. Lenger fremme kunne han se tre åpninger i den høye tornehekken, og så svingte veien ut av syne. Ba’alzamon kunne nærme seg hvilket som helst av disse hjørnene akkurat nå. Han husket ikke stort mer enn at de hadde støtt på hverandre to eller tre ganger, og at han hadde sluppet unna … på et vis. Farlig å tenke for mye.
Han peste i varmen der han stoppet for å granske labyrintveggen. Kraftige, sammenvevde tornebusker, brune og døde å se til, med onde svarte torner som tommelange kroker. For høy til å se over, for tett til å se igjennom. Forsiktig rørte han veggen. Han gispet. Til tross for all forsiktighet hadde en torn stukket ham i fingeren, og den brant som en glødende nål. Han snublet bakover; hælene hektet seg fast i steinene, og fra hånden rant det store bloddråper. Det brant ikke lenger, men det dunket i hele hånden.
Med ett glemte han smertene. Hælen hadde veltet en av de runde steinene og sparket den opp av den tørre støvjorden. Han stirret på den, og de tomme hulningene stirret tilbake. En hodeskalle. En menneskeskalle. Han kikket nedover langs stien på alle de runde, bleke steinene, og alle var nøyaktig like. Han flyttet nervøst på føttene, men kunne ikke bevege seg uten å tråkke på dem, og kunne ikke stå stille uten å stå på dem. En ensom tanke tok vagt form, at ting kanskje ikke var det de så ut til å være, men han skjøv den nådeløst bort. Det var farlig å tenke her.
Skjelvende tok han seg sammen. Det var farlig å bli stående på samme sted. Dette var en av de tingene han hadde en vag forestilling om, men likevel var sikker på. Blodstrømmen fra fingeren hadde avtatt til en seig drypping, og dunkingen var nesten borte. Mens han sugde på fingeren, begynte han å gå ned den veien han tilfeldigvis sto vendt mot. Én vei var like god som en annen her inne.
Nå husket han at han en gang hadde hørt at man kunne komme seg ut av en labyrint ved hele tiden å dreie i samme retning. Ved den første åpningen i torneveggen snudde han til høyre, og til høyre igjen ved den neste. Der sto han ansikt til ansikt med Ba’alzamon.
Overraskelsen fløy over ansiktet til Ba’alzamon, og den blodrøde kappen falt til ro da han stoppet. Flammene vokste i øynene hans, men i labyrintens hete kjente Rand dem knapt.
«Hvor lenge tror du at du kan unngå meg, gutt? Hvor lenge tror du at du kan unngå din skjebne? Du tilhører meg!»
Rand snublet bakover og lurte på hvorfor han grep seg til beltet, som etter et sverd. «Lyset hjelpe meg,» mumlet han. «Lyset hjelpe meg.» Han kunne ikke huske hva det betydde.
«Lyset vil nok ikke hjelpe deg, gutt, og Verdensøyet vil ikke tjene deg. Du er min hund, og hvis du ikke vil jage på min ordre, skal jeg kvele deg med liket av Den Store Slangen!»
Ba’alzamon rakte frem en hånd, og med ett visste Rand om en måte han kunne unnslippe på, et tåkete minne som skrek om fare, men faren var ingenting mot hvor farlig det var å bli rørt av Den Mørkeste.
«En drøm!» ropte Rand. «Dette er en drøm!»
Ba’alzamon sperret opp øynene av overraskelse eller raseri eller begge deler. Luften skimret, og trekkene ble utydelige før de svant hen.
Rand snudde seg rundt og stirret. Han stirret på sitt eget bilde som ble kastet tilbake mot ham i tusenfold. Titusenfold. Over ham var det mørke, under ham var det mørke, men han var omkranset av speil, speil i alle mulige vinkler, speil så langt han kunne se, og han var i alle sammen, sammenhuket, i ferd med å snu seg rundt, stirrende med livredde og vidåpne øyne.
En rød, utydelig flekk drev over speilene. Han snurret rundt og forsøkte å fange den, men i hvert speil drev den bak hans eget bilde og forsvant. Så var den tilbake, men ikke som en utydelig flekk. Ba’alzamon skrittet ut tvers over speilene, ti tusen Ba’alzamoner som lette og krysset sølvspeilene igjen og igjen.
Han stirret på speilbildet av sitt eget ansikt. Det var blekt og skjelvende i den bitende kulden. Ba’alzamons ansikt vokste bak hans. Det stirret på ham uten å se, men stirret likevel. I hvert speil raste flammene i Ba’alzamons ansikt bak ham; det hyllet inn, fortærte, smeltet sammen. Han ville skrike, men strupen hadde stivnet. Det var bare ett ansikt i de endeløse speilene. Hans eget ansikt. Ba’alzamons ansikt. Ett ansikt.
Rand skvatt til og åpnet øynene. Mørke, med en anelse blekt lys. Han pustet nesten ikke og beveget ikke annet enn øynene. Et grovt ullteppe dekket ham opp til skuldrene, og han lå med armene rundt hodet. Han kjente glatte treplanker under hendene. Dekksplanker. Riggen knirket i vinden. Han pustet ut. Han var om bord på Sjøsprøyt. Det var over… for denne natten i det minste.
Uten å tenke seg om stakk han fingeren i munnen. Da han smakte blod, holdt han opp å puste. Sakte løftet han hånden opp foran ansiktet, hvor han kunne se den i det svake månelyset, hvor han kunne se bloddråpen vokse på fingertuppen. Blod fra en stikkende torn.
Sjøsprøyt strevde seg videre nedover Arinelle. Vinden var sterk, men den kom fra retninger som gjorde seilene ubrukelige. Selv om kaptein Domon hadde det travelt, kravlet fartøyet seg like sakte videre. Utpå natten sto en mann under en lanterne i baugen og målte vanndybden med en talgklump på et blysøkke. Han ropte dybden til rormannen mens strømmen førte skuta mot vinden og ned elva med årene lagt inn. Det var ingen farlige steiner i Arinelle, men grunner og sandbanker var det nok av, og en skute kunne bli liggende lenge på grunn før hjelpen kom. Hvis det da var hjelp som kom først. Om dagen strevde roerne fra soloppgang til solnedgang, men vinden sto imot som om den ville dytte skuta opp elva igjen.